About Kristin Storrusten

Posts by Kristin Storrusten:

gamle venninner på kafé

– Hva skjedde egentlig med den arkeologdrømmen din?
– Jeg innså at jobben ikke helt var det jeg forestilte meg.
– Du tuller.
– Nei, ingen nazier å drepe, ingen gamle minnesmerker å ødelegge, ingen pisk å svinge, bare sitte på et kontor hele dagen…
– Ikke drepe noen nazier? Men det kunne blitt så fine julebrev. Mine julebrev kommer jo til å bli så dølle, jeg trenger venner som deg som er ute i bushen.
– Kjære alle sammen. Så er et nytt år gått. Det var litt slitsomt da CIA tok alle gjenstandene jeg fant og la dem i en trekasse, men det problemet er nå fikset. Beklager blodspruten over brevet, dere vet, det er slikt som skjer…
– Ja, er det ikke slik drømmejulebrevet ditt skulle sett ut?
– Neinei. Det skulle vært adressert fra romskipet Serenity, på nye tokter i verdensrommet.
– Hah. Det kommer til å se bra ut. Jeg skriver ting som «Og barna klarer seg fortsatt fint på skolen. Alt er vel, og nå har vi kjøpt en liten hytte på fjellet.» Og så kommer det fra deg: «Hei. Siden sist har vi reist til Persephone, jeg har klint med kapteinen i alle rom på skipet…»
– Kapteinen?
– Ja, noen må du da kline med?
– Da ville jeg heller klint med Jayne.
– Eller du kunne klint med en kjekk blindpassasjer.
– Nei, jeg ville klint med Jayne.
– Jane? Er ikke det… en jente?
– Nei. Det er en Mann.
– Da så.
– Ville du ikke likt meg om det hadde vært en jente?
– Joa, det ville bare vært litt grunnvollristende for meg.
– Så du ville fortsatt vært venner med meg?
– I’d still be here. Year after year…
– Because you’re dear to me?
– Jepp.
– Du begynner å bli god på sangtittelreferanser.
– Takk. Jeg har da kjent deg en stund.

forsøk

Hvor lang tid kan det gå før det tilter over hvis man lever på en diett kun bestående av latterlig mye skryt og pistasjnøtter?

Kristin er din kvinne på saken.

et bedre liv

I dag våknet jeg i syvtiden og kjente litt på den gode følelsen at jeg hatet verden. Noen har dratt på ferie og glemt å la sentralfyringen stå på i Oslo by, så det er pokkers iskaldt ute og jeg hufser over tanken å skulle forlate den fine sengevarmen for å slepe meg opp til Blindern. Til fots. Jeg skranglet ut på badet og tenkte at en aldri så liten global oppvarming ville gjort seg i dag.

Men o salighet, ditt navn er ullundertøy. Mamma, jeg beklager at jeg har vært så skeptisk tidligere, dette er virkelig Guds gave til menneskeheten. Utstyrt med dette, samt hals (ja, det barnehageplagget du vet), votter, varm kåpe og Ella Fitzgerald på iPoden kom jeg faktisk levende frem. Og med den optimistiske tanken at om to knappe timer er tyskforelesningstorturen slutt, kom jeg meg faktisk levende ut på den andre siden. Deretter brakte det løs med kollokvie med to sjarmerende bergenserinner, og vi snakket oss varme mens vi lovpriste Kindersjokolade og baksnakket litt.

Og hvis du lurer på hvorfor et ellers så oppegående menneske som jeg (?) (Lengre digresjon: Dette spørsmålstegnet la jeg igjen av gammel vane, fra den tiden jeg hadde to lesere og disse stort sett brukte tiden på å kaste dritt om meg. Det var også på den tiden Williams bloggposter stort sett kulminerte slik som dette (faktisk eksempel): «Kristin har omsider kastet krykkene, så nå har vi ingenting å mobbe henne for lenger. Men slapp av Zeiner jobber med saken, og snart vil nok alle følge hans (gode) eksempel. Et godt mobbeoffer slipper ikke så lett unna.» Med andre ord brukte leserne mine endel energi på å være negativ i min vei, og for å gjøre det lettere for oss alle tre begynte jeg å kaste dritt på meg selv, likegreit.) (Puh.) velger nordisk litteratur, er svaret åpenbart.
Venta, ingen skjønte den setningen. En gang til:
Og hvis du lurer på hvorfor et ellers så oppegående menneske som jeg velger nordisk litteratur, er svaret åpenbart. Hvilke andre steder får du lese fantastiske passasjer som dette?

Jeg er dog kun som bare Støff,
Og beffrer offte som et Løff.

Med sitater som dette i hjernebarken og ullundertøy på kroppen, kan man ikke ha en dårlig dag.

kristin tar tak i seg selv

Jeg fikk etpar kommentarer for at jeg i dag hadde på meg bukse. Etter to timers søvn dro jeg opplagt (?) og våken (??) på æsjphil-forelesning iført collegegenser og mætsjende blå ringer under øynene, mens jeg håpet at ingen oppdaget at ånden min kunne drept barn og små dyr.

Forelesningen foregikk delvis i våken tilstand, men med notater som
En slik fullkommenhet vil ikke narre oss – og derfor må den ytre verden eksistere.
(OG HER SOVNET JEG IGJEN)
Forstå verden ut fra seg selv (bevissthetslæren)
Har en geometrisk tankegang
Utstrekningens substans – virkeligheten. Detåvære en del
(BORTE VEKK IGJEN)
tror jeg at eksamen kommer til å gå strålende.

Heldigvis har jeg gode venner på Blindern som vet å ta vare på meg i pausene mellom forelesningene, så vi hadde en lengre Frederikke-lunsj hvor jeg stort sett forholdt meg tilkoblet.
Deretter bare det rett på seminar, noe som vanligvis er drepen, men i dag var det ikke grenser for hvor sakte den klokken gikk. I andre halvdel sovnet jeg halvveis skjult av sidemannen, og våknet i rykk og napp med minutters mellomrom. På slutten av timen informerte seminarleder om at stensilene vi hadde fått utlevert skulle leveres tilbake. Jeg snøftet. For på baksiden hadde vi skrevet:
Utrolig. Jeg har sovet så å si hele timen, og likevel går tiden UBEGRIPELIG sakte.
Hvordan klarer folk å følge med?
De tar piller.
elendige mennesker, altså.
Dagens ungdom. Pføy.

mandag morgen

Alle klager på at jeg måtte ha et dårlig liv da jeg kunne blogge lange innlegg hver dag. Vel, denne helgen har dere fått dere som dere ville – jeg har sprunget rundt og ikke hatt tid til å sjekke mailen en eneste gang.

Men jeg tror faktisk jeg foretrakk det livet jeg hadde før jeg våknet opp med blåmerker jeg ikke kan huske. Og den fine buttonsen med «I love Norway» jeg fikk fra mamma tror jeg at jeg allerede har mistet. Og jeg har en førti-femti uflatterende bilder av meg selv i ulike posisjoner, og det har snødd på snuten min så jeg er blitt kald og våt. Jeg har blitt minnet på at jeg danset, et faktum jeg skamrødmet til. Jeg har sett langt mer av Kjetil Tefke enn jeg egentlig trengt. Og jeg er blitt tiltalt for offentlig sjenanse i en drosjekø. Jeg har sett en dokumentarfilm som var så utleverende at jeg ikke trodde den var sann (men det er den visst) og jeg har delt pizza med skumle bloggervenner på kafé. Jeg har diskutert økonomi med en NHH-student (noe jeg ofte gjør hvis jeg får sjansen) og jeg koblet til min egen iPod på vorspielet slik at vi alle sammen kunne høre Casanova og Ben Folds i stedet for det dritet som spilte. Jeg har kontaktet fjernt og nær via melding og mail med variende hell (men noen interessante svar har jeg jo fått.) Og jeg forsøkte å ringe en kamerat for å høre hvor han var på nachspiel, og han svarte med «Nei, sånn i sentrum. Det er noen gater og slikt. Også en fyr som spiller gitar. Da vet du vel hvor det er?» Jeg vært på byen i to nummer for små sko fordi de var så kule, og jeg har våknet med mascara og øyenskyggerester over halve ansiktet.

Innrøm det, det var bedre da livet mitt var patetisk. Jeg kler ikke dette livet. Få meg ut, noen.

din personlige gud

Denne bloggen er jo til for å stille meg i et udelt positivt lys slik at alle får lyst til å være en av mine nøye utvalgte venner. Siden jeg i dag har en litt uggen selvkritisk sans tenkte jeg at jeg ikke skulle måke på med egne lovprisninger, men heller overlate talerstolen til en høyt aktet venninne. Jepp, jeg ruller meg i laurbær og trives skikkelig godt på pidestallen.

Kristin, du er et geni. Hadde jeg eid din takt og tone hadde jeg nok ikke i hovedsak satset på venner som sliter med å forstå språket jeg snakker.

Takt og tone, hører dere?

undrenes tid er ikke forbi

Først ut i den nye serien «Undrenes Tid Er Ikke Forbi» (UTEIF):
Kristin lager middag fra bunnen!

Hva: Komper med poteter og kålrotstappe
Hvem: Kristin «uten halvfabrikata ville jeg sultet ihjel» Storrusten
Når: Det tok meg 70 lange minutter foran grytene, og 10 patetiske minutter å spise det.
Hvordan: Koke kålrot sjokkerende lenge før den ble myk nok til å kunne moses, lage hvit saus (med smør, mel og melk – jeg er et kulinarisk geni), forme søte små raspeballer og la dem kose altfor lenge i kraft, koke poteter (det var den enkle delen av jobben).
Siden jeg aldri har laget hvit saus før ante jeg ikke hvordan man skulle beregne, så jeg slang oppi omtrent 150 gram smør og en god del mel, noe som gjorde at jeg måtte tynne ut med relativt mye melk før det så ut som saus og ikke grøt. Jeg tror jeg kunne ernært halve Røde Kors-leiren i Sudan på den mengden hvit saus jeg har til overs.
Hvorfor: I håp om å bli en praktfull husmor som kan ha en sjanse på å oppdra barna mine halvveis anstendig.
Mission impossible?: Maten var spiselig, men med utsagn som «etterpå kaster jeg meg ut av vinduet» og 70 minutter jeg kunne brukt langt mer fornuftig ser jeg ikke for meg at dette er noe jeg vil gjøre sånn på fast basis.

Neste gang i UTEIF: Kristin får seg kjæreste! (som sagt. Undrenes tid er ikke forbi, så denne nyopprettede spalten gir meg håp. Likevel sier noe meg at det kan bli lenge til neste post.)

how to be good

Siden jeg faktisk er i rute med nyttårsforsett #4 (ikke si nei til noen sosiale avtaler), har jeg det relativt travelt for tiden. Ikke hysterisk travelt, bare nok til at jeg i går hadde tyve minutter hjemme totalt og at jeg må notere i kalenderen at jeg skal sette på klesvask. Likevel satt jeg og knaketenkte foran skjermen fordi jeg ville presse ut et blogginnlegg, for å glede fansen.

Men hva har jeg opplevd som er verdt å skrive om, da? tenkte jeg. Ingen blir vel overrasket om jeg forteller at jeg sølte flytende sjokolade utover hele meg og sofaputer i går, at jeg tapte så det sang i fussball eller at jeg nesten holdt på å besvime av pur kjedsomhet under æsjphil-seminaret. Det at jeg lo rått av skadefro da medbanditten min skled på isen sjokkerer dessverre ingen, ei heller at jeg i dag slumret vekkerklokken til jeg tenkte «oj, nå skulle jeg visst vært ute av leiligheten.»
I det hele tatt, jeg begynner å bli et kjedelig menneske.
Heldigvis er det ting som redder meg opp fra dette uføret. Jeg snakker selvfølgelig grunnen til at man lever: Ina-serien. For de av dere som vandrer i mørkets dal, kan jeg fortelle at dette er en bokserie for «unge piker» fra det tidlige 70-tall. Jeg leser serien en gang i året nå, noe jeg har gjort de siste åtte årene. Jeg er rett og slett overbevist om at dette gjør meg til et bedre menneske.
Grunnen til at jeg er singel er utvilsomt at jeg ubevisst sammenligner alle y-kromosomer med Torbjørn Hanning, og jeg kaller ikke folk «ditt asens beist» helt uten grunn. Faktisk vil jeg gå så langt som å hevde at jeg ville vært et annet menneske uten disse bøkene.
Det er 12 bøker i serien. Med studier, venner og dette tidligere nevnte travle programmet klarer jeg omtrent én bok i døgnet, men det innebærer å ikke kunne slukke nattbordlampen før jeg er sikker at alt forløper slik det alltid har gjort. Og man trenger vel ikke være kvantefysiker for å forstå at det at hun gifter seg i siste bok ikke legger noen demper på min leseglede…

glad og tjukk

Etter å ha fått telefon fra Universitetet i dag tidlig om at eksamenskarakteren jeg hadde klaget på rett og slett var ført inn feil, ser jeg ingen grunn til å pålegge meg selv lesesalarbeid og grundig pensumlesning før det nærmer seg mai. Herved legger jeg fra meg nyttårsforsettet (lese mer), og går tilbake til augustforsettet (se hvor lite jeg kan lese og fortsatt få en fin karakter). Dette er en gledelig nyhet for alle venner og kjente som har lyst til å treffe meg – det blir langt enklere å presse dere inn i moleskinen når jeg ikke har noe så tøvete som studier der.

Og da når det var sagt, kan jeg fortelle at jeg har vært i Råde i to dager, hvor internett er en ting man har hørt om og man verdsettes i hvor mye man kan sette til livs. Da jeg skulle forlate den 36-timers fetekuren ble jeg tilbudt å ta med følgende: Én eplekake, halvannen liter brus, litt sjokoladepudding, fire poteter, to koteletter, en frossen laksefilet, fem epler, tre bananer, fire appelsiner og litt eggeost. Jeg tok med meg bananer og appelsiner og bedyret at det faktisk finnes mat også i Oslo, noe begge besteforeldre betvilte sterkt.

«< 69 70 71 72 73 >