Hvordan går det med den treningen?

I 2013 blogget jeg om at jeg hadde begynt å jogge. Hva er status i dag?

Vel, jeg er ikke egentlig i merkbart bedre form. Jeg er superstolt av at jeg jogget 10 kilometer under Oslo Maraton. Ikke fullt så stolt over at jeg datt helt ut av treningen etter det. Så kom sommersesongen 2014, og siden sykling er den raskeste måten å ta seg jobb-barnehage-hjem på, så syklet jeg faktisk 15 kilometer om dagen de fleste dagene. Håper å ta det opp igjen når gatene blir bare, himmelen lysere og temperaturen mer levelig.

Men jeg har begynt å trene igjen. Jeg har gått på en smell, og min særs jordnære lege forteller at den eneste måten å komme seg ut av sånt på, er å komme seg i aktivitet. Den enkleste måten for meg er faktisk jogging. Så jeg har faktisk trent nesten hver dag de siste to ukene. Ikke mye, jeg sier gjerne “Ring politiet hvis jeg ikke er tilbake om 20 minutter!” når jeg går ut døren, men jeg gjør det faktisk.Jeg er ikke sikker på hvor mye det hjelper, men jeg får bedre samvittighet av det. Og dårlig samvittighet er min akilleshæl.Etter femmila på søndag fikk jeg et nytt motto.

Hvis en kødd som Northug kan klare den spurten, skal vel en bra dame som meg klare 20 minutter jogging!

Det funker faktisk, jeg tenker på Northug (som jeg virkelig synes er helt uspiselig) hver gang jeg vil spise sjokolade i stedet for å trene (=hele tiden), og så tenker jeg at dette gjør jeg for å hevne meg på ham.

Stilikon: Live Nelvik

Oppdaget hva Live Nelvik hadde på seg på Gullruten 2014, jeg ELSKER det.

ste_gullruten_20_3284639_0_0_0

Håret, sminken, vesken, skjørtet! Eneste jeg ville gjort annerledes var skoene. Og byttet ut Tore Sagen med Sigurd, obviously.

Siden jeg er dobbelt så stor som Live Nelvik (røft anslag) ville sikkert skjørtet nådd meg til rett under knærne, men det tror jeg er en heldig forbedring. At genseren såvidt ville dekket BHen min måtte jeg derimot ha gjort noe mer. Men vi er i drømmeland, jeg kan gjøre hva jeg vil!

Bra filmer på Netflix

Akk, noen har fått det for seg igjen at de skal begynne å blogge. Inspirert av niotillfems flotte oversikt over hvilke filmer hun liker best på Netflix – her er mine tips til hva du kan finne der. Mest fordi i mine favorittsjangre (jentefilmer og historisk drama) skal du passe deg så voldsomt for å ikke se noe idiotisk skvip begravet i drit.

Mystic Pizza

Oppdaget denne ved en tilfeldighet. Romantisk drama fra 1988, med en utrolig vakker og sjarmerende Julia Roberts som en av de tre hovedrolleinnehaverne. Likte girl poweren!

Mean Girls

Umulig å ikke like Mean Girls. En klassiker! Skrevet av Tina Fey (som også gjesteopptrer). Og Lindsay Lohan, slik vi likte henne fra Foreldrefellen!

Lovlig blond

Presterte å si i forrige podkast at Reese Witherspoon er min favoritt-skuespiller. Tror det glapp ut hovedsakelig på grunn av Lovlig blond.

Lost in Austen

Denne oppdaget jeg også ved en tilfeldighet, og jeg ble helt forgapt. Naturligvis fordi jeg også elsker Jane Austen (hvem gjør ikke??), men også fordi den faktisk klarer å være litt morsom og smart, og ikke suppe-romantisk. Handler om at det finnes et Jane Austen-land (HVORFOR FINNES IKKE DET PÅ ORDENTLIG??) der man kan få “the full-on Austen experience”. Vår heltinne har bare råd til den billigste opplevelsen, men likevel er det en Mr. Darcy der for henne..

Reprise

Måtte kjønnskvotere inn en guttefilm her. Reprise er veldig veldig guttefilm, men den er også veldig veldig bra. Jeg bare kan ikke tilgi den for å få være et sted der “Jenter er bare ikke morsomme” blir sementert. Men hey, hvis du også har fulgt med på Espen Klouman Høiner siden way way back before tungtvann, vil du også sette pris på at du finner Bare Bea på Netflix.

Paris je t’aime

En novellefilm fra Paris med klare topp- og bunnpunkter, men likevel veldig, veldig fin når den er fin.

Matilda

Denne er så utrolig severdig og så utrolig fantastisk for alle oss som har vært barn som elsket å lese. Matilda er min helt i bokform,og hun er min helt også i denne filmen! (For Mara Wilson-fans anbefales også Mrs. Doubtfire)

10 ting jeg hater ved deg

Easy A

Emma Stone er sjarmerende i denne filmen. Okei, kanskje ikke det sterkeste manuset, og spesielt underlig for oss som ikke må forholde oss til amerikansk puritansk kultur, men hey, den er søt.

 

Ut av skapet og over dørstokken

Alle som kjenner meg (og dere som leser bloggen) vet at gymfaget ikke ligger for meg. Men, etter å ha blitt veldig inspirert av Siri Vilberg og prinsesse Lea, kjente jeg at jeg måtte ut og bevege på meg. Det er tolv uker siden jeg fødte nå, og barselgruppen meldte seg sammen på Mini BootCamp – og jeg feiget ut. Kombinasjonen ansvar for baby, traumene fra gymtimene og potensielt mitt livs verste form? Eh, nei.

Så da begynte jeg å løpe. Eller, løpe er å ta veldig hardt i, jeg jogger i gåfart. Erfaringer så langt:

1. Det er bra med gps med egen løpeapp på telefonen. Mucho mer inspirerende enn å løpe runder på stadion eller ikke vite hvor langt man løper.

2. Jeg klarer faktisk å jogge sammenhengende i nærmere 30 minutter. Jeg kommer ikke langt, men jeg kommer fremover.

3. Jogging passer bedre for meg når jeg er blitt babymamma. Jogging er veldig tidseffektivt og det er faktisk diggere å jogge enn å passe baby.

4. Jeg tror jeg skal prøve å løpe et tikilometersløp i september. Det virker helt avsindig for meg, men jeg har lært at hvis du vet at du kan nå målet ditt, er det ikke et mål men en oppgave.

Køyr.

Sanger jeg setter pris på

1. Siden siste marsjoppdatering (altså aldri) har Norges kor og korps fått sin egen marsj på bestilling fra Stortinget. Den er ganske tradisjonell, jeg er ikke helt sikker på hva jeg synes, men uansett bør man vel bare lære seg å like den først som sist, for denne skal vi få høre neste år i hopetall!

Uansett, høydepunktet er at forfatter og komponist er fra Sarpsborg, og da verket hadde urfremføring var det et særpisk kor som sang. Det klarte de utmerket, og da andre vers trådde i kraft jeg holdt på å kose meg glugg i hjel. “som stiger taktfast opp fra folket,” synger koret, og avslører med en L sin herkomst. Hør hele sangen her, andre vers begynner etter 45 sekunder.

(Apropos til denne historien er da Lillerusten sto i kor med flere hundre andre for å øve på “Glade jul”, de kom til siste vers og synger Sa-alig fred… Dirigenten avbryter alle: “HVEM er det som synger østfold-L?”)

2. Det andre jeg koser meg med er “Den norske sjømann”. Den sangen synger jeg én gang i året, på 17. mai, og jeg elsker den. Andreverset er spesielt lystig:

Her er et folk i krig
for livet uavlatelig –
/: med dyre mannefall
i kampe uten tall. :/
Det som er dagligdags,
det nevnes ikke nettopp straks,
/: og titt er ingen med
som bringe kan beskjed :/

Hvis du skal tonesette dette diktet av Bjørnstjerne Bjørnson, så har du noen stilvalg å gjøre. Jeg ELSKER at resultatet av dette valget er den lystigste melodien på den andre siden av milleniet. Ingenting som å synge “mannefall!” på denne måten. Her er den eneste innspillingen jeg har funnet (du kan spole 40 sekunder ut i filmen)

[youtube http://www.youtube.com/watch?v=ISKHt5Bch1U?rel=0&w=420&h=315]

Eller, kanskje det eneste morsommere enn “mannefall!” på lystig melodi er å synge “mord og vold og grov tortur” på lystig melodi, slik vi gjør i Otto Nielsens vise “He is dead”. En av mine favoritter. Men jeg har ikke funnet noen innspilling av denne tilgjengelig på nettet. Det ække like gøy å lese teksten. Kommer tilbake med mer hvis jeg snuser den opp.

Europeiske fordommer

Tulleforskning. Det finnes ingenting bedre.

Tyskere regnes som de mest pålitelige. Alle stoler mer på tyskere enn andre nasjonaliteter, bortsett fra grekere, som mener at grekere er mest pålitelige. Bare grekere og tyskere stemte på seg selv om mest pålitelige. I Frankrike sa 43 % at tyskere var mest pålitelige.

Picture-3

Kilde: Washington Post. Mange morsomme resultater der.

Jeg er ganske så germanofil, så disse sterke følelsene for tyskere er interessante. Nesten alle mener for eksempel at Tyskland er de minst medfølende, mens Tyskland selv mener at de er… mest medfølende. Nydelig. Jeg refererte til disse tallene i familiesammenheng her om dagen, da lurte Knøtterusten på hvorfor nettopp alle mente Tyskland var så pålitelige.

– Det har nok med skammen etter annen verdenskrig, sa jeg. – De er voldsomt opptatt av å fremstå…

– Tyskere er ordnung! brøt mamma inn. – Hvis de kan drepe så mange så effektivt er de nødt til å være til å kunne lage skikkelige systemer!

Samtalen kunne sluttet der. Den gjorde ikke det.

– Men hva med Kambodsja? De slaktet ned for fote, innvendte jeg.

– Ja, og der var det bare alle mot alle, nikket mamma.

– Og ikke minst hutuene og tutsiene, det var ikke mye Ordnung muss sein der, men de fikk tatt livet av mange i løpet av veldig kort tid! poengterte jeg.

– Hm, sa mamma. – Du har et poeng, men…

– Se hva jeg har kjøpt! sa min bonusfar, han vet når en samtale bør spores av.

Jeg har lest: Beklager, jeg må være mamma

Av Annikken fikk jeg låne Karianne Gamkinns fortelling Beklager, jeg må være mamma. Gamkinn er kjent for oss på nettet som Mammadamen, en profilert foreldreblogg som har satt i gang mange gode debatter. Jeg har lest Mammadamens blogg lenge, og sammen med Susanne Kaluza og Frøken Makeløs er hun mine favoritter i sjangeren.

Så da var det så kjedelig at jeg ble skikkelig skuffet over boken hennes! Beklager, jeg må være mamma handler om Gamkinns valg med å si opp fra mammafiendlige jobber og bli selvstendig næringsdrivende, etter at hun har fått to gutter i barnehagealder. Det er ikke lenge siden jeg leste Kjøkenbenkrealisme av Olaug Nilssen, og jeg interesserer meg for andres valg i tilsvarende situasjoner. Jeg vet at jeg er uenig med Gamkinn på flere områder, men gledet meg til å lese om hennes erfaring “litt foran meg i løypa”. Jeg jobber også med informasjon, jeg har også en mann som tar mye foreldreansvar, vi driver også innenfor en gren av tilknytningsomsorg.

For det første ble jeg litt forvirret av bokens form: Den presenteres som en sammenhengende fortelling, men det er litt vanskelig å se sammenhengen mellom elementene alltid. Kapitlene har heller ingen tematikk som binder dem sammen. Dermed mister jeg litt oversikten, og jeg vet ikke hva jeg kan forvente.

Så jeg ble ganske skuffet og faktisk litt sint på boken. Den “rubbed me the wrong way”, og i stedet for å bli en fortelling om Karianne Gamkinn opplevde jeg at boken for mange ganger skulle fortelle hvordan det er å være mamma i Norge i dag. Og jeg nekter å tro at det er slik det må være. Gamkinn underbygger poenget “Du kan ikke gjøre alt – det går ikke å være best mamma og best karrierekvinne” med en rekke argumenter for hvor vanskelig det er å kombinere jobb og familie. Jeg betviler ikke hennes opplevelse av dette, men synes hun sutrer vel mye om det. Hun har lite tid til å se barna, skriver hun, men viser også et regnestykke på at hun jobber og reiser til jobben 72 timer i uken. Søttito? Jeg jobber fullt og har en halvtimes reisevei til og fra – det betyr 40–45 timer i uken. Det er klart du får mindre tid hjemme hvis du bruker fire timer på reise hver dag. Kanskje dét kunne vært noe å endre på? I løpet av boken flytter hun også lenger vekk fra oppdragsgivere, og må reise enda mer, selv om hun kan jobbe mer hjemmefra. At hun ikke reflekterer over at dette kan være et problem gjør at jeg ikke kjenner meg igjen i valgene hun gjør for å bedre tidsklemma.

Mitt hovedproblem med boken er  det at Gamkinn skriver så mye om sitt eget valg som en universell løsning. Jeg tror ikke det er bevisst, men i stedet for å tenke etter egne valg setter jeg meg på bakbeina når jeg føler at løsningen blir tredd ned over hodet på meg. Vi har for mye å gjøre i dag, er poenget hennes, og hun skriver at seksti prosent av norske barn mener at det er for mye stress i familien. Det er jo ikke bra, men det betyr jo faktisk at det er førti prosent som ikke synes det. Hvilke valg har de familiene med mindre stress gjort, lurer jeg på. Er det familien der en av foreldrene jobber deltid? Barna med stress, er de i hjem med 200 % lønnsinntekt? Det skulle jeg gjerne likt å vite.

I Dagbladet.no-kommentarfeltet skrives det “Også i verdens rikeste land!!!” #dettalandet svarer Twitter ironisk. “I verdens beste mammaland” skriver Gamkinn helt uironisk, akkurat som dette skulle være en garanti for at alt er supert. Selvfølgelig er det vanskelig å være mor også i verdens beste mammaland. Når jeg har lest Mammadame-bloggen blir jeg helt overrasket over negativiteten i Beklager, jeg må være mamma. Forventningene hun beskriver til småbarnslivet er helt utrolige, og det er ikke rart hun blir sjokkert.

Men Karianne Gamkinns historie er interessant, og sjefen hun skriver om som mangler forståelse for småbarn fortjener en studie. Hun skriver også fint om sin egen vnaskelige oppvekst. Jeg fniser også av mantraet “Dette er våre beste år…” sagt idet man sjonglerer smokker, makaroni og barnehageskift. Jeg kommer til å fortsette å følge Mammadamens krumspring, og håper hun fortsetter å reflektere over de fine og de vanskelige sidene ved livet.

Bryllupsinspirasjon?

vi_WFG9303

Dagen før nyttårsaften 2011 giftet Sigurd & jeg oss. Kanskje blogger jeg noe mer om det her etterhvert, men uansett kan dere nå, hvis dere trenger litt bryllupsinspirasjon selv, se bilder og lese ideer på svenske Vintage Honeymoon.

Ingen av oss er spesielt glade i blomster, men bruden fant oppskrift på papirblomster hos Karins konstgrepp. Flere ganger før den store dagen hadde vi verksted hjemme hvor vi klippet i gamle salmebøker. Det ble rundt 300 blomster til slutt – både i bukett og som borddekorasjoner! Da festen var over sa vi at alle kunne få ta med seg en blomst hver hjem, så når vi nå besøker folk er det alltid hyggelig å se at de har blomster fra vårt bryllup.

skriver jeg der.

Mer om gym

Jeg har fått utrolig mange kommentarer på bloggposten om gymfaget. Kommentarfeltet er fortsatt åpent, så det går an å snike seg inn der. I går fikk jeg en veldig fin kommentar, lang var den også.

Det handler om å ha vondt i kroppen, manglende mestringsstrategier, om å være dårligst i alt, og å måtte prestere i et system som ikke passer en som indivd. (Dette opplever mange elever i skolen, i alle fag. Jeg synes ikke jeg hadde trengt å finne meg i dette, bare fordi noen er dårlige i matte. Jeg synes heller ikke at de som er dårlige i matte, trenger å finne seg i det).

skriver frk. Sagafos i en lang, men likefullt lesverdig kommentar.

Og ikke minst er det fint å lese mymlens kommentar, for det er mulig med et godt gymfag (selvfølgelig er det det!)

Da undomsskolen min i tiendeklasse innførte et prøveprosjekt med frivillig gym om morgenen med frokost etterpå, sto jeg opp to timer tidligere hver fredag fordi gym var gøy. Det var en mulighet til å prøve alle de tingene vi ikke rakk i gymmen. Det var også min gymlærer som var ansvarlig, altså en person jeg visste jeg kunne stole på. Det var nemlig denne gymlæreren som hadde hjulpet meg å komme over skrekken for å stupe kråke i niende. Og som ga meg masse skryt fordi jeg på to gymtimer hadde gått fra å gråte i et hjørne til å stupe kråke både forlengs og baklengs.

Anbefales. Denne bloggen tar seg virkelig opp, så mange gode kommentarer som jeg har fått trenger jeg jo nesten ikke skrive selv.