gleden ved grammatikk

Jeg holder på med en stor språkvaskingsjobb for tiden, som stresser meg ganske mye. Heldigvis er det lyspunkter også – særlig hvis man er språknerd.

Jeg lo for eksempel høyt av
De snakker om endringer som oppstår når de tror at de kan få det til, og minner de ansatte på at dette er en evigvarende prosess, og at de aldri må stoppe og lytte til hverandre.
Lytting har vært såpass viktig i resten av boken at jeg skjønte at noe var galt. Det er rett og slett en og/å-feil. Deltakerne skal ikke «aldri stoppe eller lytte», men de skal «aldri stoppe å lytte».

Setningen ble kraftig omformulert.

Tidligere i manuset ble en underlig behandling av våpener beskrevet. Det viser hvor vanskelige metaforer kan være.
Å tenke på å gjennomføre en vanskelig samtale er som å holde en håndgranat i hånden. Den gjør skade om den kastes løst eller fast, eller om den er dyppet i sukker.
Whaaat? En håndgranat dyppet i sukker? (for den saks skyld, en vanskelig samtale dyppet i sukker?) Jeg spurte på Twitter om det var et ordtak jeg ikke kjente til, og resultatet var avvisninger av uttrykket og et løfte fra Sonja om å begynne å bruke det. Kandiserte våpen FTW.

hvorfor studere litteraturformidling?

Mastergraden jeg tar må være blant Norgest mest eksklusive. Mitt kull er fire mennesker stort, og sammenlagt er det rett i underkant av tredve som har levert masteroppgave. Med andre ord er det ikke altfor vanskelig å finne temaer til oppgaven som ikke er skrevet før. Lurer på hvordan de gjør sånt på matnat.

Uansett – den virkelige grunnen til at litteraturformidling er hæla i taket, er at vi har sykt god oppfølging fra studiets ansvarlige.

1. Vi har praksis som studieansvarlige organiserer helt på egenhånd. Praksis på HF, det er intet annet enn spesielt.
2. På onsdag fikk vi servert full middag, sherry og rødvin hjemme hos førsteamanuensis og professor, mens vi snakket om hvordan vi skal takle masteroppgaveskriving.

(Ja, denne posten er skrevet utelukkende for å verve mennesker via guglesøk.)

Operaen backstage

Jeg bruker enhver anledning for tiden til å fortelle at jeg synger i Operaen. Det er langtfra så fænsi som det høres ut som, men dirigenten for koret mitt er også dirigent i Operaen, og da får vi bruke øvingsrommene. Vi går sceneinngangen og får se baksiden. Jeg synes det er dødskult.

Dagens snikfotografering er av denne bildeveggen i tredje etasje.
Og det er faktisk BARE bilder av Kirsten Flagstad. Jeg vil anslå ca. 40 bilder. Det er litt spesielt.
På motsatt side står det en monter med en sølvskål inni. På plaketten står det at tallerknen er til minne om en eller annen tenor. Igjen, litt spesielt. Operister er visst litt rare.

timetegneseriedagen

I går var det Hourly Comic Day, hver 1. februar er det faktisk det. Hver time skal man tegne en stripe eller rute om hva man har gjort den siste timen. Gjøre noe i tre kvarter, så tegne det etterpå.

Jeg er ganske fornøyd med resultatet. Trykk på bildene for større utgaver.

i serien «internetthumor»

Den senere tiden har facebook begynt med forslag, basert på en eller annen database rundt deg og dine venners aktivitet. Det kan få absurde utslag.På den positive siden: Det ser ikke ut som personvernet er krenket når de ikke har registrert at vi er «in a relationship».

fem ting som gjør meg glad

– vi trengte servise, dro på jakt – og fant mitt absolutte drømmeservise på 40 % salg!
– jeg klarte å overbevise min tynnere halvdel om at dette serviset faktisk er innmari fint og ikke skrikete på noen som helst måte, så vi kjøpte det faktisk!

– «The Sunscreen Song» (youtube) er min nye temasang. «Don’t read beauty magazines. They will only make you feel ugly.»

– man kan faktisk si «full swing» på engelsk. Det høres så jaglandsk ut at jeg fniser her jeg sitter. «I’ll be back in full swing soon»…

– Sleep Talkin’ Man er skrevet av kona til Adam, som snakker i søvne. «So this is what it feels like to be a gummy bear…», » «I haven’t put on weight. Your eyes are fat.» og «I can’t control the kittens. Too many whiskers! Too many whiskers!» gjør dagen min så mye bedre!

borettslagsmøte

I borettslaget vårt har vi en gal kattedame. Bortsett fra at hun har hund.

Første gang jeg traff henne, stod hun og veivet med et brev utenfor vinduet vårt, og fortalte at det hadde ligget på bakken. Da vi så på navnet, sa hun «Men han bor jo i B-oppgangen, jeg legger det i postkassen hans!»

Andre gang jeg traff henne, var da hun ringte på døren min midt på blanke formiddagen og lurte på om det var min barnevogn som stod utenfor, for i så fall stod den altså i fare for å bli stjålet. Jeg sa at jeg ikke hadde noe barn, og ikke visste hvem som eide den, hvorpå hun begynte å fortelle om hun som bor i oppgangen vår som akkurat hadde fått baby – hadde vi ikke hørt skrikene?
Det begynner å demre for meg at gale kattedamen har mer oversikt over borettslaget enn de fleste.

Tredje møtet mitt med henne var da hun rundet hjørnet idet vi skulle låse oss inn lørdag kveld. «Vokt Dem for hunden!» sa hun da hunden hennes satte kurs for føttene våre. Så fniste hun, og vi også. Hunden hennes ser nemlig omtrent ut som den til venstre her.
Så snakket vi i fem minutter om det ikke var kaldt for en så liten hund i 20 minusgrader, hun fortalte at den faktisk sov frivillig på balkongen og så ønsket vi hverandre en god kveld.

Nå begynner jeg å like gale kattedamen ganske godt. Tenker bare at det er lurt at vi har dekket til vinduene…

«< 15 16 17 18 19 >»