de levendes tjern

Det fantastiske med å vanke i en vennegjeng som alle er i litt psykisk ubalanse, er at ville ideer plutselig blir satt i live og alle fyker rundt og oppfører seg ganske mistenkelig. Siden det er påske, bestemte vi oss for å lage vår egen påskekrim, og det ble skrevet fire lapper med USKYLDIG, og én skjebnesvanger lapp med MORDER på, som ble stokket godt, utdelt, og siden kastet på ilden. Med andre ord har vi en morder blant oss. Denne skal slå til en gang i løpet av de neste dagene, og i mellomtiden skal vi alle oppføre oss litt suspekt.

For at det skal bli litt liv i leiren, har vi i tillegg mellom tre og fem personlighetslapper, som skal sørge for at alle oppfører seg akkurat så kunstig at det ikke blir noen hyggelig hyttetur overhodet, men tvertimot et todøgns skuespill. Selv vil jeg ikke røpe hva jeg sitter inne med, men fra tilovers-bollen ved siden av meg leser jeg opp muligheter som BORTSKJEMT, PMS, SJEFETE, BERTE, GAMLISUNGDOM, DEPRIMERT, HOBBYPSYKOLOG, TENNER PÅ GUMMIHØNER, HAR DIARÉ, GLADKRISTEN, EMO, SEXGAL, FÅR RASERIANFALL.
Og dette er altså alternativene som ikke vandrer omkring. Bare tanken på hva jeg skal tilbringe de neste dagene sammen med…

Så, om jeg forsvinner: Jeg er bare drept, eller anklaget for mord. Jeg skal holde dere løpende underrettet. Nå ønsker de som har luftpistolen å bli sluppet inn igjen. Spørs om jeg ikke bør gjøre det.

Jeg var i ferd med å skrive noe morsomt, men manglet poenget. Jeg kjører i førstegir i dag. Det er skjærtorsdag, og det pappaformede hullet i universet er ekstra synlig. Skjærtorsdag 2006 døde pappa av hjerteinfarkt, og jeg kan ikke fatte at det virkelig kan være to år siden. Jeg gjentar det jeg sa i fjor.

(plejh)

(Hjelp. Jeg er fanget hos en svigerfetter med kone vestpå. Og jeg får så mye mat at jeg tror de feter meg opp. Hvis dere ikke hører noe mer innen noen dager: Send ut mannskap. Jeg har skrevet PLEJH i hagen med nonstop slik at helikopteret kan se det.)

(Nå som jeg snakker i så liten skrift, tør jeg kanskje også å nevne at grunnen til at jeg har en svigerfetter, er at jeg har klart å pådra meg en kjæreste.)

(Så vet vi det.)

facebook-frelseren

Jeg er den nye rødbrusen. Jeg hadde egentlig tenkt til å si at jeg er den nye Frelseren, men siden vi er i påskehøytiden og engler daler ned i skjul, nei, vent, det gjør de ikke, men se, en engel kom og åpnet den stengte graven, tenkte jeg at jeg skulle la være å være blasfemisk i dag.

Men jeg har altså funnet nøkkelen til et godt liv med Facebook. Siden jeg er student og jobber mye hjemmefra med Karoline, kan det være jeg misbruker dette fenomenet i litt for stor grad.
Og som alle dere andre, er jeg plaget av idiot-venner med en sterk trang til invitere meg til hagedyrking, jedikriging og ikke minst har jeg fått urovekkende mange forespørsler om å bli solgt.

Men tusen takk, jeg har fotoalbumene mine, akvariet mitt og sammenligningssystemet som forteller meg at jeg er den beste romkameraten, den beste shoppingpartneren, at jeg er den mest skravlete og den mest misunnelsesverdige, så jeg er fornøyd. Tenk.

Jeg vet at jeg ikke er den eneste som får livet mitt forsøplet av Application-forespørsler. Til og med en facebook-misjonær som meg (ble mye kirkelige metaforer i dag) har vurdert å slette hele dritet, fordi jeg ikke orket å ignorere flere «venner».

Det var til jeg oppdaget den lille skriften som står under hver request.Ser du det? Ikke «Ignore», men «Block this Application»! Med kun et museklikk er du beskyttet mot Internettets kjønnssykdommer og kan synge tralalala-vår, og jeg kan reise til Sandnes med god samvittighet for å møte egne og andres slektninger. Hurra for reiselivet.

(Bare så det er sagt, Mona, jeg ville aldri avslått en klem fra Mette-Marit.)

hva skal barnet hete?

– Dette er alt i alt en veldig begivenhetsrik dag! konkluderte Martine da vi leste at Märtha er gravid. Siden jeg har seks biografier om kongelige, er jeg selvfølgelig ytterst interessert (neida, jeg har ikke lett etter rss-knappen på denne siden), og siden jeg har konkurranseinstinkt, åpner jeg den forventede konkurransen:
Hva skal barnet hete?

Det blir altså søskenet til Maud Angelica og Leah Isadora, og søskenbarnet til Marius, Ingrid Alexandra og Sverre Magnus. Disse navnene er altså allerede tatt. (Det er lov å ta den hyperfestlige gåten som egentlig bare går muntlig: «Hvorfor har Martha og Äri det så morsomt om dagen? – Fordi de har Maud og Leah!)

Jeg sitter med en bønsj gode forslag, men setter mine forslag på Olav Maximillian, Sjur Leopold eller Sol Victoria. Du da?

action

Det har luktet regnskog på rommet mitt i tre dager. Så i dag ryddet jeg, og fant en blåsvart banan med heller myk konsistens under tre permer og ett blad. Så luftet jeg, sopte sammen fire hybelkaniner, og spiste litt av godteriet som er gjemt rundt omkring på rommet mitt. Jeg tror jeg har problemer.

(Imorgen blir det forresten mulighet til å beskue deres hengivne og en av landets 39 Espen Iversen-er på Frokost Quiz. Vennskapet har vært gjennomsyret av konkurranseinstinkt fra første dag, så dette blir unektelig meget bittert for én av oss.)

survival of the fattest

Jeg er en optimistisk drittsekk når det kommer til mat. Det stemmer, jeg er hun som tar det største kakestykket og later som jeg ikke legger merke til det. Heldigvis har jeg utspekulerte venner som ikke lar seg tråkke på, så det kan forklare gaffelmassakren på Frederikke i dag, og tvangsoverrekkelsen av et tilsvarende landområde sjokoladekake (som smaker som pepperkake) som det som først var blitt berøvet Martine.

Og jeg spiser all mat jeg kommer over. Hvis jeg sitter sammen med noen som spiser, kan det bannes på at jeg stjeler som en ravn alt som er i knaskestørrelse. Salatblader, pommes frites og vannglass er særlig utsatt, og det har kommet reaksjoner på denne uhemmede annekteringen av andres eiendom, uten at jeg har lagt noe videre vekt på det. Jeg kommer til å miste noen venner i fremtiden, vet jeg.

Denne teksten har egentlig ingen intensjon. Bortsett fra at det nesten er naturlig å snike inn at jeg bakte ferdigpakken «Bringebærkake – med sitronsmak» i dag. Det er virkelig den mest fjollete fruktkaken jeg noensinne har vært borte i, og jeg benytter herved anledningen til å advare alle like kakenysgjerrige som Madammen og meg, å skygge banen og vente på at dette makkverket følger Soho og Pære-Mozell på de evige jaktmarker. Bak heller en sitronkake, og pønt med noen rosa bær hvis det skulle være ønskelig. For rosa, smakløse klumper i sitronkaken din – det er bare ekkelt. Med mindre du er i beit for ting å blogge om og takknemlig tar imot alt du kan få fra TORO.

søskenkjærlighet

Jeg er hjemme og leker reservemamma for min syv år yngre søster, Knøtterusten. Det er tidvis ganske trivelig, til tross for at hun spiser opp maten jeg kjøper inn (jeg er ikke vant til å forholde meg til slikt!), og legger seg senere enn jeg og står opp tidligere, og fortsatt ser uforskammet fresh ut, i forhold til meg som dukker frem som en dovregubb hver morgen jeg må være i live før klokken åtte.

Så jeg mater henne med frossenpizza og pianopudding, og vi lar hverandre stort sett være i fred. Det er nok hus til oss her. Men just nu sitter vi begge i stuen og krummelurer oss på hver vår datamaskin. Jeg prøver desperat å knote i land minst én side til med halvannen linjeavstand, og hun holder på med… noe. Og i løpet av kvelden har vi jo unektelig snakket sammen et par ganger, sånt må skje. Hun lurer på om jeg har husket å salte popcornet, jeg spør om hun kan skru av rælet på Disney Channel, og hun sier noe om en naturfagskarakter.

Og for ti minutter siden hadde vi denne samtalen:
(…)
Storrusten: Hmmm… Sa du noe for litt siden?
Knøtterusten: Ja… Det var noen av oss som snakket.
Storrusten: Men du kan ikke huske hva du sa?
Knøtterusten: Jeg tror vi snakket sammen.
Storrusten: Storartet.

bruker bloggen til å få ut knisefniset

Hva lærer man egentlig på litteraturstudier?

Siden vi er i «hva skal jeg bli når jeg blir stor?»-tider skal jeg kanskje påpeke at det er faktisk ganske mye, men et særskilt talent i alle fall jeg har utviklet etter 110 studiepoeng (okå, så er bare 60 av disse innen litteraturvitenskap), er evnen til å drepe fjortisfnis. For litteraturen er full av mennesker som har seg stadig vekk, og om de ikke har seg, er det minst like viktig, og vi sitter der uskyldige og analyserer spaserstokker, appelsiner og korte replikker inn i et større seksuelt bilde. Med andre ord bør man være ferdig med ungdomsskolens store hit «og på gruppe seks…» som et minimum, for å ikke virke helt hjernedød. Jeg understreker bør, jeg traver jo fortsatt gangene på Blindern.

Derfor kan jeg stolt forkynne at jeg bare fniste inni meg i går. Vi hadde besøk av Knut Faldbakken, og vår (kvinnelige) seminarleder snakket med ham om bokmålsnorm, i kraft av at hun er manusvaskeren hans:

«Men da jeg foreslo misjonærstillinga, satte han foten ned.»

kaputt

Og jeg tenker at når jeg begynner å gråte av hvor mye uflaks jeg har i Dice Wars, da er det på tide å komme seg vekk og gjøre noe fornuftig. Og jeg tenker at det er forferdelig dårlig gjort å få brannsår på magen av varmeflasken når man uansett hadde fryktelig vondt. Og at det er så innmari lite morsomt for en tidligere supernerd å få underkjent oppgave etter oppgave, slik at fristene bare gjentar seg igjen og igjen, mens jeg prøver å komme à jour.

Jeg kommer til å spise Freia påskeegg til jeg er tilbake igjen på plussiden. Se opp for sinna og smellfeit storrust i tiden som kommer.

«< 45 46 47 48 49 >»