(Altså, det er bare å beklage for alle ikke-studerende lesere av denne bloggen: Det er mai, og hjernen min klarer ikke produsere noe annet enn dette.)
Trikset med eksamenslesning er bare å finne aktiviteter som man kan gjøre samtidig som man knoter som en gal i word-dokumentet. Så derfor sitter jeg nå her med et håndkle på skuldrene og venter på at håret mitt skal bli kastanjebrunt. Det er utrolig hvor effektiv jeg kan være når jeg har en 25 minutters frist!
OPPDATERING (26 minutter senere): Haha, man blir ikke mye kastanjebrun i håret hvis alt man sitter med er applikatorvæske, og man ikke har skjønt at den må blandes ut med fargen. Jada, det stemmer, jeg har universitetsutdannelse, men jeg klarer ikke å lese bruksanvisningene for å farge mitt eget hår.
Det ikke mange vet, er at jeg har en hemmelig karriere ved siden av mitt ellers vanlige liv. Jeg er nemlig danseinstruktør og koreograf. Det stemmer, jeg ser ut som en stokk på tømmerfløting og uten kontroll på armer eller bein, men jeg har altså funnet min nisje: Jeg kan lage boyband-danser. Okei, begge gangene har det vært et ganske tett samarbeid med henholdsvis Anna Katharina og Margrethe, men tross alt har det blitt slept i land, og jeg har slitt meg ut på å skrike instruksjoner utover et forvirrende dansegulv. Tro meg, du ønsker å komme på tensing-konserten 1. juni. (Dessuten kommer jeg til å mase mer på deg.)
Så, da er det jo hyggelig å få skryt for det man bedriver. Jeg sier ingenting mer enn at dette, fullstendig uprovosert og uten lokkemidler fra noen ledere, var facebook-statusen til et av mine tensingbarn i dag tidlig:
Digger den dansen fra i går! Den er bare 110% genial azz!=P.
Fordelen ved å være en tsunami på kjøkkenet, er at verken jeg eller noen andre overhodet har noen forventninger til hva jeg presterer på dette rommet. I motsetning til blogging for eksempel, hvor prestasjonsangsten tar helt overhånd og jeg bare blir sittende og skrive vrøvl.
Men blogging er frivillig; det er ikke matlagning. Etter en lengre dag ved tastaturet, med mål om å tyne ut 1500 tegn om dagen på tidenes mest inspirerte semesteroppgave, trenger jeg mat i magen, og da er kjøkkenet et naturlig sted å begynne. Siden det er helt utelukket å gidde å bevege meg hele veien til butikken, får jeg ta det som er i skapene. Og som det matvraket jeg er, gir ikke dette et osean av muligheter.
Så jeg kokte min siste pasta, og fant frem glasset som var halvtomt (så optimist) med dolmiosaus. Og derfra tok jeg det jeg hadde i skapene. Jeg stekte opp litt frosne wokgrønnsaker, hakket opp to tomater og slengte dem oppi, fant en halv løk, etpar fedd hvitløk, og så gikk jeg bananas i krydderhyllen. Helt uten proposjoner helte jeg oppi litt av omtrent alt (bortsett fra spisskummen og kanel), og til slutt slengte jeg oppi noe rømme og hvitløksdressing som jeg hadde stående. Da var det bare å blande alt med pastaen.
Det smakte som ingenting jeg har smakt noensinne før. Men det var i grunnen ganske godt, så jeg skal vurdere å ha flere ingredienser stående for slike kreative innfall oftere.
I eksamensperioder har jeg et yndlingsdikt som jeg siterer gang på gang inni hodet. Jeg kjenner ikke opprinnelsen, annet enn at mamma alltid har hatt en stensil med dette diktet på arbeidspulten sin, og om jeg ikke tar helt feil, står det «Ukjent opprinnelse» der også. Og ikke finner jeg noe når jeg søker på verdensveven. Det er på tide å blogge dette rimet:
Jeg sitter, jeg satt, jeg har suttet på blyanten kveld etter kveld. Jeg sliter, jeg slet, jeg har sluttet å tro at jeg får til no’ selv.
Pinseferie med familien ble forvandlet til hyttetur med kjæresten da mamma med følge pakket snippesken for å reise hjem til arbeidsliv, og Sigurd og jeg kunne få et døgn ekstrapinse på vår egen øy, med ingen andre mennesker så langt øyet kunne se. Hurra! Vi kunne ha sprunget rundt nakne og hylt, og gjort akkurat som vi ville og lagt oss så sent vi bare kunne, de voksne var jo vekk! Vi kunne ha spist så mye godteri vi ville, hadde det ikke vært for at det ikke var kjøpt inn noe særlig godteri. Derfor spiste vi opp godteriet til kusinene mine. De er mellom åtte og tretten år.
Men så går det som det må gå når de voksne er borte. Vi skulle lage middag, og etter en diskusjon om hvem som skulle hente ved og hvem som skulle lage middag (K: «Jeg kan hente ved.» S: «Men jeg vil hente ved.» K: «Okei. Men da faller vi veldig inn i gamle kjønnsroller.» S: «Neinei, så lenge jeg ikke tar det for gitt at du skal lage middagen, går det greit.») stod jeg og rørte flittig i Pasta di Parmaen. Jeg rørte fint til jeg tok i for hardt, og én desiliter kokende væske la seg på venstrehånden min. Det gikk sikkert i overkant av sekundet før jeg fikk puttet hånden i iskaldt vann, tårene spratt, og resten av den kvelden måtte jeg sitte med hånden i en kjele med kaldt vann for å ikke dø av forbrenningssmerter. Hurra for kjæresteferie, altså. Og så kom natten, og det gjorde fortsatt vondt, så da måtte venstrearmen henge ut av sengen og ned i nevnte gryte, og nå har jeg et større rødt felt og det gjør vondt hver gang jeg kommer borti noe der.
Hva kan vi lære av dette? 1. Ikke bruk ovnen uten tilsyn av voksne. 2. Innlagt vann på hytter har absolutt sine fordeler. 3. Man blir ganske kraftig forkjølet av å ha en hånd i kaldt vann en hel natt. 4. Det er ikke spesielt digg å sole seg med kraftige forbrenninger. 5. Men man gjør det likevel. 6. Jeg har flere sår og arr og skrammer enn Sigurd, og er altså mer mann enn han er.
Jeg kan sverge på at jeg hørte hjernen min mumle takk og farvel før den skrudde av intelligensbryteren rundt ellevetiden i dag. Deretter har det bare gått nedover, og hjernen min er forvandlet til et sukkerspinn. Og dessuten er jeg småsyk og orker ikke være ute i dette været en gang. Jeg har bare lyst til å krype under dynen og dø. Hurra for forsommer.
Men jeg har laget spilleliste for sommeren 2008, og siden jeg er kjent som musikkens Kiki Sørum, er det åpenbart hyggelig meg av å fortelle deg hva også du bør putte i iTunesen hvis du skal være på bølgelengde med de hippe og schpae:
a1: Make It Good Anjani Thomas: Thanks for the Dance Annett Louisan: Eve Antsy Pants: Tree Hugger Barry Louis Polisar: All I Want Is You The Beatles: Here Comes the Sun & Hey Jude Belle and Sebastian: Get Me Away From Here, I’m Dying & Expectations BJ Thomas: Raindrops Keep Falling On My Head Brandi Carlile: The Story Buddy Holly: Dearest Busted & McFly: Build Me Up, Buttercup The Casinos: Then You Can Tell Me Goodbye Chantal Kreviazuk: Feels Like Home De Lillos: Ut, Kjærlighet, Ikke gå, Smilet til Cecilie & Forelsket Di derre: Hvor er min kvinne? Emil i Lönneberga: Lille katt & Idas sommarvisa Evan Rachel Wood: If I Fell gnom: Fiskesang Jack Johnson: The News Jan Eggum: Mor, jeg vil tilbake Joe Dassin: Champs Elyssees Jokke og Valentinerne: En perfekt dag Jon McLaughlin: So Close Kaizers Orchestra: Tokyo Ice til Clementine Kirk Franklin: Lovely Day Kristin Asbjørnsen: Now We Take This Feeble Body Lifehouse: You Belong to Me Lillebjørn Nilsen: Far har fortalt Madicken: Pilutta-visan Marte Wulff: Lady, Carousel of Love & Accident McFly: Obviously Mika: Lollipop The Moldy Peaches: Anyone Else But You Mr Mister: Kyrie No Doubt: Bathwater Peter, Paul and Mary: Leaving on a Jet Plane & Puff the Magic Dragon Plain White T’s: Hey There Delilah Postgirobygget: Den fineste dama Queen: Fat Bottomed Girls Regina Spektor: Fidelity, Samson, On the Radio, Hotel Song & Music Box Robbie Williams: She’s the One & Better Man Roméo et Juliette: Les Rois du Monde She & Him: Why Don’t You Let Me Stay Here? Tommy Körberg: Fattig bonddräng Trucks: It’s Just Porn, Mum U2: Stuck In a Moment Vivaldi: Våren Wunderkammer: Erlkönig
Jeg fant 86 spørsmål hos Annikken som jeg tenkte at jeg skulle svare på. Fordi jeg har lest fag i fem timer i dag, ryddet i to timer og bare spilt dataspill i rundt tre.
Jeg har ikke vært forlovet, men lengste forhold har tikket forbi et tremånedersjubileum. Den siste gaven jeg mottok var et gavedryss på bursdagsfeiringen, som blant annet inkluderte litt alkohol, en karaffel, en pysj, en mine-venner-bok, solbriller og verdens koseligste selskap ved Sognsvann. Jeg mister stadig telefoner i gulvet, og alt annet jeg måtte holde i hendene. Siste katastrofe var da jeg la vannflasken i vesken uten kork. Jeg har ennå ikke skrudd på iPoden igjen, fordi jeg gir den en bibelsk tørketid.
Det er altfor lenge siden jeg har trent, og jeg ser svarte prikker når jeg springer for å rekke trikken. Jeg bruker mye penger på sommerkjoler og bringebærdrops, og det siste jeg spiste var steinbitkaker med gulrøtter og poteter. Det første jeg legger merke til hos det motsatte kjønn er underarmer og hender. Og pokker heller, det går ikke å velge én favorittsang, men mine fire mest iTunes-spilte er «Marias fang» (192), «She» (117), «Fix You» (106) og «Les Rois du Monde» (105). Og akkurat i dag er det «Fattig bonddräng» (11).
Jeg bor i et kollektiv på Majorstuen, og gikk på Bekkestua ungdomsskole. Jeg har akkurat skiftet til OneCall, og er middels fornøyd med det. Jeg liker Sandvika Storsenter, men kan ikke fordra Kvadrat. Jeg skifter jobb ofte, og sier aldri opp noen steder, men i antall arbeidsdager er nok min lengste jobb som hjemmehjelp. Det lengste jeg har jobbet i løpet av én arbeidsdag er vel ikke egentlig mer enn åtte timer. Jeg eier ikke et par terninger, og tulleringer aldri til folk. Jeg har ikke vært i selskapet i noe bryllup (skam!), men sist jeg troppet opp i kirken var da Linn Therese og Kristian giftet seg forrige sommer. Da jeg vant 10 000 kroner i FrokostQuiz var de første jeg tekstet Espen, Tia, Marit og Ole, og det er nok ikke så langt unna hvem jeg ville ringt hvis jeg vant i et lotteri. Det avhenger selvfølgelig av hvor Sigurd ville befunnet seg på nevnte tidspunkt. Da kan jeg gå bananas med sundae-is på McDonalds, men mitt absolutte favorittsted å spise med venner, ville vært henslengt i noens sofa, og gjerne med min mislykkede, halvfabrikata kokkelering balanserende på knærne. Jeg kan altså ikke lage mat, og det verste jeg vet å spise er hermetisert asparges.
Jeg kjører biler stort sett inn i murvegger og gjerder, men kjører en Passat når jeg er hjemme og får sjansen. Den beste kysseren er selvfølgelig Sigurd, som jeg kysset sist i dag tidlig. Sist jeg gråt er faktisk (og dette er jo et litt pinlig sammentreff) akkurat nå, i og med at vi er kommet til de siste ti minuttene av Notting Hill og DER sa hun «indefinately.» Jeg liker best ved meg selv at jeg ikke tar meg selv så høytidelig, og det jeg liker minst, er at jeg likevel er en følelsesjojo og riktig ustabil. Yndlingsfilmene mine varierer, men Notting Hill kommer høyt, og men nykommeren Across the Universe utfordrer. Jeg kan ikke huske at jeg noensinne har leid en film, men jeg tror vi leide Hairspray for tre måneders tid siden. Jeg tror jeg kan synge, og jeg er i det minste veldig glad i det. Den siste konserten jeg var på, involverte synkrondans og ungpikehyl, og på scenen stod Backstreet Boys. Det er ingenting jeg «aldri forlater huset uten», fordi jeg er et rotehue av dimensjoner og trasker avgårde uten både mobil, lommebok, nøkler, iPod, lesestoff og paracet hele tiden.
Jeg er veldig glad i MacBooken min, som jeg sitter og knaster på for øyeblikket. Min favorittkomiker er Trond Viggo, jeg røyker ikke, og sover sjelden med særlig mye klær, og da enten sammen med Børge, Sigurd eller begge to.
Jeg har lyseblå tiltro til avstandsforhold, men anser meg ikke for å være ekspert. Jeg har aldri blitt stoppet av politiet, og foretrekker pannekaker fremfor arme riddere. Jeg liker kaffe, men begynner å vibrere det, og må derfor begrense inntaket til maks en kopp om dagen. Eggene vil jeg helst ha i røre, og jeg tror ikke på astrologi (men synes det er gøy). Siste person jeg snakket med på telefon var mamma, og siste tapt anrop var fra Kristoffer. (Undres hva han egentlig ville, når jeg tenker meg om). Den siste meldingen var fra mamma: «Glemte å fortelle at jeg oljer terrassen. Kjøpte nye møbler i går. Trenger litt skryt 🙂 mamma»
Hva slags spørsmål er «antall puter?» Hæh? Akkurat nå har jeg på meg en brun kjole med dyp utringning. Jeg er ikke så veldig glad i syltetøy, men tyttebær til alle middagsretter er mitt motto. Jeg kan spille biljard ganske okå (ett år på folkehøgskole, det er hva du ender opp med), og der lærte jeg også å elske sjokoladeis med sjokoladebiter.
Jeg elsker kart (familiesvakhet), og hvis jeg skal fortelle et faktum om meg selv, kan det være at jeg vræler Les Misérables-sanger når jeg vasker opp og er alene. Jeg har vært på altfor få temafester siden min egen tolvårsdag, og egentlig er det bare 90-tallsfesten som stikker seg ut. Jeg sjarmeres av våren, og ler av dumme ting hele tiden. I dag våknet jeg fem over åtte av at Ole ringte (takk), og det beste med vinteren er å drikke te inne. Jeg fikk parkeringsbot for to års tid siden, og kaninen vår da jeg var fem het Sofus. Jeg synes pirater jevnt over er overvurderte, og denne helgen skal jeg på hyttetur med halve slekta. Jeg har bursdag 23. april, og skal bli storhertuginne når jeg blir stor.
Jeg smiler som en galning akkurat nå, fordi jeg måtte ta en pause i denne skrivingen for å lage fellesdans med Margrethe. Og det var himla gøy. Jeg savner alltid noen. For øyeblikket er det interrail som står øverst på ønskelisten, og favorittnavnet mitt er Maud Angelica. Strandbikinien min er brun og treningsbikinien min er grå med limegrønne striper. Jeg var ikke på ferie i forrige måned, jeg har aldri vært på cruise (til tross for Thomas’ oppfordringer), jeg har to søstre (og det holder), jeg bor i fjerde etasje, jeg er forelsket, jeg har aldri ligget på sykehus, jeg har på meg et gullsmykke med et enkelt hjerte på, og snart skal jeg gå og lese ferdig Hässelby.
