jaså, vi blogger, vi, ja

Glem det jeg sa om elendig bloggosfære. Jeg har jo helt glemt å reklamere for boglen til mannen i mitt liv, nemlig den supersnasne En bolg, vanligvis deilig akkompagnert av belgsendinger, men som den senere tiden har forsvunnet ut til fordel for flytting, pakking og omorganisering. Men det er jo verdt å lese tastetrykkingen også!

Dessuten, og dette ler jeg ganske mye av, en av mine bestevenninner (som jeg savner så mye at jeg har begynt å kopiere håndskriften hennes for å late som hun er med meg på forelesning) har krøpet til korset og innrømmet at hun er Le rat de bibliothèque, og kommer til å sildre intelligente tanker ut over oss alle.

Og siden jeg selv også opprettholder inntrykket av at jeg blogger:
Den senere tiden har jeg kjøpt 16 bøker på bakgårdssalg, en ekstern harddisk, tyve gullpapirark, tyve meter strikk, mandler dekket i sjokolade og kanel, genser til kjæresten OG strikket ferdig genser til kjæresten! Jeg er i sannhet produktiv (og dyr i drift!)

ungjenteblogg

Det er mange, mange møkkablogger der ute. Uten å henvise til noen spesiell, og med et stort ønske om å bære åket som eliteblogger, roper jeg det gjerne ut fra hver en bakketopp: blogg-Norge er stort sett drit. Ikke døm oss på gjennomsnittet. Ja, jeg anser meg selv for å være bedre enn dere.

Puh, deilig å ha det av skuldrene, mens jeg håper ikke denne treffer dere som tror kvalitet måles på antall lesere, eller at du er dårlig fordi få linker til deg.
Dårlige blogger handler ikke om popularitet – nesten tvert om! Og det tristeste, er at meste av den uintelligente driten kommer fra unge jenter. Siden jeg selv havner i denne bloggkategorien, har jeg mye å svare for når det kommer til unødvendig informasjon på verdensveven.
Det er innholdsløst, det er korte poster, bilder tatt i eget soveromsspeil, og det er leserspørsmål: «Hva synes du?»

Lite konstruktivt å kritisere sier du? Slutt heller å lese disse bloggene? Pføy, noe må jeg jo la meg irritere av. Og så kan jeg heller revitalisere sjangeren, slik guru Iversen har gjort med motebloggen. La meg bevise at det går an å ungjenteblogge uten å havne i rennesteinen:

***
Min heite venninne Tone [merk referanse til deilige venninner] gjør stadig verden til et bedre sted. For to år siden dro hun til Bolivia for å være engelsklærer, og etter at hun kom tilbake, har hun stadig fått andre mennesker i sving for å engasjere seg.
En av måtene vi er blitt engasjert på, er gjennom Ilimitado-kvelder, hvor vi koser oss og samler inn penger til prosjektene. I fjor ble det rett under 10 000 kroner, og i år ble det 12 500 kroner! Intet annet enn imponerende, når alle tilstedeværende er relativt fattige studenter.
Men vi gav ikke fra oss pengene heller. Jeg fikk tilslaget på tre fingerdukkelamaer og dette fantastiske smykket fra Kenya. Etter en halvtime med bearbeiding fra min side (nord møter sør, lizzm?) må jeg bare si at jeg knusdigger det.

dagen i dag

+
Jeg rakk bussen (uten å spise frokost), husket svømmetøy, hadde på meg kjekk kjole (kjøpt for å kopiere stilen til leseren som har rukket å klage på dårlige oppdateringer her) og hadde lunsjplan.
–
Ble dårlig på bussen, dårligere på veien og aller dårligst på GADAMER (dametoalettet på HF) og misliker sterkt ironien i at jeg måtte knele for basilusker i den selvsamme båsen hvor jeg tidligere har skriblet «Pust inn. Pust ut. Gjenta etter behov.» på veggen.
+
Lunsjplanen ble fremskyndet, slik at skulkingen av tyskforelesningen ikke ble så miserabel.
+
Oppgaveskriving ble avbrutt av den giktbrudne med verdens beste snakketøy.
+
Lunsjplanen bestod, til tross for at den også var fremskyndet.
+
Enda en bestevenn dukket opp for å klatre i trær og diskutere filmatisering av våre [enda uskrevne] bøker
+
Ingen Weasleytvillinger har tatt kvelden så langt.

=
Mange plusser små gjør… eh, minuser små!

a satt på taket, b ramla ned

Det er supert å leve seg så inn i filmer at når jeg kommer på jobb morgenen etter og ser strekkodescanneren, tenker jeg «Wall-E?!?»

En deilig film, forøvrig. Men det var ikke det denne posten skulle handle om! Nei, etter å ha lest hos Madeleine at a-mennesker også har krav på respekt. Selv har jeg i alle år ansett meg for å være et b-menneske, men gjennom diskusjoner den senere tiden, viser det seg at definisjonene a- og b- ikke er entydige.

Vanligvis anklager man dem som sover lenge om morgenen for å være b-menneske, men her henger ikke alt på greip: Er du et b-menneske bare fordi du ikke tåler seks timer søvn? Er du et a-menneske fordi du liker å stå opp ved hanegal og sitte i en time og sulle med kaffen mens du våkner? Handler det om når på døgnet du får gjort mest produktivt?

Her skulle jeg til å starte en lengre dekonstruktivistisk debatt, men den ble ødelagt av et meget interessant og opplysende fasitsvar på Wikipedia. Så kan jeg leve videre i min verden, overbevist om at jeg hverken er a- eller b-menneske, jeg trenger bare åtte timer søvn hver natt, så er jeg energisk døgnet rundt.

noen barn er regnbuefargede

Jeg har tilbragt altfor lang tid i anonymhelvetet når det kommer til klær. Som «født og oppblåst» i Bærum blir man i overkant opptatt av hva man til enhver tid har på seg, og siden jeg aldri har vært en moteguru og ikke har noen plan om å bli det, har jeg brukt mye tid på å gå i ett med veggen. Det sier sitt om utviklingen at da jeg første dag på videregående skulle bestemme klær, gikk jeg for en grå bomullsgenser fra H&M og en standard olabukse.
Etter disse tapetårene (med ett ærlig unntak) er det skjønt for meg å oppdage at man kan ha et ålreit liv med venner, kjæreste, studier og se ut som en gærning. Det skulle ikke mer til enn to år på frike-Blindern for å lære meg dette.

Derfor gav jeg de gamle damene på bussen i går et deilig lite sjokk med mine knehøye brannrøde gummistøvler, det turkise skjørtet fra åttitallet og mitt sjokkrosa sjal rundt halsen. Ikke rart de forsker på hva farger gjør med humøret vårt. Og i dag tok jeg rosafargen i hende – med minikjole i grått (ikke veldig praktisk når man skal hente varer på øverste hylle, bare så det er sagt) og alt annet utstyr i grått eller rosa – jeg er et syn. Jeg mangler bare rosa strømper. Det ble litt for drøyt å bruke mine røde, uansett hvor optimistisk jeg var med fargekobling i dag tidlig.

jeg fikk hånden i et ol-gull

I går dro vi til Gardermoen for å hente Lillerusten som har på vift på andre siden av jorden. Og skulle du sett – hun landet nesten samtidig som håndballjentene som kom hjem fra OL, og vi stod i første rekke og jublet og klappet. Selv regner jeg meg som middels interessert (jeg så til og med finalen), og klarte å kjenne igjen flesteparten, i motsetning til kjæresten som midt i alt virvaret spurte hvem Marit Breivik var.

Og, siden jeg ikke eier skam i livet, og synes autografsamling er litt lamt, spurte jeg Tonje Larsen om jeg kunne få holde et ekte OL-gull. Hun smilte og sa ja, og dermed stod jeg tre sekunder og klamret meg til håpet om at det ikke er for sent for meg heller (kanskje det finnes et Paralympics for utrente «3000-meteren på 22 minutter» slabbedasker som meg selv?)

litt svenskehets

Med 37,5 timer på jobb og 10 timer på forelesning i uken ønsker jeg ikke å høre noen klager på at det er blitt magert med artige anekdoter om privatlivet mitt den senere tiden.

Derimot ønsker jeg å rette søkelyset mot noe som sikkert blir årets høydepunkt, nemlig Julegalla 2008. Det blir en riktig folkefest, med blant annet Bettan, Norske Talenter-Erlend, die Wenche, Kurt, Sway og Idol-Maria. Med andre ord en samling av alle kjære, norske artister som vi alle sammen pumpes ørene fulle av, om vi er så heldige å ha radioen innstilt på P2.
Men midt blant gløgg og Raske menn finner vi også E-type. E-type?!? Hva har han (eller de? Er det et band eller en mann?) siden 1998 som gjør ham verdig til å stå på samme scene som Kåre Conradi? Han er jo ikke norsk en gang!

Jeg mistenker at Julegalla har kopiert det norskeste av det norske, Nytt på Nytt, og planlegger å kjøre en «Hvem skal ut?». Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at det vil være bedre å ta en utstemming (som kan skape dårlig stemning, slik vi kjenner den fra all reality) enn å la E-type, mitt ungdomsskolemareritt, få opptre for tusenvis av uskyldige nordmenn. Jeg har litt vondt inni meg nå.

tett ved sida mi

Denne nyheten gjør meg gladere enn jeg trodde var mulig av en avis full av krig, flystyrt og konkursbiskoper:Du vet de knappene man trykker på for å komme over veien når det er trikker og biler som tutær og bråkær? De er produsert av Prisma Teknikk, som erstattet de gamle monstrumene med en ekte trykkeknapp.
Det ingen av oss vet, er at dette er et godt gammeldags luretriks. Vi kan faktisk trykke på hele området nå – alt er sensitivt. Grunnen for at sirkelen og fingeren er der, er kun for å peke på Gud! Ajajaj, til tross for at jeg er skeptisk til ytterliggående kristne, innrømmer jeg at jeg falt for disse herlige menneskene som nå misjonerer skjult i 17 land. En litt bedre hverdag til meg – og vissheten om at jeg kommer til å tenke på karismatikere hver gang jeg prøver å krysse veien med livet i behold.

(Via Vårt Land)

«< 36 37 38 39 40 >»