anyone else but you

Hjemme igjen? Her hvor alt er (nesten) som før? Forvirrende. Og dessuten innser jeg hvor mye jeg har savnet min syvende sans.

Men over til viktigere saker: Jeg har, etter nøye utregninger, vært på Interrail i 666 timer. Dette er selvfølgelig vakkert. Hvis jeg skal evaluere interrailen tror jeg at dette må være den ideelle lengden. Jeg var i alle fall innmari klar for å reise hjem (med fly, ja tusen takk, vi jukset oss hjem og slapp hele Tyskland–Danmark–Sverige-delen en gang til) i dag.

Okei, 666 timer altså, sammen med kjæresten. Vi snakket av og til med andre mennesker, vi bodde til og med hos noen, men i bunn og grunn var det bare oss to som klynget oss til hverandre i et hav av ungarere på sykkel. Ingenting så skummelt som det. (Har jeg forresten nevnt at ungarsk høres akkurat ut som Pingu-språk? Ungarere er ikke helt gode.)
Tilbake til de 666 timene: En skulle tro vi fikk lyst til å rive hodet av hverandre av og til. Jeg hadde forestilt meg at vi planla forskjellig program, og så møttes til middag noen av dagene. Jeg hadde til og med sett for meg at jeg dro til Wien og han til Hyrule.

Men hah. Vi har blitt så ekkelt kjærestepar at vi ikke klarer å være fra hverandre. Da Sigurd våknet i øverste køye i Praha en morgen tenkte han «Nå er det lenge siden jeg har sett Kristin!», og slik har vi holdt på. Det er derfor ikke rart det ble regnskap av det:

TID FRA HVERANDRE
Estimert tid på dusj & do pr. dag: 0,5t. Antall dager: 28.
To timer i Keszthely, hvor jeg stekte meg på stranden og han gikk på det lokale markedet.
En halv time da han var i butikken og jeg satt og leste i en park i Keszthely.
To og en halv time i Wien da han kjørte Segway og jeg var på slottet Hofburg og møtte den østerriske presidenten.
Én time da han satt foran i bussen og jeg helt bak fra Auschwitz til Krakow.

14t
2t
0,5t
2,5t
1t
=20 timer.

20 timer av 666, ja… Det er 3 %. Med andre ord har jeg tilbragt 97 % av tiden min med kjæresten, og vi har nusset og klemt og diskutert alt og deitet på restaurant hver eneste kveld. Æsj! Æsj! Jeg skulle jo ikke bli sånn!

(Tanke: Nå har jeg ikke sett ham på fem timer. Jeg tror jeg må ringe. Hva gjør han nå? Så lenge har jeg ikke vært fra ham siden 13. juni!)

og likevel en bra tur?

Hotellet i Keszthely stjal et av haandklaerne mine. I et möte med en hissig barberhövel mistet jeg litt venstre pekefinger. Vi fryser (det er bare 25 grader og mild fönvind). Sigurd har tettet doen paa hostellet. Vi bruker sikkert 10 000 penger om dagen. Sigurd paapekte at det ser ut som jeg er blitt beskutt med hagle, fordi bena mine er overströdd med blodige myggstikk. Og telefonen min er mest sannsynlig rasist, for den har nektet aa fungere tilfredsstillende siden vi dro ut av Norge (til tross for at den klarte seg nesten til Köbenhavn). Og jeg savner Solo, og jeg savner ae, ö og aa!

rapport fra östfronten

Ná har vi vaert sammen sá lenge at vi skviser hverandres kviser og forteller hverandre hva rapene váre smaker. Det er jo egentlig ganske ekkelt, men etter 19 dager i konstant samkvem er slike ting irrelevant.

Med sol, strand og bading har vi rett og slett en ferie fra ferien her i Keszthely (10 poeng hvis du kan uttale det).

Over og ut fra to griserosa og lykkelige interrailere ved Balaton!

er det noe mer aa skrive om naa, da?

Interrail er selvfòlgelig aa staa i kò sammen med alle de andre turistene for aa se David. Det er selvfòlgelig aa se alt Firenze har aa by paa i lòpet av fire dager, akkurat slik vi gjòr i alle de andre byene.

Men jeg hadde ikke tenkt paa hvor mye av interrailturen som bestaar av at Sigurd konspirerer med badeanden sin (som ser ut som en sjòròverku og heter Glade Roger), eller aa fnise av barn som faller, eller aa kile hverandre paa albuene, eller gjòre alle disse tingene som vi kunne gjort hvor som helst.

Eller interrail kan bestaa av Kristin som er sytete. Jeg fòler at jeg syter naar jeg er varm, naar jeg er tròtt, naar jeg er sliten, naar jeg er litt smaasyk og naar jeg er sulten. I det store og hele er det ganske utrolig hva Sigurd holder ut med. Og da har jeg ikke en gang nevnt den dramatiske episoden i kuppelen paa katedralen, hvor jeg 32o skritt i vaeret kom paa at jeg har jo hòydeskrekk. Lite festlig aa jobbe seg oppover kjipe steintrapper, for saa aa springe graatende og skjelvende gjennom de vakre delene. I tillegg mistet vi hverandre, slik at Sigurd sprang hele runden to ganger, fòr jeg endelig klarte aa faa nett paa telefonen min.

Men naa! Naa maa vi ha frokost. Tross alt.

kvinnen der hun hører hjemme

Som kjent er jeg ingen ekspert på kjøkkenet, så da det skulle lages torettersmiddag for vertskapet + vennepar ble jeg satt til de enkle og monotone oppgavene. For uten miksmaster tar det litt tid å piske krem, så jeg fikk en visp & en bolle og ble satt i et hjørne med beskjed om å vispe.

Neste gang øverstekommandoen så til meg, hadde jeg laget smør. Og nå overdriver jeg ikke – vi saltet det litt og satte det i kjøleskapet. Etter dette ble arbeidsoppgavene mine tatt ned på benkvask-nivå.

kom, så og vant praha

Karikaturtegningen vi betalte 700 gærninger for på Karlsbroen forestiller en som ligner litt på Sigurd som løper etter en fullstendig ukjent dame. Stemningen i reisefølget har naturlig nok vært litt trykket etterpå 🙂

Men hva gjør vel det, før vi kom til dette magiske Annikken&Eivind-hotellet hvor internettet, maten OG dusjen fungerer, var vi innom en søt liten internettkafé. Skiltet på utsiden lovet «Initiernet», og da vi ringte på, kom vi inn i et lite rom med seks nigerianere. Men vi sørfet fint for det. Etterpå oppdaget vi prisskiltet utenfor:

Open 9 a.m. to 9 p.m.

1 hour = 40 CZK
1 minute = 1 CZK

24 hours = 200 CZK
(from 9 a.m. to 9 p.m.)

interrail – hurra!

En rask og skjoedesloes (noen ord er bare saa innmari morsomme i utlandet) oppsummering:

Land besoekt: 4 (Sverige, Danmark, Tyskland, Tsjekkia)
Antall boeker lest: 1,5 (Eremittkrepsene og Italienske sko)
Antall «Jeg er litt sliten…»: Begynner aa naerme seg femti
Antall oeltyper Sigurd har smakt: 3
Antall oeltyper Kristin har smakt: 0
Antall oeltyper Kristin har til hensikt aa smake: 0
Antall lugubre internettkafeer besoekt: 1
Pene hus sett: Mange
Antall marsipanbiter igjen i posen vi fikk i Lubeck: 8
Sider utfylt i reisedagbok: 12 (Kristin), 13 (Sigurd)
Glad i hverandre fortsatt: Ja, stort sett. (Sitat Sigurd ved siden av her: OK, da.)

Det skjer ikke saa mye. Kanskje er det slik interrail skal vaere – ligge utstrakt paa en gressplen (foran Holstentor eller paa Kampa), eller strekke paa bena paa en lang togtur og haape at toget er i rute? Vi er i live!

anmeldelse: swashbuckled

Kortfilmfestivalen på Ormøya bød på et kort, men innholdsspekket program: Det var velkomstdrinker, snacks, visning av Swashbuckled, pressekonferanse, debatt om filmen, ny visning av Swashbuckled, premierefest, og en aller siste visning av Swashbuckled.

Som andre medier tidligere har påpekt: dette er en, i bloggerøyne, stjernespekket produksjon. Likevel er det ikke de glitrende skuespillerprestasjonene som kommer i første rekke i denne filmen; nei, det er et uhyre effektivt manus, som byr på få dødpunkter.

Heia!

(Ja, til å ha mast så mye om presserettigheter under visningen tok det meg lovlig lang tid å skrive en såpass kort anmeldelse. Men akkurat nå har pass, billett, solbriller og nok undertøy en større plass i hjernen min – det er kun timer til jeg reiser på Interrail!)

stygt om skjønnhet

En av gledene ved å studere litteratur, er at man får faglig tyngde til å kunne dømme bøker. Selvfølgelig blir man oppfattet som en blei som ønsker å si hva folk skal mene, men det tar jeg lang fart og driter i.
Og dessuten, nå som jeg forhåpentlig er ferdig med NOR2302 – Litteraturkritikk, har jeg faktisk studiepoeng i dette OG jeg slipper å tenke på litterære kvalitetskrav når jeg skriver anmeldelse! Jeg kan skrive for gøy.

Jeg kaster meg over oppgaven.

For nå har jeg lest Zadie Smiths makkverk Om skjønnhet (On Beauty). Og jeg mener helt oppriktig, fra det innerste av mine snirklete litteraturviterhjerte: Dette er bare traurig, langdrygt og gir seg ut for å være så mye bedre enn det egentlig er.

Forsiden er så pen! Den ser så fin ut i bokhandelen! Så jeg lånte den av Martine, og satte i gang. Lurt av utseendet trodde jeg kanskje denne skulle være tyngre, men det viste seg snart at den var en heseblesende fortelling om en raknende familie. Boken var ufattelig anmasende, med nye temaer i hvert avsnitt, stressende med slitsomme dialoger og altfor mange mennesker introdusert på kort tid.

Og dette betyr ikke at boken var tung lesning og krevde mer hjernekapasitet enn jeg kan vise frem. Neida, problemstillingene var kjedelige som få, og de ble også introdusert i altfor kjapt tempo, og uten at noen føltes nødvendige for historien. De skiftende fortellerstemmene skapte ikke engasjement, og rotet derimot bare inn en haug unødvendige elementer. Jeg har ikke forstått «målet» med boken, og når den heller ikke var et språk- eller stilmessig vidunder, er det lite å ta tak i.

At den dessuten er 570 sider lang, gjør dessuten ingenting for denne boken. Hadde Smith kuttet halvparten av sidene, fjernet alle de forstyrrende historiene som ikke gav hverandre noenting, og faktisk gitt oss noe karakterstudium eller miljøstudium, kunne dette blitt interessant. I stedet for sitter jeg igjen med en følelse av å ha lest USAs svar på Anne B. Ragde.

(Nå har jeg rett og slett ikke mer tid til å utøse min vrede. Jeg må gå om fem minutter siden. Angrip meg gjerne på mine svakheter! Jeg er klar for debatt!)

«< 39 40 41 42 43 >»