About Kristin Storrusten

Posts by Kristin Storrusten:

ida: fractura simplex

Jeg har en venn som visstnok fikk alle sine spørsmål om kvinner besvart av noe han refererer til som «Stigeteorien», og siden vedkommende nylig ble lykkelig gift synes jeg det er grunn til å spre ordet. Jeg hadde aldri hørt om dette vidunderet før, men visstnok er det hele websider dedisert til emnet, uten at jeg har giddet å finne dem. Vranglære er så mye morsommere.

Poenget er: kvinner har to stiger. Den ene er for venner og den andre er for kjærester. Er du en mann hun kjenner og tåler trynet på, befinner du deg på én av stigene og beveger deg opp og ned avhengig av hvor teit eller søt du er for øyeblikket. Han som befinner seg øverst på kjærestestigen til en hver tid, er heldiggrisen som har mest sjans – alle venner er i utgangspunktet uaktuelle. Det går (med iherdig arbeid og manipulasjon) an å forflytte seg fra vennestigen til kjærestestigen, men det er ingen selvfølge og tar dessuten lang tid. Så er du uheldig og havner på vennestigen fra begynnelsen, er du i grunn screwed.

Menn derimot, har kun én stige der alle kvinner rangeres, og hun som er øverst på denne ene stigen er mest aktuell som kjæresteemne på gitte tidspunkt. Ingen separat vennekategori, alt er fritt vilt. Det innebærer med andre ord at menn stort sett kan tenke seg å bænge alle damene de kjenner (i større eller mindre grad for så vidt, men likevel).

Gode nyheter for alle ulykkelig forelskede kvinner der ute: Han vil egentlig ha deg – bare ikke så veldig mye!

Løste jeg alle kjærlighetsproblemene dine nå?

du vet ikke hvor godt du har det før…

Fjortiser er morsomme. De som noensinne har ment noe annet, er dumme i hodet. Akkurat nå henger jeg i en kirke på østkanten og underholder tolv eksemplarer av arten. Så langt har jeg funnet ut:
De liker å spille piano, uavhengig av ferdigheter. De tar igjen på volumet, og antallet pianister på en gang.
De liker gulost bedre enn Nugatti Max.
Hårspray er svaret.
I natt fikk jeg oppdatering over hvem som var sammen og hvem som hadde slått opp og hvem som var på pause og jeg fikk vite at de-og-de var sammen OG de hadde kysset. Og dessuten hadde noen hørt rykter om at de kanskje hadde gjort noe mer, men det var ikke bekreftet altså.
Jentefnising er verdens mest irriterende lyd.
IKKE kødd med hormoner.

Dessuten har jeg hatt denne samtalen:
Kristin: Aaaargh. Sliten. Sliten. Sliten.
Jente: Åh, ja, jeg vet hva du mener, ass.
Kristin: Så. Mye. Å. Gjøre.
Jente: Helt enig, ass!
Kristin: Ja, for du gikk i…
Jente: Tiende! Det er et sinnsykt slit!
Kristin: Mmm. Tiende, det er tøft.

Heldigvis har de ikke nådd ironialderen ennå. («Hæh, tuller du, skal vi stå opp klokka seks i mårra?»)

oppgaveskrivning, sa du?

Fristen er ennå så veldig langt vekk,
så her er det stress nok til alle –
«Om oppgaven vil jeg’kke høre et kvekk,
og jeg hører Freecellen kalle.»

En oppgave skriver jo ikke seg selv,
for det er noe alle bør vite.
På fjernsynet er det så moro i kveld
jeg jobber i morgen med slitet.

På nettet, der fins det så gøyale ting;
det er blogger og spill og noen venner.
Deilig å sørfe målløst omkring
og chatte med noen man kjenner.

«Her trengs det en pause», sa hun og gikk
for å se om det var noe å ete.
En fin liten cookie hun seg så fikk,
det var ikke lenge å lete.

Man bør ikke skrive ruset på sukker
D’er best å få sett litt på tv.
Enkelt hun dermed den bærbare lukker
og tenker at slik kan hun leve.

En overskrift er jo et stykke på vei,
så nå kan hun ta seg en pause.
Som du sikkert kan skjønne, så viser det seg
at det var en skikkelig flause.

Blablabetibla er en fin konklusjon,
og åpningen er ikke verre.
Oppgaveskriv er en vansk’lig misjon
jeg trenger nok hjelp fra Vår Herre.

Men Vårherre var opptatt, så hun drakk litt vin
og tenkte at løsningen kommer.
Med littegrann promille ble oppgaven fin
men blir det eksamen før sommer…?

Og der sitter hun, og det er sent på natt
hun kan banne og puste og pese.
Misfornøyd tenker hun endelig at:
Det hadde vært bedre å lese.

endelig er dagen her

Og hver 8. mars tenker jeg hvor idiot jeg har som ikke har noen klær som mætsjer de røde strømpene mine. (Og denne 8. mars kan jeg bruke på å tenke på hvor irriterende det er at jeg ikke får snudd dette bildet.)

mette-marit-miss

(Mona, denne advarselen går til deg.)

Jeg er skuffet. Helt ekstremt skuffet. Den siste uken har jeg desperat husjet meg selv forbi bladhyllene når jeg er på butikken for å gjøre storhandling (pft! Jeg klarer aldri planlegge matspising lenger frem i tid enn én dag, så jeg handler dagligvarer hver dag. Dagligvarer.) Men i går kjente jeg idet jeg kom inn på Rimi at slaget var tapt.

Derfor, blant yoghurt, appelsiner og zalo, snek et riktig fint eksemplar av Henne seg ned i vesken. Det var Mette-Marit på forsiden, hun hadde fin kjole på, og da jeg skummet litt gjennom bladet så jeg minst fire bilder til av en pen kronprinsesse. Det er jo ikke lenger siden enn i forigårs at jeg var hos mormor og leste Se og Hørs kongebursdagmagasin med forstørrelsesglass, men nå likevel.

Så jeg kommer hjem, løser litt kryssord, leser i boken jeg holder på med, ser litt på TV, leser Spirit – alt for å spare litt på luksusen. Går og legger meg, skrur på nattbordslampen og gleder meg så langt inn i sjelen. Åpner bladet, finner Mette-Marit-intervjuet, og skummer forbi introen fordi det handler om hva hun mener om mote (uinteressant), og ender opp med å skumme gjennom hele artikkelen fordi den handler om mote, og plutselig er jeg over på sider hvor det ikke en gang er bilde av Mette-Marit lenger.

Er det noen som vil kjøpe et meget pent brukt Henne? Med unntak av at du kanskje reagerer på noen manglende portretter av Mette-Marit, tror jeg du skal bli riktig fornøyd. Bildene kan du alltids bivåne på mitt soverom.

speedo

Etter litt dårlig administrasjon og koordinasjon fra styregruppen i treningsgjengen vår, møtte vi opp på tre forskjellige tidspunkt for dagens treningsøkt. (Ja, der fikk jeg visst sneket at jeg fortsatt driver med noe så ufordragelig som å trene!) For min del var dette riktig fint; jeg fikk sjansen til å svømme litt med alle sammen og ikke minst en god unnskyldning for å ligge rynkete lenge i varmebassenget mens man later som man tøyer ut.

Men, den virkelige fordelen med denne ordningen, var at jeg ikke ble heftet av trege treningskamerater i garderoben. Inn i dusjen, sjampo, balsam, ut igjen, rett i klær, på med støvletter – og jeg var ute igjen etter syv-åtte minutter. Jeg lover, de andre jentene der inne skulte mistenksomt på meg, og jeg var litt fornøyd med at selvom jeg ikke svømmer fra dem, så kommer jeg meg i alle fall ut i friluft igjen lenge før de i det hele tatt kan tenke tanken.

nordmannen

Jeg liker å traske nedover Bogstadveien 0600 en tilfeldig søndagsmorgen sammen med tre kjemikere jeg egentlig ikke kjenner, og synge Millom bakkar og berg mens man hopper over søledammer og slaps, klage litt på at man bare kommer til fjerde vers før det går helt i stå, og love hverandre dyrt og hellig at man skal pugge tekst før neste gang vi fester sammen.
Når det blir (om det blir) er det ingen som vet, men jeg kan i alle fall love Vestkanttorget-naboer at neste gang skal vi gjøre det bedre.

God uke!

verdens beste rim

Av og til er det viktig at noen utvalgte bloggere tar ansvaret og viser hvor skapet skal stå. Jeg snakker selvfølgelig om den evige diskusjonen «Hva er verdens beste rim?» (Så du spør når dette blir diskutert? Vel, neste gang du treffer meg skal jeg sørge for å starte diskusjonen, og jeg kan også kverulant sørge for at diskusjonen ganske så lenge også)

Heldigvis, heldigvis, slipper vi nå å diskutere dette igjen, og vi kan atter bruke tiden på å bekjempe global oppvarming og heie på integrering i Norge. Verdens beste rim kommer fra Gitarkameratenes «Anna på Gran Canaria». Uten tvil:

Anna traff José på Gran Canaria
Og hu trudde på ham når han sa hvor glad han var i a
Ei brøllupsklokke ringer om du drar i a
Og Anna trodde på en happy end.

Anna dansa blygt med innadvendte lår
José var høy og mørk og hadde hentehår
Og et farlig blikk han stadig vekk anvendte når
noen kikka på hans nye venn.

grunner til at også jeg ville vært et fantastisk viv

Litt inspirert av Sonja, litt fordi det er fredag, og litt fordi jeg lader opp til tidenes Pride and Prejudice-maraton i kveld:

Altså: Gode grunner til at jeg ville vært et fantastisk viv:

  • Her om dagen måket jeg hele gårdsplassen hjemme av fri vilje, med egen muskelstyrke og i fotsidt skjørt. Dessuten kommer jeg ikke til å si nei når du foreslår å kjøpe snøfreser.
  • Jeg er som sagt en røver på enkelt rørleggerarbeid. Det vil si at jeg åpner mine egne dusjsluk, og skifter selv dolokk når jeg påpeker at det gamle er «bare såååå 1995!»
  • Når du spør hvem som skal ta oppvasken, kommer jeg til å svare «hushjelpen.»
  • Jeg kan skru sammen IKEA-møbler uten å drikke rødvin og høre på Carola (selv om jeg nok kommer til å høre på Carola fra tid til annen)
  • Jeg alfabetiserer DVD-samlingen din.
  • Jeg har eget verktøysett.
  • Jeg bryr meg ikke om du glemmer å ta ut søppelet (sånn egentlig fordi jeg selv glemmer det, men pytt.)
  • Familien min har verdens morsomste familieselskaper.
  • Er du gift med en litteraturviter, kommer du aldri til å bekymre deg for at kona tjener mer enn deg.
  • Jeg kan spikke. (Det er et talent det settes altfor liten pris på i dagens samfunn!)
  • Jeg er høy nok til å skifte lyspærer.
  • Jeg snorker ikke, snakker bare i søvne fra tid til annen, men da mest om verdien av π.
  • Jeg kommer ikke til å kalle sønnen vår Kleng.
  • Og denne er visstnok viktig: Jeg bruker skremmende kort tid på badet. En vanlig morgen tar tre og et halvt minutt, skal jeg dusje også kan jeg bruke opptil ett kvarter, men da har jeg også kledd på meg.
  • Så lenge jeg får en konebil (helst en Toyota Yaris), kan du få kjøpe deg hvilken bil du ønsker deg.
  • Jeg har allerede planlagt bryllupet vårt. Alt du trenger å gjøre, er å skrive under på invitasjonene.

Nesten litt underlig at jeg ikke er forlovet.

«< 67 68 69 70 71 >»