metusalem
Jeg skulle bare innom datasalen for å sjekke mail & nettbank, og la merke til at det på printerbordet lå en utskrift fra Olav Tryggvason. Det viser seg at han studerer her ved HF. Det er kult.
bare (alge)bra
I anledning helgen er det viktig å ha litt faglig påfyll. Mattestudine på femte semester, Gunhild, og 3MX-pensjonist Kristin (begge allsangsentusiaster) fniser seg frynsete av følgende video: (Tipset fra Anders Hoff)
[youtube http://www.youtube.com/watch?v=P9dpTTpjymE&hl=en&fs=1]
livet er vått og trist
Dette er litt sånn «Du vet at du burde ha slakket på strikken når…»
… du har fått sugemerker i øyehulen av de nye svømmebrillene dine, de svømmebrillene som får deg til å se ut som en lite heldig blanding av et insekt og Willy Wonka.
Men slik som sugemerkene ser ut nå, skulle en bare tro at jeg har ranglet hele natten lang og burde sove lengre om morgenene. Det burde jeg forresten også – forelesninger i tysk historie klokken åtte om morgenen burde vært forbudt!
svømmedyktig
Siden jeg er sommeroppvokst på en øy, er jeg blitt ganske flink til å svømme med årene. Jeg liker å bade, plaske og stupe kråke under vann, og vi var i vannet til Viktoria ble blå – da måtte vi opp på land. Så spiste vi skiver med Nugatti, ventet i en time, og så var vi uti igjen.
Men, til tross for at vi fikk prentet inn hvor viktig det er å kunne svømme, var det ingen vits å ta det lenger. Morfar mente at bading er bra, men det er best om man svømmer bryst (hvis du svømmer rygg, kan du ikke høre hvis noen roper), hopper i stedet for å stupe, har hodet over vann i stedet for å dukke, og ikke tenk på å tulleangripe andre en gang.
Konsekvensen ble noen ganske traumatiske svømmetimer på barne- og ungdomsskole, hvor det viste seg at stuping faktisk regnes som barnelærdom, og det ikke hadde vært så dumt å kunne krål.
Med årene har jeg utviklet en høyst irriterende høydeskrekk, og tenker derfor at stuping fra en-meteren nok kan bli i meste laget. Derimot har SiO tilbud om krålekurs, og overmodig og med nye svømmebriller dukket jeg opp i går ettermiddag. Instruktøren var en tvilsomt bredskuldret moldenser, som var meget optimistisk til vår progresjon i benspark, som visstnok er ganske slitsomt og litt vanskelig, han hadde «til og med sett noen gå bakover første gang de prøvde».
Åh, jeg vet jeg har funnet sporten i mitt hjerte når jeg sikter på en bassenkant og nærmer meg den andre.
schadenfreude blir schaden
Ja, det stemmer, jeg koser meg skadefro over skadefroen som førte til skade. Sånn går det når man sitter trygt på Frederikke med en oppgave og vet at uansett hvor mye man koser seg over å ha et visst overtak innen dette faget, er det høyst usannsynlig at jeg blir skadet av det. Sånn går det ikke i Asker, der ble ulykkestitteren påkjørt.
(Skal jeg late som om jeg ikke var inne på Budstikka for å lese om Stabæks fremgang? Jeg dukker frem med min stabækpatrioti veldig sjelden. Men dette er virkelig blaamandagen å gjøre det på, da.)
handle i kaffekt
Isj, jeg glemmer det fra gang til gang – nei, jeg tåler faktisk ikke kaffe, jeg blir helt hysterisk og vill, og det hjelper ikke om det er «bare en halv kopp». Minn meg på det neste gang jeg setter meg ned for å være sosial, så slipper jeg å fly rundt i tolv timer med en urolig klump i brystet og snakke altfor fort.
Men nå må jeg fly videre. Jeg har produsert tre blogginnlegg på 25 minutter og må nå noe så innmari på do.
noen smuler
Jeg hadde en nesten tom maskin. Nå har jeg lastet ned som en gal, både lovlig og ulovlig: Cyberduck til FTP-jobb, Cabos til musikk, Freecell, Mahjong og Solitaire fordi jeg ikke klarer meg uten, Open Office fordi jeg faktisk studerer og skal skrive oppgave og Scrobbler fordi jeg ikke kan få dokumentert livet mitt nok.
Og etterpå har jeg brukt Cabos for å ha noe i iTunes til jeg får koblet til den eksterne harddisken. Jeg tror ikke jeg blir den første studinen som eksperimenterer med hvor mange ganger man kan høre på If a Song Could Get Me You uten å miste forstanden.
Men, for å være ærlig, bruker jeg skriveenergien min på kvalifiseringsoppgaver i tysk og dansk akkurat nå. Godt å ha litt metablogging å falle tilbake på – jeg var nemlig hovedsaken i DagenMagazinet forrige lørdag og fikk endelig tilsendt pdf-filene. For alle dere andre som også har oppdaget hvor vanskelig det er å få tak i avisen i løssalg, her er oppslaget:
bilder & musikk
Helt nydelig. Jeg titter gjennom bilder fra Knøtterustens konfirmasjon, og kommer til bildeserien som skal være «Kristin og Sigurd har pentøy på, og smiler pent og prydelig på samme bilde, med litt skog i bakgrunnen». I stedet er det blitt en bildeserie med Sigurd som ser staselig ut, og jeg som ser ut som jeg lider stadig mer. Jeg har rett og slett strammet helt gale muskler. Søtt.
Men ellers er det mye bra. Jeg har nevnt at jeg synes familien min er kul?
Det er mye slekt om dagen. Mine mest stabile lønnsutsikter dette semesteret kommer fra mitt arbeid som ukulelelærer, mens Mari lider seg gjennom mine optimistiske pedagogiske og musikalske evner. Hun klager ikke så mye, men det er fordi jeg bestikker henne.
Til i dag har hun øvd på «Grevling i taket», «Neste sommer», «Vår» og «Tenke sjæl», et repertoar som bærer tydelig preg av læreren, og ikke så mye av elleveåring. For å være en stor pedagog spurte jeg henne om hvilke sanger hun hadde lyst til å spille. Mari mente at jeg sikkert ikke kunne de sangene hun ønsket seg, hvorpå jeg repliserte at alt kan øves inn. Resultatet er at jeg skal lære meg Jonas Brothers’ samlede verker til neste onsdag, og Maris dystre utsikter blir at vi skal radbrekke klassikerne på kun ukulele.
(PS. For de av dere som følger utviklingen med argusøyne: I dag hentet jeg Karoline på datasykehuset. Hun har fått det som tilsvarer ny hjerne i menneskeverden. Jeg ble så lykkelig at jeg kysset henne midt i butikken.)
