å, deilige eksamenstid

«Bak do er gresset alltid grønt» er det haltende ordtaket som havnet i søkeordlisten min. Jeg fniser lett mens jeg sitter og forsøker å holde styr på den tyske gramatikken.

N -r -e -s -e
A -n -e -s -e
D -m -r -m -r
G -s -r -s -r

Få uker før eksamen anbefaler jeg ingen å ta universitetstysk. Død og pine. Men jeg anbefaler alle å besøke Pauls eksellente serie «Hvordan få seg en tysker» i syv deler. Selv klarte jeg bare å hanke i land en med tysk bestemor, men jeg er sikker på at det må finnes noen heldigere der ute.

Nå er det snart midten av november. Med denne posten spår jeg bloggens undergang i det den sakte men sikkert gjennomgår eksamensmetamorfosen, hvor alt skriftlig er enten fagrelatert eller dårlig humor for å unnslippe Karen Blixens jerngrep. Gud bedre.

på farten

Jeg sitter på Lavprisekspressen. Vi er forbi Oppdal et sted. De andre sover. Jeg får ikke sove, men frydes over nettilgang. Jeg har tre og en halv times forelesning på dansk om få timer. Og deretter et krålekurs. Hvis søvnen fortsetter med å gi meg fingeren, er det ganske sannsynlig at jeg kommer til å drukne.

Men jeg har sørget for å lukte vondt og ta mye plass, så jeg har faktisk fått et dobbeltsete for meg selv. Det hjelper veldig. Heia Tom Waits og Kristin Asbjørnsen på ørene og soveposevarme bein.

hilsen fra distriktene

Jeg blir ikke overrasket hvis det publiseres noe statistikk på at man blir mentalt skadet av å henge med ntnu-studenter dag ut og inn.

Eller kanskje man bare blir et bedre menneske? Akkurat nu har jeg bare en pause mellom Kill Bill I og II, og igår adderte vi etanolmolekylet til det allerede konstruerte koffeinmolekylet, så nå har vi i grunnen karsk på teven. Man må jo elske Trøndelag!

den første sten

I går tok jeg toget fra Oslo til Trondheim, og fniste selvfølgelig godt for meg selv da jeg så at sidekvinnen satt og skrev i en notisbok. Hun diktet fjollete sangtekster, som jeg selvfølgelig leste over skulderen på og måtte holde meg dødsseriøs da jeg så at hun stavet engelske kanskje «maby». Det er ikke pent å le av andre.

Å dikte på toget er rett og slett litt pretensiøst. Så da tok det litt tid før jeg oppdaget alle glasskårne jeg hadde rundt meg, etter å ha kastet stein som en gal. Det er tross alt ikke særlig mye bedre å sitte med Mac-en sin og skrive på sin første roman. Nanowrimo er i gang. Jeg deltar for første gang, og kommer nok ikke til å nå 50.000-ordsmålet i løpet av november. Men jeg skal ha for forsøket!

kostymet henger på «grape»

Kanskje er jeg for uskyldig for hele halloweenfeiringen? At jeg tenker mer over alle kirkekonsertene denne helgen enn nifse småbarn? Det forklarer i alle fall hvorfor jeg ikke engang tenkte på heks eller vampyr eller ninja, men valgte å komme som en frukt. Men sånn egentlig er det ganske skummelt med en 1,83 meter høy drueklase. Jeg sier det bare.(Esquil har blogget flere bilder.)

Etter at gjestene hadde lekt med nåler og spisse gjenstander, avsluttet jeg kvelden utkledd som stilk.

sportsfantomet

Vel, jeg innser at det kanskje er litt skrullete å bli glad når innebandyballen treffer meg med full styrke i hoftekammen og jeg senere blir løpt ned av en tometersmann i full fart – men så hjelper det også veldig på egen troverdighet å ha synlige idrettsskader. Hah! kan jeg si til alle som tror at Kristin er til sport som en fisk til en sykkel – jeg har skrubbsår på albuen og blåmerke på magen og er ganske øm i føttene.

Nå vil kanskje de som var til stede fort komme strømmende til for å fortelle at jeg ikke var banens flinkeste eller raskeste, men det får så være. Jeg hadde glemt joggesko, og ikke minst hadde jeg glemt hvor glatt et gymsalgulv er, så til slutt beregnet jeg skliradiusen og stoppet å løpe to meter før målet. Da gikk alt så meget bedre, og jeg skåret faktisk mitt lags eneste mål på halvannen time. Vi hadde ikke de største sportslige prestasjonene på vår side, kan du si, men vi tok det igjen på godt humør og fine tabber.

utan spår

I går ryddet jeg. Meget snart blir bosituasjonen en annen, og da er tiden inne for å gå gjennom gammelt skrot og se hva som skal lagres videre i banankassene, og hva som skal tas med videre.
Sigurd og jeg har en meget forskjellig innstilling til denne prosessen. Jeg elsker å kaste, kvitte meg med gamle ting og gjøre tre banankasser til to. Sigurd mener dette er et tegn på bruk-og-kast-samfunnet – han vil ikke være med på å kaste gamle ting, bare for å kjøpe nye ting som ligner. Men, som jeg sa til ham i går «Jeg kommer faktisk ikke til å kjøpe en erstatning for den tingen jeg har laget på sløyden i syvende klasse, og som jeg ikke er sikker på hva skal forestille. Det kan være en brødkurv.»

Og det er én ting med alt skrotet – telysholderne som jeg aldri bruker, viskelærsamlingen (som 3B nå skal få) og sløyd-tingene – en annen ting er papirer. Visst, de tar liten plass pakket sammen, og kanskje trenger jeg ikke å være så brutal i min kasting. Men dette handler om mental rydding. I de banankassene ligger hele tenåringstiden min, og jeg hatet livet som 15-åring, og er veldig usikker på hvordan jeg skal forholde meg til relikviene fra den tiden. Kanskje er det unødvendig pirkete å kaste papirlapper og små bøker – men det handler om å rydde opp etter seg.

Jeg har dokumentert livet mitt i dagbøker fra jeg var syv til jeg var 20. Det er ganske vanskelig å forholde seg til nå – mye av dette har jeg ikke lyst til å spare på. Men noen bekymringer blir ganske morsomme åtte år etterpå, som det jeg noterte ned 6. april 2000:

«Petter» har sendt mail. Ikke noe spes med den, men avslutningen var: «Klem Petter». 3 muligheter:
1. Han mener «noe» med det.
2. Inspirert av min Kooz og klemz
3. Han er homse (det var rimelig homsete)

2. er mest sannsynlig.

der hjertet er

Hjemme er ikke bare i et gult murhus i Bærum. De siste to dagene har jeg vært så mange steder som er hjemme at jeg nesten blir litt matt. Jeg var tilbake i Hurdal i helgen, et sted jeg tilbragte et helt folkehøgskoleår og som preget meg klisjémessig mer enn jeg merket selv. Jeg fikk sjansen til å synge ut med så mange tankene av mine og sette i gang med så mange prosjekter at jeg tror at jeg fortsatt anses som litt farlig blant enkelte. Det er ikke helt normalt å få det for seg at man skal arrangere en musikkfestival én uke etter en begravelse, etter at man har redigert en hel årbok som nesten tok knekken på en.
Jeg savner ikke folkehøgskolelivet til vanlig, men jeg savnet det å alltid være blant mennesker som kjente meg godt, og som var tvunget til å være sammen med meg både når jeg var kjip og kul. Lærerne husker fortsatt hva jeg studerer, og lurer på hvordan det går – og vennene mine er fortsatt vennene mine etter tre år.I går var jeg på et møte i en organisasjon jeg har vært med i siden jeg var knøtterust. Jeg har vært på leirer, vært leirleder, reist til Japan&Kamerun, sittet i styrer og lest medlemsblader. Jeg synes ikke det skal kimses av hvor verdifullt det er med et nettverk som ikke er vennene mine, men som vet hvem foreldrene og besteforeldrene mine er, og som ærlig lurer på hvordan det går med meg – bare fordi vi er sånne som «vet om hverandre». Jeg synes bekjente har en altfor negativ klang for tiden. Bare fordi man ikke er bestevenner med alle, skal det bety at man ikke trenger å bry seg om hverandre de få gangene man treffes?

(Illustrasjonsfoto: Blåhvite Lillerusten i Kamerun.)

I dag overrasket jeg farmormor og morfarfar (sånn går det når man har både sønnedøtre og datterdøtre) med en formiddagsvisitt som varte helt til ettermiddagen. Jeg ble nødet full av mat, fikk gode samtaler med morfarfar om Svalbardtraktaten, europeisk historie (tysk og østeriksk spesielt), krigen, tysk språk, reiser, tysk kultur, dumme franskmenn, dumme russere, flinke nordmenn, litt Obama og enda litt mer Tyskland.

Og farmor skrev Sigurds bursdag inn i Fødseldagskalenderen hun har hatt siden 1940, hvor min bursdag er skrevet inn den dagen jeg faktisk ble født og hvor det står små kors ved siden av mange av navnene. Jeg tror at man trenger å se navnet sitt i en slik bok fra tid til annen. Jeg er heldig som er hjemme så mange steder.

(Nyforlovet i Paris i 1945.)
«< 32 33 34 35 36 >»