i heart svensker
Språkrådet og alle språkmenneskene ler skikkelig av svorsk og dorsk (sistnevnte dansk+norsk), og sikkert svansk/densk også. I Språkteigen her om dagen sa Bodil Aurstad, nordisk språkkordinator, at fordi identiteten vår ligger i språket, er det helt tullete å svorske.
Jeg elsker å snakke svorsk. Da jeg var i Stockholm for en måneds tid siden snakket jeg bare svorsk, og når det kommer svensker på turistinformasjonen der jeg jobber blir jeg så entusiastisk at jeg ikke ber dem ta trikken til Vigelandsparken, men spååååårvagnen. Og tro meg, jeg har mye identitet i språket mitt! Likevel kan jeg leke med det og endre det etter hvem jeg snakker med, og heldigvis føler jeg jo at jeg er meg selv når jeg snakker engelsk eller tysk også.
I dag lærte jeg et nytt svensk begrep jeg fluksens skal adoptere: ljugarbänk. Jeg har for lenge siden tatt fika inn i norsken min, og jeg tror ljugarbänk passer bra ved siden av.
Her er ljugarbänken illustrert av Mattias Adolfsson, som tegner og skriver den utrolig morsomme bloggen Mattias Inks. En ljugarbänk er rett og slett en trebenk på et sted der folk samles, gjerne med utsikt over torg eller sjø. Og som Wikipedia sier: «Ljugarbänkar finns inte i storstaden. Många vårdas ömt av lokalbefolkningen eller kommun/fastighetsägare.»
Jeg kjenner at en ljugarbänk (skrønebenk?) eller to kunne gjort seg her i Norge også. Det er ikke alltid man orker å klatre opp på taket.
Mens grisen står og hyler
og månen lyser kvit.
Sit du og eg på taket
og ler og pratar skit.
