I fjor kjøpte jeg leilighet – og det er ganske kult å eie sitt eget sted. Det anbefales. Men før du begynner å gå på visninger og si opp leieforholdet:
1) Det er DU som må fikse alt, og ikke minst BETALE alt. Åh, hvor fint er det ikke å kunne sende alt bare videre til huseier…
2) I går fikk jeg plutselig en helt ubendig trang til å VASKE VINDUER da høstsolen sto lavt inn. Så jeg vasket vinduer. Sykt. Den hadde jeg ikke sett komme.
Solen skinner, det er snart helg, og hvilken herlig dag er det ikke for å dykke videre ned i masteroppgaven? Nå har jeg jobbet 100 % med masteroppgave i to uker, og jeg begynner å kjenne slitasjen. Joda, jeg har stukket tærne ut i mastervannet i dag, men jeg har også fått surfet langt mer enn det jeg burde.
På onsdag hadde jeg veiledning; det er alltid fint å diskutere prosjektet mitt med noen som er like spent på resultatene mine. Jeg er usikker på hvor mye jeg egentlig kan publisere (=blogge) om statistikken min før den skal unipubbes, jeg velger derfor å være litt tåkete her i bloggen på hva jeg driver med til hverdags. Det får meg også til å føle litt at jeg driver med hemmelighetskremmeri, og det kan jeg like.
Uansett, jeg har gjort en undersøkelse hvor det viste seg at Ragnar Hovland kom ganske langt opp på listen over populære forfattere. Jeppz, tenkte jeg, det var da ingen overraskelse. Men det syntes veilederen min; hun trodde Ragnar Hovland hadde utspilt sin rolle for lenge siden.
«Neeeeei,» sa jeg da, «i min generasjon skal man like Ragnar Hovland.» Jeg tenker på sjokket jeg fikk da jeg, etter å ha hatet ham intenst på ungdomsskolen for «Ein sykkel på havsens botn» (ågudhjelpeossalle), skjønte da jeg begynte på universitetet at vi egentlig liker Hovland. Og med «vi» mener jeg selvfølgelig at han kommer som del av pakken jeg har godtatt som identitet; litteraturstudine med kreative interesser, venstresympatier og avsmak for flink-pike. Så jeg begynte å like Ragnar Hovland. Uten å ha lest noe annet enn «Ein sykkel på havsens botn».
Alle de kule bloggebarna (som Linn, Janke og Kari) skriver om Sveve over vatna. Og i undersøkelsen min var det stort sett de under 40 som likte Hovland. Hvor morsomt er det ikke at en forfatter jeg tar for å være kanonisert, ikke er det for veilederen min?
Jada, det er gøy å være meg. Synes du denne storrustnen er for kjip, kan jeg informere om at Lillerusten har dratt til Irland og blogger derfra, og Kusinerusten har dratt til Frankrike og blogger derfra. Hvis du er mer enn normalt interessert i slekten min, kan du utvide rss-leseren din med en gang.
… har jeg sagt til alle sammen i dag, i morgen skal jeg begynne å skrive masteroppgave. Jeg skulle egentlig begynt forrige uke, men jeg har jobbet litt for mye og lest litt for mye Harry Potter.
I morgen skal jeg hente Knaus 5 på biblioteket etter å ha ventet i ÅREVIS. Og derfor sier jeg det her: I morgen skal jeg begynne på masteroppgaven.
I går var jeg i diamantbryllup. Jeg skulle ønske jeg skulle det i morgen igjen også.
Denne høsten skal jeg skrive og levere min masteroppgave i litteraturformidling. Jeg kom et godt stykke på vei før sommeren, men har lagt alt fra meg mens jeg har sommerjobbet. I dag kl 15.40 opprettet jeg word-dokumentet som heter oppgave.doc. Jeg fniste nervøst da jeg prøveskrev noen setninger. Jeg vet hva jeg skal skrive om og jeg tror sannelig det skal bli ganske bra, men det er stor forskjell på å entusiastisk fortelle om hva jeg holder på med og å skulle forvandle det til pixler på en hvit skjerm.
Jeg har bestemt meg for at jeg ikke skal levere oppgaven i Times New Roman, for det er faktisk ikke påkrevet. Nå sitter jeg og grubler på om det er Palatino som skal være min skrift, Book Antiqua eller Garamond. I det siste har jeg også begynt å skjele over mot Minion. Jeg er veldig opptatt av skrifttyper, og kan bli nostalgisk av å se Georgia, for eksempel. Åh, Georgia. Jeg hadde ALT i Georgia en periode. Nå foretrekker jeg at de er smalere.
Jeg har også begynt å lage en skrive-liste med bra musikk. Og det er ikke prokrastinering, det er endel av arbeidsflyten min frem mot et resultat. Å rydde plass på datamaskinen med en mappe og egen sortering er faktisk like viktig for resultatet for meg som det var å lage spørreskjemaer.
Lei en superhelt i dag. Han blonde er kanskje min favoritt, men de er ikke så verst, de andre heller!
Nationaltheatret tilbyr et kort de kaller «Unge National», som er et gratis medlemskort til mennesker mellom 15 og 25 år. Med dette kortet koster alle ordinære forestillinger 85 kroner (det samme som en kinobillett), og så vidt jeg skjønner er det rett og slett ingen ulemper.
Ikke dagen min i dag. Men på den andre siden fikk jeg en 30×40 cm plakat i posten med dette:
«Bare ta bildet, da!» sa jeg, selv om Sigurd mente det ikke ville synes noenting uansett. Men her har du uansett dokumentasjon av en av sommerens fineste kvelder – en kveld med pizza, ganske mye rødvin og venner jeg har kjent i åtte år (bortsett fra deiten min, som jeg bare har kjent i tre år, men til gjengjeld kjenner jeg ham ganske godt)
På veien hjem, i tomme oslogater, syklet vi forbi kolonihagen ved Bjølsen. Dette er derfor meg som smiler og gjør peace-tegnet utenfor Portveien 2. Hurra for sommernetter!
«Ikke tygg på strå, du får sopp i munnen av det!»
sa grandtanten min. Og jeg lo, for noe sånt trodde jeg ikke på. Men hva forteller internett meg?
Den omtalte arten kan i verste fall utvikle en dødelig sykdom, aktinomykose, både hos dyr og mennesker. Hos mennesker trenger strålesoppen visstnok oftest inn gjennom tannkjøttet.
Og med det lærte jeg ordet strålesopp, som jeg vanligvis ville tatt for å være et synonym til lysfontene.
I fjor en gang skrudde jeg på historikk i MappaMi hos Deichmanske bibliotek, slik at alle lån huskes. Det var et eller annet med at de da også lagrer meg og bruker meg til statistikk, men jeg liker å være statistikk.
Jeg har lånt 62 bøker. Jeg har lest 40 av dem, og 8 var pensumbøker (ikke lest fra perm til perm, men benyttet meg av). Jeg har begynt på tre bøker, men leste ikke mer enn noen sider (Nu vill jag sjunga dig milde sånger, Snø – Pamuk & The Annotated Alice), og jeg har levert 7 tilbake uten å åpne dem en gang. Dessuten har jeg fire i hyllen nå som jeg planlegger å lese.
Av disse tallene tolker jeg at jeg er for dårlig til å bare plukke med meg bøker for å prøve meg på dem: Jeg leser nesten alle bøker jeg begynner på. Siden bibliotekslån er gratis burde terskelen være lavere for å prøve meg på bøker – og jeg skal også bli flinkere til å si NEI FY FILLERN DENNE BOKEN SUGER. Slik jeg gjorde med Snø (men fyren fikk jo Nobelpris), da jeg leste en side og trodde jeg skulle dunke hodet i veggen. Og den boken hadde jeg slept med meg over Atlanterhavet, og jeg måtte jammen slepe den tilbake også.
Jeg har lest utrolig mye bra biblioteksbøker, da. Høydepunkter på denne listen er Kaptein Corellis mandolin, Bikubesong, Min kamp 1+2+3+4, Revolutionary Road og Heliumhjarte.
