Sigurd er VELDIG glad i yoghurt. Jeg trodde jeg var glad i yoghurt, men jeg har møtt min overmann. Han spiser sikkert to liter i uken, og han blir helt frydefull når en ny sesong er i gang og Tine lanserer sine sesongyoghurter. Etter at vi opplevde juleyoghurtene med de sinnsyke smakene ingefær, fiken, romrosin og gløgg (!) er jeg blitt hakket mer skeptisk.
Det skinner av og til gjennom.
Sigurd: Nå er Høstfrisk kommet! Hurra! Kristin: Jaha. Hva har de valgt denne gangen? Vissent løv-smak? Snørrsmak? Regnsmak? Urtetesmak?
(Jeg synes forøvrig det er litt på kanten å kalle rips et høstbær, siden du sjelden kan plukke den noe senere enn midten av august. Men de fikk kanskje ikke den siste tillatelsen til å smakssette den med tamiflu.)
Det er et eller annet sitat angående en kvinnes håndveske, men da er det ingen som har tenkt på dingsepungen til en gjennomsnittlig organisator og lærerdatter. Jeg innser at jeg går rundt med krisepanikkplanen i vesken hver eneste dag.
Vi kan starte med det obligatoriske: Du kommer ikke langt uten lett smertestillende (paracet, ibux, ibux dobbel) og bind/tamponger (check, check). Jeg krever at dette blir holdt utenfor gærnedamen-regnskapet. Men jeg har avansert litt i pillereservoaret. Jeg har tre p-piller i tilfelle jeg glemmer brettet, jeg har en imovane i tilfelle jeg ikke får sove (når jeg tenker meg om, tror jeg at jeg fikk denne da pappa døde for tre og et halvt år siden. Jeg har egentlig litt for godt sovehjerte til å bære rundt på en sånn en) og en imodium i tilfelle løs mage. Du vet aldri hva du kommer opp i.
Apropos det gode sovehjertet har jeg også to ørepropper som nok ligger igjen fra russetiden. Det er stort sett jeg som bråker, men da kan jeg jo gi disse til vennene mine. Jeg har litt gasbind for å stoppe små blødninger (for eksempel i munnen), og åtte prinsesseplaster for blod andre steder, eller hvis man bare har litt vondt og vil komme i bedre humør. Dessuten har jeg tre gnagsårplaster.
Så har jeg kleenex, greit både i forkjølelse, bryllup og begravelser. Jeg har tre våtservietter, mange sikkerhetsnåler, en sammenleggbar saks, fire fliseklyper og to hårstrikker. Jeg har en minnepinne hvor det for øyeblikket ligger sivilstatus-striper på, en pinsett og to ekstranøkler til hengelåsen min.
Fordi jeg ble så lei av å aldri ha noe å skrive på la jeg oppi noen post-it-lapper. Dessuten har adresseboken min plass oppi den lille pungen (pungen er forresten den som ligger nederst til venstre i bildet). Til slutt har jeg slengt oppi en stemmegaffel, ikke fordi jeg bruker den så himla ofte, men da vet jeg hvor den er i det minste.
Og salt, forresten.
Jeg vil anbefale å få mensen eller slå seg i nærheten av meg. Jeg bare nevner det.
Jeg har ryddet i skuffene.Det er sant at jeg fant i en skuff fire ting – et hjerte, en stjerne, en sommerfugl og EN FOT?! Men jeg fant også to av fingerdukkelamaene mine. Dessuten har jeg gjort klar den store, skumle konvolutten. Det føles som å selge sjelen sin – eller egentlig føles det som å prøve å selge sjelen sin, og håpe at flinke folk finner den verdifull nok.
Noen ganger oppdager jeg hvor bekymringsverdig livaktige stemmene i hodet mitt er. Jeg har nemlig ofte lyden skrudd av på datamaskinen min, fordi Bejeweled og Dice Wars ikke har av-lydknapp, så da skrur jeg av hele driten.
Men så har jeg av og til lyst til å høre på musikk. Da vender jeg meg til Spotify, finner frem en sang og trykker play. Jeg innbiller meg at de fleste da ville tenkt at «hm, her skjer det ingenting, kanskje jeg skal skru på lyden?» Jeg, derimot. Jeg forventer så sterkt å høre sangen at hjernen min begynner å spille den av. Så leser jeg en bloggpost, tenker ikke videre over saken før kanskje uti andre refreng, da jeg innser at det er stemmene i hodet mitt og ikke Kaizers Orchestra som synger «Tokyo Ice for Clementine».
«Dette var jo litt flaut,» tenker jeg da, og så blogger jeg det.
I dag fant vi en turvei vi ikke visste om som vi syklet hele veien til loppemarkedet på Bestum skole. Det luktet våt og varm skog, og det var nedoverbakke hele veien.
Det var den siste timen av loppemarkedet, og stort sett bare ræl igjen. Jeg plukket med meg noen obligatoriske bøker, Sigurd kjøpte et manneblad fra 1952 og jeg sutret meg til sjokoladekake og saft. Vi så en liten, fornøyd kar med sombrero og golfkølle – da vet du at du er på loppemarked!
Så syklet vi hjem igjen, det begynte å regne og vi la oss i sengen med hver vår datamaskin da vi kom hjem og hører på Django Reinhart og soundtracket til Chocolat.
Informasjonen fra UiO er igjen og igjen en kilde til inspirasjon og irritasjon. Dette semesteret har jeg selv sluppet unna de verste blunderne, mens andre jeg studerer sammen med har meldt seg opp i fag de ikke har lov til, de har kjøpt gale kompendier og ikke møtt opp til riktig tid eller sted. Alt sammen inngår som en del i den evige føljetongen «Landets største universitet forsøker å informere om hva som skjer».
Derimot oppdaget jeg i dag da jeg skulle sjekke vilkårene for et fag at «Ingen hjelpemiddel er tillatne» under eksamen. Det ville jo vært greit nok, hvis det ikke var for at dette er en semesteroppgave. Jeg gleder meg stort til å skrive en tisidersoppgave uten pensumbøker eller datamaskin tilgjengelig.
Men dette er jo mer kuriøst enn det er irriterende. Jeg skal vente med å klage til de gir meg feil karakter, flytter eksamenen min uten varsel, endrer eksamensform underveis i semesteret og trykker opp feil kompendium. Ta en kopp kaffe, så kommer vi nok dit!
Etter et veldig givende kommentarfelt ser jeg meg nødt til å lage en oppsummeringspost.
Regelen er at man er «i» kystbyer (Oslo, Fredrikstad, Bergen, Tromsø eller Alta), mens man er «på» innlandsbyer (Lillehammer, Røros, Rjukan, Mysen). Dette kan komme av at innlandsbyer var stasjonsbyer. Per Inge Torkildsen har et forøvrig interessant innspill her.
Unntak fra denne regelen er ofte nyere byer (etter 1996 ble kravene til bystatus senket, se Kommunal rapport) som har en preposisjon hengende ved seg fra gammelt av. Og tettsteder har som kjent ingen regler!
Kystbyer hvor man sier «på»: Stathelle (Telemark), Stord (Hordaland), Jørpeland (Rogaland), Brekstad (Sør-Trøndelag), Finnsnes (Troms), Sortland (Nordland)
Innlandsbyer hvor man sier «i»: Sauda (Rogaland), Hokksund (Buskerud)
Til dette hefter selvfølgelig en lang diskusjon om hva som er innlands- og kystbyer, Trondheim og Stjørdal er tvilsomme kystbyer, men Trondheimsfjorden ble nå en gang regnet med…
Noen byer tar begge preposisjoner. Utgangspunktet for diskusjonen var Gjøvik, som nok er på god vei til å bli en i-by. Dessuten er Sandnes og Stokmarknes nevnt som i-byer som også tar på. Fint om noen har opplysninger om Kolvereid i Nord-Trøndelag. Det er den eneste byen jeg ikke har kjentmannsuttalelse fra ennå.
Følg med i neste episode av o-fagstimen. Jeg elsker å drive folkeopplysning.
Kombinasjonen geografi og grammatikk går rett hjem hos meg. I dag hengte jeg meg opp i diskusjonen om man er «i» eller «på» en gitt by. Regelen er: Man er «i» kystbyer (Oslo, Fredrikstad, Bergen, Tromsø eller Alta), mens man er «på» innlandsbyer (Gjøvik, Røros, Rjukan, Mysen). Så hvis du kan litt norgesgeografi, er du dermed bedre i grammatikk.
Det slo meg at denne regelen måtte da ha unntak. Etter å ha gått gjennom listen over norske byer slo det meg for det første at det har oppstått altfor mange nye byer siden jeg gikk på skolen (10 byer, Rogaland, seriøst?) og at jeg ikke hadde nok kunnskap om feltet (Telemark var et trist kapittel).
Jeg fant unntak. Jeg tror det heter «i Hokksund», selv om det ligger godt innenfor Drammen. Jeg tror det heter «i Sauda», og selv om det er litt fjordarm innover der, kan man knapt nok si at det er kyst. Dessuten tror jeg at det heter «på Stord», men det kan ha sammenheng med at det er en øy, og dermed tenker man først på øya og så på byen. (La oss ikke begynne å diskutere «by» her nå…)
Derimot trenger jeg hjelp med følgende byer. Burde helt åpenbart feriere mer i nordvestlandet og Trøndelagsfylkene, og dessuten sende sinte brev til ordførere i Telemark og Rogaland som åpenbart bare finner på byer helt fullstendig ut av det blå:
Hva er greia med at to smertestillende varer i fire–fem timer, men du skal bare ta seks-åtte i døgnet? Hvis jeg ikke skal ha vondt må jeg ta 12 tabletter i døgnet, og det står det i strenge bokstaver på paraceten at jeg ikke skal. Løsningen er å jobbe halv dag, prioritere søvn (tabletter før jeg legger meg, tabletter når jeg våkner i smerte mitt på natten) og dope meg litt før jeg går på jobb. Så går jeg hjem til lunsj, legger meg ned og har det vondt i åtte-ti timer, før jeg kan begynne på’n igjen.
Den ene visdomstannen min fikk sparken i går. Og den gikk ikke stille i dørene, men la igjen en betennelse, blod og ikke minst feber. Ja, jeg kan tenke meg morsommere måter å tilbringe ettermiddagene på.
I dag da jeg gikk hjemmefra stod det et shotglass og en sjokoladesaus på stuebordet. Det så unektelig litt merkelig ut.
Jeg begynte å blogge for ganske nøyaktig syv år siden. Nå kjenner jeg at det holder hardt å blogge profesjonelt (bokmerker.org), humoristisk (sivilstatus) og personlig (her). Jeg skal ikke annonsere min avgang, jeg skal bare annonsere at jeg skal tenke litt etter og prøve å finne en retning som gjør at jeg kan studere fulltid, jobbe i turistinformasjon, som korrekturleser og som prosjektsekretær OG blogge.
