forsvarer seg mot anklagene

Et urovekkende høyt antall av vennene mine mener at jeg er direkte ond, og en sadistisk og fæl person. Dette ville jeg selvfølgelig tatt veldig tungt, om jeg ikke var så opptatt av å le hysterisk på tidspunktene de ytrer disse ordene.

Sannheten er at jeg elsker hjemmevideoer hvor mennesker faller. Jeg krever alltid at AFV skal stå på, fordi det av og til kommer disse vanvittige kavalkadene hvor mennesker tryner og tryner og tryner. Og jeg ler så jeg gråter, rister og nesten tisser på meg hver eneste gang. Jeg mener helt genuint at dette er det morsomste som finnes. (Bortsett fra papputene!)

Og nå har jeg funnet ut at YouTube har alle disse kavalkadene, bare uten de irriterende programlederne i midten. Jeg sitter i stuen helt alene og ler så jeg gråter, og legger til så mange «funny falls»-videoer til favoritter som jeg bare klarer.

Og grunnen til at jeg tidligere har ment at jeg ikke bare er en ondskapsfull sadist, er at jeg selv har et problem med tyngdekraften og tryner rundt stadig vekk, og dermed sprer glede tilbake. Det er bare aldri noen i nærheten med videokamera. Sist fikk jeg skrubbsår, men før det igjen har jeg faktisk hatt tre saftige fall bare det siste halvåret:

På tredjeplass: Da jeg trynte på Bjølsen her om dagen, hvor beina gikk til den ene kanten, en halvliter melonjogurt til den andre kanten, og jeg dyrket frem et vhs-stort blåmerke på høyre lår.
På andreplass: Da Sigurd og jeg hadde vår store, seriøse samtale om hvor vi egentlig gikk i dette forholdet, om vi skulle satse og hvordan det ville fungere. Vi gikk tur i Vigelandsparken, og jeg mistet fotfestet (bokstavelig talt) og løp på stedet i rundt et sekund før jeg smalt i bakken og måtte sette i et kjempeskratt for hvordan jeg klarer å avlede samtalen fra å handle om noe viktig. Jeg er mitt eget sidekick.
På førsteplass: Da jeg ble angrepet av en halvannentonns granittblokk med onde hensikter, som tippet meg elegant over og forvirret meg fullstendig – langt mer enn islagt bakke noensinne har gjort. Og gav meg et arr på høyre legg som mest sannsynligvis blir livsvarig.

Men her for en fjorten minutter siden (så lang tid tar det faktisk å skrive denne bloggposten) gikk det opp for meg at jeg muligens er en ondskapsfull sadist likevel. Jeg innså nemlig at favorittfallevideoene mine alle sammen er av barn under fire år som faller, tipper over og snubler.

livsløgnen

Jeg elsker å være lavkulturens formidler. Jeg kan selvfølgelig tillate meg selv å gjøre det fordi jeg som litteraturstudine situert på Blindern tenker at jeg uansett har høykulturen innabords, og derfor kan ironisere i ville doser over krim og andre folkelige elementer i fredagen.

Derfor elsket jeg meg selv da jeg dro opp Her og Nå (plukket opp fra papiravfallet i gården – jeg vil ikke ha det på meg at jeg bruker penger på dette!) ved siden av damen som leste Prosessen på t-banen. Hun leste den ordentlige Prosessen, forresten, ikke det derre gerdliv-tullet.

Og derfor elsket jeg meg selv da jeg trasket hjem fra butikken i dag med en Big One under armen, uten pose, slik at alle kunne se at jeg spiser forssenpizza. Det stemmer, jeg planlegger middagen ti minutter i forkant og gidder ikke en gang ta med pose. (Litt fordi jeg er redd for hun her også)

Og derfor stiller jeg opp som Backstreet Boys-fan i dagens OsloPuls. Kristin – gir et ansikt til taperne.

tryner

Jeg skriver oppgave. Det er ikke veldig åpenbart at jeg kjeder meg?
Heldigvis får jeg besøk og blir forstyrret av sånt som dette…
…og venner direkteimportert fra Afrika.

fragment

Det går fort for tiden. Det er mange avtaler, og jeg får biter av inspirasjon til bloggposter jeg vet at jeg ikke vil rekke å skrive, derfor tenkte jeg å lage en samlepost av diverse tankefragmenter jeg har hatt de siste to døgnene. Det blir meg og Sapfo, liksom. (Litt synd at halvparten av den leserkretsen min som skjønner hva jeg snakker om er på lukket avdeling.)

Så, jeg kjører på og blogger fort og gæli:

Jeg skal komme i bedre kontakt med min indre Billy Bob. Vi har hatt ganske grei dialog de siste dagene. Jeg trenger nemlig fra tid til annen å være litt bitch, og jeg er såpass dårlig på det at jeg må oversette Love Actually-manuset til norsk og smelle i vei: «Sorry if our line was firm, but there’s no point in tiptoeing around today, then just disappointing you for four years. I have plans, and I plan to see them through.»
Jeg øver meg på å si nei, og

Jeg hører på cd. Jeg hører på Sorgen og gleden – samlingen Mette-Marit har laget med salmer. Hurra!

I desperasjonen etter å sminke vekk noen kviser her om dagen sminket jeg på meg bart. Eller egentlig tredagersskjegg.

I natt drømte jeg at jeg kjøpte passere

Vi hadde besøk av forlagsredaktør og forfatter på seminar i dag. Og jeg brukte mye av tiden min på å kjenne på min egen misunnelse, og finne ut hvem som egentlig har drømmejobben min. Så det jeg egentlig lurer på, er om jeg skal fortsette på den store debutboken min, eller legge kreftene mine i denne søknaden. Av en mystisk grunn tror jeg begge drømmene er like

Jeg burde blogge. Jeg burde blogge. Jeg blogger. Okå, jeg burde blogge noe som er bra. Jeg får komme tilbake på den der.

onkel reisende mac

Storrusten blir selvfølgelig vill og ekstatisk i blikket når en gjesteblogger melder seg frivillig til dette rotteracet, og siden jeg tar sikte på å dekke alle verdenshjørner, er det godt at Hysing rapporterer fra det fjerne Østen. Hysing er ikke en fisk, men tvert om en 21 år gammel ungkar fra Nesøen, som mener det ikke er noe kult å ha egen blogg, men grunnet skrivetrang selger åndsverket til nærmeste blogger. Hysing & Storrusten ble kjent under noen uinspirerte mattetimer som førte til inspirerte samtaler, før Hysing tok sin datamaskin og dro til NTNU for å programmere kulabyrinter og utdanne seg til profesjonell 1337. Og nå har han vært i Japan. Han har ingenting til overs for Japan-freaks, men ryktet sitt har han aldri brydd seg om.

Japan er annerledes på måter du ikke kan drømme om.

Japan er et bråkete land. Helt enkelt. For å takle hverdagen har japanerne dannet et slags filter mot alle selgerne med mikrofon og alle kjenningsmelodiene til kjøpesentre og dagligvarer. Vi europeere synes nå det hele er noe uvant, og på mine to uker støtte jeg på trafikklys, billettautomater og brusautomater som kommuniserte gjennom lyd. Det mest overraskende jeg kom over var en vannkoker på hotellet som informerte om at jeg dessverre ikke kunne få tevannet mitt, men at den mer en gjerne spilte en liten melodi for meg i stedet for. En hyggelig start på dagen.

Japan konkurrer nok hardt med Amerika om å være det mest kapitalistiske markedet for forbrukere, men kombinert med søtt og nusselig er det ingen over eller ved siden. Fenomenet betegnes ofte som moe. For å være helt ærlig er jeg ikke helt sikker på definisjonen selv, mye fordi jeg ikke er japaner. Det er ganske tett bundet til anime, men hvor stuerent det er vet jeg ikke. Et eksempel er Hello Kitty. For å sitere Wikipedia: «The properties that make a character moe are often difficult to define but easy to recognize.»
Jeg velger derfor å la bildene prate for seg selv.
Vi legger merke til hvordan den lille jenta blir forsvinnende liten i forhold til den nusselige rosa øksa.

I Norge kalles håndholdte spillmaskiner fortsatt Game Boy, og akkurat som navnet sier er det små spill for små gutter. (Selv om undertegnede stort sett ikke bryr seg om hva folk synes på den fronten, og nå heter den forresten Nintendo DS). I Japan har far en PDA, lillebror en PSP og bestemor har sin egen Nintendo DS. Å bruke en dings på t-banen er den naturligste ting. Og mobiltelefonene er såå kule!
Standarden er at:
telefonen klappes opp.
Den øvre delen roteres 90 grader = PI/2.
Antennen trekkes ut.
Du kan nå nyte TV på mobilen din.

Det er rent over alt. Jeg kunne telle på én hånd antallet sigarettsneiper jeg fant ved å traske gatelangs i Tokyo en hel dag. Da skulle du tro at de hadde en meget utviklet renholdsservice i landet, men det er ikke egentlig tilfelle. Søppelkasser finnes bare utenfor fastfoodkjeder. Da vi spurte hvordan dette gikk til, ble vi fortalt at folk oppbevarer søpla sin til de kommer hjem. Makan til ordentlig folk skal du lete lenge etter.
Det er masse mennesker i Japan. Til alle døgnets tider finner du mennesker i gatene. Du er derfor alltid omringet av folk som trasker, hoster, snorker eller snakker på offentlige områder. Men trengselen til tross. Det er fordeler med mange mennesker også. Finner du ikke klær du liker i Tokyo, finnes det ikke på planeten Jorden. Her finner du Helly Hansen, Fjällräven, Prada og Nike i en skjønn forening.
Og gå du glipp av Shinkansen, toget som går til den andre siden av Japan, så er det null problem. Det neste toget kommer om 5 minutter.Jeg legger ved dette bildet fra Shibuya Crossing i Tokyo. Hvor mange uniformerte politifolk som holder folkemassene tilbake kan du telle? Og dette var i en roligere periode utenfor rushtiden.

kalddusj

Nei, nå altså. Nå blir det verre og verre. Nå står jeg midt i folkemengder og gjør ikke noe annet enn å smile mot han tjodolfen ved siden av meg. Jeg tegner sukkersøte tegninger til ham og prikker på ham når han sover for å se om han våkner. Og det beste ved å være på Superfamily-konsert, er å være der sammen med ham. Da holder han fast i meg så jeg ikke tryner når jeg hopper.
[youtube http://www.youtube.com/watch?v=ZLbeWKVDeW8&hl=en]
Og han ser How To Lose A Guy In 10 Days med meg og kaller meg bare søt når jeg blir så engasjert at jeg snakker i fistel og blir uforståelig.

Jeg lovet meg selv og mine kyniske medsøstre at jeg ikke skulle bli en forelsket skrulle. Og med dette utseendet på bloggen blir det egentlig for mye å blogge om hvor avsindig lykkelig jeg er. I morgen skal jeg ta for meg litt krig og elendighet. Jeg må bare huske hva det er for noe.

drømmedama

Jeg er forfulgt av maursmå gummihøner. De detter ut av lommene mine, de ligger på nattbordet mitt, de er bokmerket i bøkene mine og i går tok jeg en på fersken da den forsøkte å krabbe ut av søppelbøtten, hvor jeg forgjeves har forsøkt å plassere disse suicidale gærningene.

Og i natt drømte jeg at jeg betalte i butikken med gummihøner. Jeg hater gummihøner, og jeg skjønner ikke engang humoren, og jeg kjøpte ikke engang det pokkers bladet. Min medfølelse går til dere som faktisk gjorde det – dere må jo svømme i gummihøner på dette tidspunktet?

rapport fra grasrota

Det er gøyalt å bo i kollektiv.

I går bestemte et samlet kollektiv seg for at dette var en lat dag, og når det først er en lat dag, kan man likegodt gi opp. Derfor ble det bakt sjokolademuffins og vafler, og vi så på Heroes til øynene ble store, våte og firkantede. I dag utviklet det seg masseslagsmål og prikkedøder over lav sko, vannlekkasjer, hysteriske anfall og andre galskaper.

Og i dag kom jeg hjem fra tensing og fant stuebordet fullt av mat. Jeg er jo som kjent en levende søppelkvern, og stappes derfor full av alt Martine ikke klarer å spise. Med gjester går hun bananas i innkjøp, og jeg har hatt et herremåltid med kjøttkaker, potetgull, gulrøtter, sjokoladeis og daimsjokolade. Jeg elsker henne for hennes feilberegninger; jeg ville sultet i hjel uten. Eller i det minste vært litt biafra.
Eneste minuset i denne fråtsingen er filmvalget til herskapet. Sleepy Hollow har fått stå urørt i hyllen for min del (bortsett fra under alfabetiske sorteringer), men det blir unektelig litt blodtitting på meg også her jeg sitter og forsøker å snylte i meg flest mulig av Martines kalorier.

Men da er det igjen godt å bo i kollektiv. Ingenting blir skummelt når man får stadige festlige kommentarer fra sidelinjen, og til tross for potensielle Christopher Walken-traumer hjelper det at når Miranda Richardson kommer vippende med tidenes kløft, middelalderkjole og en hodeskalle over skulderen, utbryter Marie «It’s very important to know how to accessorize!»

Men likevel. Trass i livfulle effekter og søte skuespillere tror jeg ikke filmen ville vært det samme uten min heltinne Martines flotte kommentar da vi så den hodeløse rytteren komme ridende mot kirken for å drepe litt, og det kommer skjærende fra sofaen:
«Hello! I just arrived in my fantastic corpse!»

«< 43 44 45 46 47 >»