Jeg laget en nettserie en gang, og det kan hende jeg gjør det mer, men det tok så mye energi! Foredragsdrodling og ta bilde av det med mobilkamera, det er mer noe for meg! Superlett.
Jeg begynte på en tegning av Bjørn Rørvik, han har skrevet Bukkene Bruse på badeland, en fantastisk bok. FANTASTISK.
Jeg tegnet Inga Sætre som har laget Fallteknikk. Det var veldig fint å høre henne snakke om det, og fint å bruke lang tid på noen av bitene i boken.
Som alltid når jeg hører på flinke folk og ser bra ting: jeg får lyst til å gjøre det selv. Se opp for barnebøker og tegneserieromaner. En dag, dere. En dag.
Litteraturfestivalen på Lillehammer er intens, og så samtidig så innmari morsom. Mellom slagene skal jeg kvesse tastaturet og skrive saker for Bibliotekforum, og det har blitt mange notater underveis.
Så i går ble det ingen notater, jeg tegnet i stedet for fra forleggernes seminar om sin rolle.
Litteraturfestivalen på Lillehammer er i gang. Jeg har truffet kjentfolk og kjendiser. Jeg har vært på gode arrangementer og spist kjedelig skillingsbolle.
Sånn så jeg ut da jeg kom innom rommet på Nansenskolen nå. Konklusjon: litt for liten veske. Bærer festivalavis, trenchcoat, reklame for arrangement, litt søppel, solbriller, kameraveske, lommebok, romnøkkel. I vesken har jeg program, lesebrett, to notatbøker, ubestemt tid av Jan Grue, fem penner, vannflaske, tyggis etc.
Gleder meg til barnebokquiz i kveld! Er lagløs men satser på å finne nye venner der 🙂
Jeg leser at Linniiie slutter å blogge, jeg synes det er synd. Hun skriver
For det er først nå – etter alle disse årene i bloggverdenen – at jeg innser at summen av kostholdsblogger har ødelagt hodet mitt. Igjen. Jeg burde jo bare ha holdt meg unna dem. En trodde kanskje aldri at man skulle la seg påvirke, men plutselig er de en del av hverdagen vår, og vi ender opp med å kjøpe og spise den samme maten som jentene vi egentlig trodde vi hatet.
Jeg innser at vi er i forskjellige bloggverdener. Min bloggelesning er nemlig det tvert motsatte av å lese kostholdsblogger som teller kalorier. Jeg leser blogger av tøffe jenter som jeg lar meg påvirke av fordi jeg tror faktisk livet mitt blir bedre med turer til Paris, kvelder med kjæresten og mange gode venner.
Kvinnebildet vi får i dameblader og sladderblader er så — stort. Jeg har ingenting mot pene damer. Det er bare det at penhet ikke er begrenset til de tre damemodellene som du ser på teve. Det ordentlige kvinnebildet er så —————————————————————————————————– stort. Eller større.
Jeg liker å lese om klær (motebildet i bladene? Så — stort.) og jeg kan lese om livsstil (-! you get the idea) og om kultur. Alt det får jeg i et kjempespekter på blogger jeg leser. Ikke les én type blogger. Les mange. Ikke stol på at mainstream media får frem alle måtene du kan leve på. Les hvertfall:
Elsa Billgren
Jeg har faktisk vanskelig for å begripe at det finnes mennesker som ikke leser Elsa. Det ville vært som ikke å se Dagsrevyen da det bare fantes én kanal.
Sandra Beijer
Sykt inspirerende klesstil. Til tross for at jeg ikke ville kledd noe av det hun gjør. Jeg kan fortsatt inspireres.
Jeg sykler hjem fra jobben for andre gang. Jeg jobber på Helsfyr, og bor på Torshov. Det tar 20-30 minutter med kollektivtransport, og cirka like lang tid til sykkel.
Og jeg er ingen beskjeden sykler. Jeg sykler som en pingle, javisst, bremsene på sykkelen min er fra 1973 og ikke til å stole på, men jeg sykler fortsatt fortere enn bilkøen. Da er jeg på mitt mest sjarmerende. Susende nedover fra Hasle til Carl Berner hyler jeg SUCKERS til alle som valgte å sitte INNE i en bil når det er over 20 grader ute og man har ny sommerkjole. Jeg hyler SUCKERS til alle som ikke får lårmuskler når de må ta den samme bakken motsatt vei. Blikke sterk av å trykke gasspedal!
Og i dag syklet jeg omveier, og fant et boligstrøk jeg aldri har visst om før. Jeg elsker det med Oslo. Plutselig er det hundrevis av mennesker som bor like ved deg, men du har ikke oppdaget det ennå. Haslevangen, sier du? Iladalen? Åsen? Bare rett rundt meg er det fullt av steder jeg skal oppdage! Steder jeg med finn.no/eiendom kan se på leilighetene innenfra!
Jeg sykler på min Kombi-sykkel, med grønne hipstersolbriller og hjelm (bruk hjelm. Bare gjør det.) Som Pocahontas lurer jeg på hva som er rundt neste sving. Til fots er jeg for lat. I bilen for opptatt av å komme hjem. På sykkel finner jeg nye veier og legger meg ned i Torshovdalen for å blogge. Sykkel, ass. Nesten like bra som Oslo.
Facebook fortalte meg at det er 8900 kilometer til Oslo. Det er nesten en kvart jordklode!
Knøtterusten er i USA, og mamma har derfor én klokke som funker for oss begge. Nå skal Sigurd og jeg ut på ettermiddagsekspedisjon, for her er klokken tre. Hos Knøtterusten er også klokken tre – om natten. Mamma sitter midt i mellom.
Vi er i Kambodsja, og har sett vår første snutt av Angkor Wat. Vi har syvdagerspass dit, og er glad for god tid til å vandre rundt i det enorme området. I dag hadde vi guide, hvilket var fint, særlig fordi han snakket om dagliglivet i Kambodsja. Informasjonen om gamle konger og byggverk får vi også i Lonely Planet-guiden vår. Dessuten lærte Sigurd å si Kohm dak sandhak dei – «Jeg er allergisk mot peanøtter.»
Maten er forøvrig kjempegod. Særlig for meg som tåler peanøtter.
Hvert år lager jeg spillelister der jeg legger fin musikk jeg oppdager eller gjenoppdager. Det blir en musikalsk dagbok. Nettopp, ja, jeg la til Hillbilly Bone 25. juli 2010, da vi hadde vært på roadtrip i USA. April i fjor – da hørte jeg bare på Anders Widmark trio. Og var det virkelig ikke før februar i år at jeg fikk øynene opp for Babel Fish’ Depend on me?
Jeg har henholdsvis 42, 49 og 13 subscribers på mine Happy-spillelister fra 2009, 2010 og 2011. Jeg har ingen så langt på min Happy 2012.
Det kan selvfølgelig være fordi jeg ikke har fortalt om den.
Nå forteller jeg om den. Hvis det ikke blir noen subscribers, skjønner jeg jo det også. Overgangen fra Sway og Kiki Danielson til Siri Nilsen, med Les Miserables, Beyoncé og All Saints, Marlene Dietrich, Laleh og Jan Eggum – det er eklektisk.
Jeg fascineres lett av mennesker som bruker tiden sin på å gjøre noe annerledes. For en stund siden kom jeg over verdens minste stop-motion-film (Dot) og verdens største (Gulp) – hvor hovedpersonene er hhv 9 millimeter og nesten to meter store. Se bakomfilmene – det er verdt det.
Men å neida, Kari Bus artikkel om «grasrotpenger» tar dette til et helt nytt nivå. Jeg vet ikke helt om jeg har skjønt det helt selv en gang, så bare hopp over til bloggen hennes, der hun har lagt den ut. Den stod opprinnelig trykket i =oslo. Den tar for seg mennesker som utnytter muligheter på en helt annen måte enn jeg har sett for meg før.
