Ut av skapet og over dørstokken

Alle som kjenner meg (og dere som leser bloggen) vet at gymfaget ikke ligger for meg. Men, etter å ha blitt veldig inspirert av Siri Vilberg og prinsesse Lea, kjente jeg at jeg måtte ut og bevege på meg. Det er tolv uker siden jeg fødte nå, og barselgruppen meldte seg sammen på Mini BootCamp – og jeg feiget ut. Kombinasjonen ansvar for baby, traumene fra gymtimene og potensielt mitt livs verste form? Eh, nei.

Så da begynte jeg å løpe. Eller, løpe er å ta veldig hardt i, jeg jogger i gåfart. Erfaringer så langt:

1. Det er bra med gps med egen løpeapp på telefonen. Mucho mer inspirerende enn å løpe runder på stadion eller ikke vite hvor langt man løper.

2. Jeg klarer faktisk å jogge sammenhengende i nærmere 30 minutter. Jeg kommer ikke langt, men jeg kommer fremover.

3. Jogging passer bedre for meg når jeg er blitt babymamma. Jogging er veldig tidseffektivt og det er faktisk diggere å jogge enn å passe baby.

4. Jeg tror jeg skal prøve å løpe et tikilometersløp i september. Det virker helt avsindig for meg, men jeg har lært at hvis du vet at du kan nå målet ditt, er det ikke et mål men en oppgave.

Køyr.

Sanger jeg setter pris på

1. Siden siste marsjoppdatering (altså aldri) har Norges kor og korps fått sin egen marsj på bestilling fra Stortinget. Den er ganske tradisjonell, jeg er ikke helt sikker på hva jeg synes, men uansett bør man vel bare lære seg å like den først som sist, for denne skal vi få høre neste år i hopetall!

Uansett, høydepunktet er at forfatter og komponist er fra Sarpsborg, og da verket hadde urfremføring var det et særpisk kor som sang. Det klarte de utmerket, og da andre vers trådde i kraft jeg holdt på å kose meg glugg i hjel. “som stiger taktfast opp fra folket,” synger koret, og avslører med en L sin herkomst. Hør hele sangen her, andre vers begynner etter 45 sekunder.

(Apropos til denne historien er da Lillerusten sto i kor med flere hundre andre for å øve på “Glade jul”, de kom til siste vers og synger Sa-alig fred… Dirigenten avbryter alle: “HVEM er det som synger østfold-L?”)

2. Det andre jeg koser meg med er “Den norske sjømann”. Den sangen synger jeg én gang i året, på 17. mai, og jeg elsker den. Andreverset er spesielt lystig:

Her er et folk i krig
for livet uavlatelig –
/: med dyre mannefall
i kampe uten tall. :/
Det som er dagligdags,
det nevnes ikke nettopp straks,
/: og titt er ingen med
som bringe kan beskjed :/

Hvis du skal tonesette dette diktet av Bjørnstjerne Bjørnson, så har du noen stilvalg å gjøre. Jeg ELSKER at resultatet av dette valget er den lystigste melodien på den andre siden av milleniet. Ingenting som å synge “mannefall!” på denne måten. Her er den eneste innspillingen jeg har funnet (du kan spole 40 sekunder ut i filmen)

[youtube http://www.youtube.com/watch?v=ISKHt5Bch1U?rel=0&w=420&h=315]

Eller, kanskje det eneste morsommere enn “mannefall!” på lystig melodi er å synge “mord og vold og grov tortur” på lystig melodi, slik vi gjør i Otto Nielsens vise “He is dead”. En av mine favoritter. Men jeg har ikke funnet noen innspilling av denne tilgjengelig på nettet. Det ække like gøy å lese teksten. Kommer tilbake med mer hvis jeg snuser den opp.

Europeiske fordommer

Tulleforskning. Det finnes ingenting bedre.

Tyskere regnes som de mest pålitelige. Alle stoler mer på tyskere enn andre nasjonaliteter, bortsett fra grekere, som mener at grekere er mest pålitelige. Bare grekere og tyskere stemte på seg selv om mest pålitelige. I Frankrike sa 43 % at tyskere var mest pålitelige.

Picture-3

Kilde: Washington Post. Mange morsomme resultater der.

Jeg er ganske så germanofil, så disse sterke følelsene for tyskere er interessante. Nesten alle mener for eksempel at Tyskland er de minst medfølende, mens Tyskland selv mener at de er… mest medfølende. Nydelig. Jeg refererte til disse tallene i familiesammenheng her om dagen, da lurte Knøtterusten på hvorfor nettopp alle mente Tyskland var så pålitelige.

– Det har nok med skammen etter annen verdenskrig, sa jeg. – De er voldsomt opptatt av å fremstå…

– Tyskere er ordnung! brøt mamma inn. – Hvis de kan drepe så mange så effektivt er de nødt til å være til å kunne lage skikkelige systemer!

Samtalen kunne sluttet der. Den gjorde ikke det.

– Men hva med Kambodsja? De slaktet ned for fote, innvendte jeg.

– Ja, og der var det bare alle mot alle, nikket mamma.

– Og ikke minst hutuene og tutsiene, det var ikke mye Ordnung muss sein der, men de fikk tatt livet av mange i løpet av veldig kort tid! poengterte jeg.

– Hm, sa mamma. – Du har et poeng, men…

– Se hva jeg har kjøpt! sa min bonusfar, han vet når en samtale bør spores av.

Jeg har lest: Beklager, jeg må være mamma

Av Annikken fikk jeg låne Karianne Gamkinns fortelling Beklager, jeg må være mamma. Gamkinn er kjent for oss på nettet som Mammadamen, en profilert foreldreblogg som har satt i gang mange gode debatter. Jeg har lest Mammadamens blogg lenge, og sammen med Susanne Kaluza og Frøken Makeløs er hun mine favoritter i sjangeren.

Så da var det så kjedelig at jeg ble skikkelig skuffet over boken hennes! Beklager, jeg må være mamma handler om Gamkinns valg med å si opp fra mammafiendlige jobber og bli selvstendig næringsdrivende, etter at hun har fått to gutter i barnehagealder. Det er ikke lenge siden jeg leste Kjøkenbenkrealisme av Olaug Nilssen, og jeg interesserer meg for andres valg i tilsvarende situasjoner. Jeg vet at jeg er uenig med Gamkinn på flere områder, men gledet meg til å lese om hennes erfaring “litt foran meg i løypa”. Jeg jobber også med informasjon, jeg har også en mann som tar mye foreldreansvar, vi driver også innenfor en gren av tilknytningsomsorg.

For det første ble jeg litt forvirret av bokens form: Den presenteres som en sammenhengende fortelling, men det er litt vanskelig å se sammenhengen mellom elementene alltid. Kapitlene har heller ingen tematikk som binder dem sammen. Dermed mister jeg litt oversikten, og jeg vet ikke hva jeg kan forvente.

Så jeg ble ganske skuffet og faktisk litt sint på boken. Den “rubbed me the wrong way”, og i stedet for å bli en fortelling om Karianne Gamkinn opplevde jeg at boken for mange ganger skulle fortelle hvordan det er å være mamma i Norge i dag. Og jeg nekter å tro at det er slik det må være. Gamkinn underbygger poenget “Du kan ikke gjøre alt – det går ikke å være best mamma og best karrierekvinne” med en rekke argumenter for hvor vanskelig det er å kombinere jobb og familie. Jeg betviler ikke hennes opplevelse av dette, men synes hun sutrer vel mye om det. Hun har lite tid til å se barna, skriver hun, men viser også et regnestykke på at hun jobber og reiser til jobben 72 timer i uken. Søttito? Jeg jobber fullt og har en halvtimes reisevei til og fra – det betyr 40–45 timer i uken. Det er klart du får mindre tid hjemme hvis du bruker fire timer på reise hver dag. Kanskje dét kunne vært noe å endre på? I løpet av boken flytter hun også lenger vekk fra oppdragsgivere, og må reise enda mer, selv om hun kan jobbe mer hjemmefra. At hun ikke reflekterer over at dette kan være et problem gjør at jeg ikke kjenner meg igjen i valgene hun gjør for å bedre tidsklemma.

Mitt hovedproblem med boken er  det at Gamkinn skriver så mye om sitt eget valg som en universell løsning. Jeg tror ikke det er bevisst, men i stedet for å tenke etter egne valg setter jeg meg på bakbeina når jeg føler at løsningen blir tredd ned over hodet på meg. Vi har for mye å gjøre i dag, er poenget hennes, og hun skriver at seksti prosent av norske barn mener at det er for mye stress i familien. Det er jo ikke bra, men det betyr jo faktisk at det er førti prosent som ikke synes det. Hvilke valg har de familiene med mindre stress gjort, lurer jeg på. Er det familien der en av foreldrene jobber deltid? Barna med stress, er de i hjem med 200 % lønnsinntekt? Det skulle jeg gjerne likt å vite.

I Dagbladet.no-kommentarfeltet skrives det “Også i verdens rikeste land!!!” #dettalandet svarer Twitter ironisk. “I verdens beste mammaland” skriver Gamkinn helt uironisk, akkurat som dette skulle være en garanti for at alt er supert. Selvfølgelig er det vanskelig å være mor også i verdens beste mammaland. Når jeg har lest Mammadame-bloggen blir jeg helt overrasket over negativiteten i Beklager, jeg må være mamma. Forventningene hun beskriver til småbarnslivet er helt utrolige, og det er ikke rart hun blir sjokkert.

Men Karianne Gamkinns historie er interessant, og sjefen hun skriver om som mangler forståelse for småbarn fortjener en studie. Hun skriver også fint om sin egen vnaskelige oppvekst. Jeg fniser også av mantraet “Dette er våre beste år…” sagt idet man sjonglerer smokker, makaroni og barnehageskift. Jeg kommer til å fortsette å følge Mammadamens krumspring, og håper hun fortsetter å reflektere over de fine og de vanskelige sidene ved livet.

Bryllupsinspirasjon?

vi_WFG9303

Dagen før nyttårsaften 2011 giftet Sigurd & jeg oss. Kanskje blogger jeg noe mer om det her etterhvert, men uansett kan dere nå, hvis dere trenger litt bryllupsinspirasjon selv, se bilder og lese ideer på svenske Vintage Honeymoon.

Ingen av oss er spesielt glade i blomster, men bruden fant oppskrift på papirblomster hos Karins konstgrepp. Flere ganger før den store dagen hadde vi verksted hjemme hvor vi klippet i gamle salmebøker. Det ble rundt 300 blomster til slutt – både i bukett og som borddekorasjoner! Da festen var over sa vi at alle kunne få ta med seg en blomst hver hjem, så når vi nå besøker folk er det alltid hyggelig å se at de har blomster fra vårt bryllup.

skriver jeg der.

Dagens fangst

Jeg måtte til tannlegen i dag (ett hull og det tannlegen kalte en “prikk”!), så Ellinor ble passet av sin tante Astrid i en halvtime. Flaks at tannlegen ligger rett ved tantens gamle videregående, så hun som har gått på folkehøgskole ett år skremte livskiten av gamle bekjente ved å dukke opp med en baby født cirka ni måneder etter russetiden.

Vel, barnevaktingen var innbringende for Ellinor også:

20130515-144001.jpg

Takk til Siri, Helene, Elise og Charlotte. Jeg gleder meg til å forklare “Også vegetarianere kan føle kjødets lyst.” Om noen år.

Så reddet vi en førstis som var stripset fast til en konteiner, og så spiste vi lunsj.

20130515-144208.jpg
Ellinor viser onkel Skrue-tendenser der hun bader i verdiene sine.

Mer om gym

Jeg har fått utrolig mange kommentarer på bloggposten om gymfaget. Kommentarfeltet er fortsatt åpent, så det går an å snike seg inn der. I går fikk jeg en veldig fin kommentar, lang var den også.

Det handler om å ha vondt i kroppen, manglende mestringsstrategier, om å være dårligst i alt, og å måtte prestere i et system som ikke passer en som indivd. (Dette opplever mange elever i skolen, i alle fag. Jeg synes ikke jeg hadde trengt å finne meg i dette, bare fordi noen er dårlige i matte. Jeg synes heller ikke at de som er dårlige i matte, trenger å finne seg i det).

skriver frk. Sagafos i en lang, men likefullt lesverdig kommentar.

Og ikke minst er det fint å lese mymlens kommentar, for det er mulig med et godt gymfag (selvfølgelig er det det!)

Da undomsskolen min i tiendeklasse innførte et prøveprosjekt med frivillig gym om morgenen med frokost etterpå, sto jeg opp to timer tidligere hver fredag fordi gym var gøy. Det var en mulighet til å prøve alle de tingene vi ikke rakk i gymmen. Det var også min gymlærer som var ansvarlig, altså en person jeg visste jeg kunne stole på. Det var nemlig denne gymlæreren som hadde hjulpet meg å komme over skrekken for å stupe kråke i niende. Og som ga meg masse skryt fordi jeg på to gymtimer hadde gått fra å gråte i et hjørne til å stupe kråke både forlengs og baklengs.

Anbefales. Denne bloggen tar seg virkelig opp, så mange gode kommentarer som jeg har fått trenger jeg jo nesten ikke skrive selv.

Les.

20130509-181545.jpg

Jeg har satt pris på Hyperbole and a half lenge. Det er rett og slett et av internetts beste sider. Men det har vært stille der lenge nå – det siste Allie skrev og tegnet var om depresjon. Nå har endelig bloggen blitt oppdatert igjen. Det er den tøffeste og beste bloggposten jeg har lest. Det er innsiktsfullt, tragisk og morsomt på en gang. Å lage morsom tegneserie om depresjon? Det skulle ikke gått an, det går så bra an, kom igjen, klikk deg over og les.

Risikosport

Gro Nylander har skrevet den eneste boken jeg har lest om det å få barn. Derav følger at hun er min guru. Jeg har fulgt hennes ammeråd til punkt og prikke, og heldigvis for oss går ammingen kjempebra. Jeg har i løpet av mine ukers erfaring som mamma lært at det er ingen selvfølge. Derfor blir jeg litt nervøs når Gro Nylander beskriver det jeg holder på med som risikosport. Jeg har nemlig en plan om å begynne å jobbe igjen når guggelibæret er et halvt år.

Far må ta ut den siste tredjedelen, mor må ta ut den første, og den i midten fordeles slik familien ønsker. Det høres jo fint ut. De fleste familier velger mor hjemme så mye som mulig. Men i verste fall risikerer hun, som har båret og født barnet og ammer det, i dag å bli avspist med én tredjedel av tiden, mens mannen får dobbelt så mye som før. Her overdøver politiske prinsipper barnets beste.

Dette skriver hun i Aftenposten, i en kronikk jeg må si er ganske tendensiøs. Det er ytterst få menn som tar ut mer enn påkrevet pappapermisjon, og jeg kan ikke tro på at det er mer enn en håndfull hvor mennene tvinger til seg hennes permisjon. Jeg får frysninger av fiendebildet Nylander tegner opp av menn, som noen kjempeegoister som har skjønt at tid med barna sine er stas. Selvfølgelig er det stas. Men kanskje vi heller skal kjempe for at far tjener opp sin egen permisjon?

Nå må jeg innrømme at jeg gleder meg til å begynne igjen i september. Jeg elsker jobben min og sitter og følger Bibliotekstafetten og #mittbibliotek med lengsel. Det er artig med baby, for all del, men det er en grunn til at jeg tok opp igjen bloggingen og skrev mitt første leserinnlegg i permisjonen. I omgangskretsen min er vi flere hvor vi ikke følger standardløpet med permisjon.

Pappapermisjonen er en unik sjanse for barnet og pappaen til å bli kjent. Det er ikke slik at det er nok med: «Morgen, ettermiddag, kveld, natt, weekend, ferier» som Nylander og Mogstad beskriver som pappas kjernetid. Dette er stort sett tidspunkter hvor barn er sultne, far er sliten eller mor er til stede. Det oppstår ikke unike bånd i slike settinger. Det gjør det når far og barn får være sammen alene, bli kjent med hverandre på egne vilkår og uten forstyrrende pupper hengende over seg. Slikt tar fort fokuset vekk for både far og barn.

skriver Superpapsen i sitt innlegg “Ikke undervurder pappapuppen”.

Ring meg igjen om ett år. Det kan godt hende det stemmer at det blir sjukt vanskelig å fortsette ammingen mens jeg jobber. Kanskje trenger jeg å få høre det. Men at den snille mannen min settes i bås med egoistene i Nylander og Mogstads kronikk? Jeg blir arg.