To dager som student også av fag om kjønn, feminisme og likestilling, og jeg har allerede avslørt to ting:
1. De største fnisejentene rett ut av ungdomsskolen jeg noensinne har vært borte i på Universitetet fant jeg på et feministfag! Deilig ironisk.
2. Kompendiebunken til dette faget er den tyngste og dyreste jeg har vært borte i. Jeg mistenker at dette er for å gjøre jentene sterkere og økonomisk selvstendige. Til tross for at jeg robbes og bærer skulderen ut av ledd, er jeg fan av prinsippet. Dessuten tror jeg det kan knekke de nevnte fnisejentene, slik at jeg slipper å ha deres hårspraylukt i nesen resten av semesteret.
Og for å legge til etpar punkter på listen over hvorfor UiO er bakstreberske håpløsheter, nevner jeg at vi i dag fikk vite at eksamensformen var en annen (OG annen dato!) og at vi i neste uke må møte for filmvisning – et tidspunkt jeg selvfølgelig jobber på. Hurra for ubrukelighet satt i system!
I går fikk jeg spørsmål fra en russisk rojalist om vi solgte store plakater av Kong Harald. Jo større, desto bedre – helst ønsket hun seg en plakat i lifesize. Jeg innrømmet at vi ikke hadde noe slikt, men at jeg kunne hjelpe henne å lete, for dette ville sannelig jeg også ha. Så jeg ringte Slottet. Og verdens kjipeste og dårligste telefonist satte meg over til alle ansatte som ikke var på jobb, så jeg var like langt. Dette er dårlig, Norge! Hvor skal man gå for å få pappfigurer av de kongelige da?
Men heldigvis veies det opp av at HKH Mette-Marit fyller 35 år i dag, en merkedag for alle rojalister. Og jeg? Jeg har bare sprunget rundt med tiara og frydet meg i hele dag. Jeg tror sannelig jeg skal spise en stor melkesjokolade til kvelds. Og verdens beste mamma, som leser over skuldrene mine, skal se bryllupsvideokassetten sammen med meg. Dere andre kan jo titte på bildegalleriet hos NRK og tute rørt.
Livet blir bare så mye bedre hvis man utnytter alle flaggdager! (For hardcore-«livet er en fest»ere anbefaler jeg å feire bryllupsdagen neste mandag og at Sonja og Harald har vært gift i førti år neste fredag. Akk, man må jo bare elske august!)
På en brosjyre for klokkespill i Rådhuset finnes følgende bilde.
«Why is there a picture of Mark Twain here?»
—
Eller han som kom til meg i går: – I need four stamps Oslo Pass. – For which country? – Country? – Yes! To which country do you want the stamps? – What does that matter? – It’s different price for Europe and the rest of the World…? – What?!? – You needed four stamps and an Oslo Pass, yes? – No, no, no, four stamps Oslo Pass! – Four Oslo Passes. No stamps. – YES! Four stamps Oslo Pass! (sa han og tenkte sikkert grundig over hvilke idioter som jobber på Turistinformasjonen i Norge eller Oslo eller hva det heter dette landet han besøker)
Jeg kan være sikker på at jeg er litt for glad i bryllup og kjærleik når jeg begynner å tute av glede på jobb fordi to av de beste vennene mine har forlovet seg.
Gratulerer! Jeg har allerede invitert meg selv i bryllupet og pakker lommetørklet!
Jeg er en av de irriterende menneskene som dingler i toget og ikke klager over at NSB har prioritert feil for tolvte gang denne dagen. Jeg stoler blindt på at Posten leverer alt de klarer, at politikerne tar langt mer veloverveide beslutninger enn velgerne og ikke minst at alt vil gå bra til slutt. Denne slitsomme Pollyanna-innstillingen til verden kommer av at jeg tror at det i enhver organisasjon sitter nån som prøver så godt de kan. Feil skjer, og det er fjollete å hisse seg opp over at du – på dine friske ben og med musikk på iPoden – må stå noen minutter ekstra i kø.
Men nå har jeg møtt min nemesis. Jeg sverger, jeg har så sterk tiltro til maktmennesker at det er et rent paradoks at jeg kaller meg sosialist, og politivold, sykehustabber og et dårlig kongehus er i mitt hode bare oppspinn. Men, det var før jeg begynte på Universitetet i Oslo. Med tredvetusen studenter å holde styr på er det ikke rart at det går galt av og til, men etter å ha fått gale eksamenskarakterer (kun oppdaget fordi jeg klaget), gale eksamensdatoer (igjen, oppdaget av meg selv), gal pensumliste (igjen…), gal foreleser (både i den ene og den andre betydningen) i løpet av to år på Universitetet, begynner jeg å se et mønster. Og da jeg i dag, seks dager før studiestart fikk beskjed at det ene faget jeg skal ta ikke går på torsdager, men på mandager, var det dråpen.
Kjære Universitet, jeg tror ikke lenger at dere gjør deres beste. Jeg tror faktisk fullt og helt at dere er en sammenmugnet klump av udugelige byråkrater og gamle forelesere som tror at alt er galt på Internett uansett, og at det derfor ikke nytter å rette opp noenting. Jeg tror faktisk dere er pur onde. Og ikke minst – det nytter ikke uansett hvor mye dere er femtebest i verden – når jeg bruker mer tid på informasjonsformidling enn faglig formidling, da gidder jeg ikke lenger. Ta dere sammen.
06.08: Kristin Storrusten selger elgsuvenirer 07.08: Kristin Storrusten har dårlig samvittighet for å ikke oppdatere bloggen sin. 08.08: Kristin Storrusten is uten inspirasjon. 09.08: Kristin Storrusten fester i Tønsberg og drar frem nachspielukulelen så sent på kvelden at hun ikke klarer å stemme den 10.08: Kristin Storrusten forelsker seg i to nye jentebekjentskap og planlegger Trondheimstur 10.08: Kristin Storrusten s konto er tom 11.08: Kristin Storrusten is for opptatt med turister til å ta vare på leserne sine 11.08: Kristin Storrusten henger for mye på Facebook
Okei, jeg vet ikke helt hvor typografinerd du må være for å nyte dette, men jeg har tilfeldigvis snublet over verdens vakreste skrift. Bickham Script Pro definerer ikke bare hver enkelt bokstav, men også hvordan forskjellige kombinasjoner ser ut. Det finnes rett og slett forskjellige d-er, avhengig av om den står etter en l, n eller en e. Brukte noen timer på å taste her en kveld, og her er listen over de ordene vi mente var de vakreste:
Livet på Turistinformasjonen er en fest. I dag ble jeg tatt bilde av sammen med en sørkoreansk borgermester, og jeg hjalp to amerikanske damer da de spurte om å få de blankeste femtiøringene jeg hadde.
Men det var ikke det jeg skulle skrive om i dag. Jeg hadde nemlig tenkt til å vie et helt blogginnlegg til Sigurd. På lørdag opplevde jeg nemlig for første gang å feire halvtårsdag sammen. Et halvt år er kanskje lite og pinglete sammenlignet med alle dere andre som har både to, fem og tjuefem år på samvittigheten, men vi feiret det likevel storslagent i seilskute på Oslofjorden med reker og hvitvin, mens vi «stirra hverandre dypt inn i aua». Kall det gjerne pessimistisk, jeg var relativt sikker på at jeg aldri skulle finne noen jeg kunne bli mer og mer forelsket i for hver dag som går. Han holder rundt meg når jeg fryser, hører på meg når jeg syter, trøster meg eller gråter litt selv når jeg gråter (jeg kan si det uten å skade det mandige ryktet hans, ikke sant?) og klyper meg på usømmelige steder når vi er ute sammen slik at jeg må si «Sigurd! Hold opp med det der!» og da fniser han.
Æsj, nå kryper den dårlige samvittigheten inn på meg for å skrive søtladent kliss på bloggen, men det er altfor mange sutreblogger der ute – dette er mitt bidrag til verdensfreden!
Jeg trodde ikke det var så stor forskjell på å være bestevenner og kjærester, og blir overrasket hver dag jeg blir knyttet enda litt nærmere ham og får enda større abstinenser når jeg ikke har sett ham en hel dag. Jeg elsker at vi aldri blir enige i diskusjoner, fordi alle argumentene vi vil servere til slutt spruter ut av ørene våre, og vi innser at vi ikke har tid og kysser hverandre og fortsetter med noe annet. Han liker nettopp de tingene ved meg som jeg selv er litt skeptisk til – naiviteten, det krøllete håret og min stora rumpa. Dessuten blir han selv barskere og barskere ved hjelp av treningsmanualer hver dag, han henger med på alle arrangementer og familien hans er også bare tommelopp.
I don’t see what anyone can see in anyone else but you.
