Etter et veldig givende kommentarfelt ser jeg meg nødt til å lage en oppsummeringspost.
Regelen er at man er «i» kystbyer (Oslo, Fredrikstad, Bergen, Tromsø eller Alta), mens man er «på» innlandsbyer (Lillehammer, Røros, Rjukan, Mysen). Dette kan komme av at innlandsbyer var stasjonsbyer. Per Inge Torkildsen har et forøvrig interessant innspill her.
Unntak fra denne regelen er ofte nyere byer (etter 1996 ble kravene til bystatus senket, se Kommunal rapport) som har en preposisjon hengende ved seg fra gammelt av. Og tettsteder har som kjent ingen regler!
Kystbyer hvor man sier «på»: Stathelle (Telemark), Stord (Hordaland), Jørpeland (Rogaland), Brekstad (Sør-Trøndelag), Finnsnes (Troms), Sortland (Nordland)
Innlandsbyer hvor man sier «i»: Sauda (Rogaland), Hokksund (Buskerud)
Til dette hefter selvfølgelig en lang diskusjon om hva som er innlands- og kystbyer, Trondheim og Stjørdal er tvilsomme kystbyer, men Trondheimsfjorden ble nå en gang regnet med…
Noen byer tar begge preposisjoner. Utgangspunktet for diskusjonen var Gjøvik, som nok er på god vei til å bli en i-by. Dessuten er Sandnes og Stokmarknes nevnt som i-byer som også tar på. Fint om noen har opplysninger om Kolvereid i Nord-Trøndelag. Det er den eneste byen jeg ikke har kjentmannsuttalelse fra ennå.
Følg med i neste episode av o-fagstimen. Jeg elsker å drive folkeopplysning.
Kombinasjonen geografi og grammatikk går rett hjem hos meg. I dag hengte jeg meg opp i diskusjonen om man er «i» eller «på» en gitt by. Regelen er: Man er «i» kystbyer (Oslo, Fredrikstad, Bergen, Tromsø eller Alta), mens man er «på» innlandsbyer (Gjøvik, Røros, Rjukan, Mysen). Så hvis du kan litt norgesgeografi, er du dermed bedre i grammatikk.
Det slo meg at denne regelen måtte da ha unntak. Etter å ha gått gjennom listen over norske byer slo det meg for det første at det har oppstått altfor mange nye byer siden jeg gikk på skolen (10 byer, Rogaland, seriøst?) og at jeg ikke hadde nok kunnskap om feltet (Telemark var et trist kapittel).
Jeg fant unntak. Jeg tror det heter «i Hokksund», selv om det ligger godt innenfor Drammen. Jeg tror det heter «i Sauda», og selv om det er litt fjordarm innover der, kan man knapt nok si at det er kyst. Dessuten tror jeg at det heter «på Stord», men det kan ha sammenheng med at det er en øy, og dermed tenker man først på øya og så på byen. (La oss ikke begynne å diskutere «by» her nå…)
Derimot trenger jeg hjelp med følgende byer. Burde helt åpenbart feriere mer i nordvestlandet og Trøndelagsfylkene, og dessuten sende sinte brev til ordførere i Telemark og Rogaland som åpenbart bare finner på byer helt fullstendig ut av det blå:
Hva er greia med at to smertestillende varer i fire–fem timer, men du skal bare ta seks-åtte i døgnet? Hvis jeg ikke skal ha vondt må jeg ta 12 tabletter i døgnet, og det står det i strenge bokstaver på paraceten at jeg ikke skal. Løsningen er å jobbe halv dag, prioritere søvn (tabletter før jeg legger meg, tabletter når jeg våkner i smerte mitt på natten) og dope meg litt før jeg går på jobb. Så går jeg hjem til lunsj, legger meg ned og har det vondt i åtte-ti timer, før jeg kan begynne på’n igjen.
Den ene visdomstannen min fikk sparken i går. Og den gikk ikke stille i dørene, men la igjen en betennelse, blod og ikke minst feber. Ja, jeg kan tenke meg morsommere måter å tilbringe ettermiddagene på.
I dag da jeg gikk hjemmefra stod det et shotglass og en sjokoladesaus på stuebordet. Det så unektelig litt merkelig ut.
Jeg begynte å blogge for ganske nøyaktig syv år siden. Nå kjenner jeg at det holder hardt å blogge profesjonelt (bokmerker.org), humoristisk (sivilstatus) og personlig (her). Jeg skal ikke annonsere min avgang, jeg skal bare annonsere at jeg skal tenke litt etter og prøve å finne en retning som gjør at jeg kan studere fulltid, jobbe i turistinformasjon, som korrekturleser og som prosjektsekretær OG blogge.
(Denne teksten blir også publisert på Bokmerker.org, men dække lett å holde liv i tre blogger samtidig. Dette er en livredningsøvelse.)
Jeg skriver kanskje «lesning» øverst når jeg skriver HOBBYER i skoledagbøker, men rett under kommer musikaler. Så hvorfor ikke kombinere? Den litterære verden er proppet med bokelskere, og stadig vekk er hovedpersonen musikk- eller filmelsker. Derimot føler jeg ikke at det skjer så ofte den andre veien, og vil forske litt på hvordan lesning og bokelskere blir fremstilt i andre medier, og min første innskytelse var musikaler. Det må da være noen lesehester som bryter ut i sang nå og da?
Den flinke fortiden Det første som slo meg, var at bokens rolle i musikalen ofte er å representere den kjedelige fortiden som flinkisen (ofte den snille jenta) kommer fra. I løpet av handlingen skal denne boken forsvinne og flinkisen bli en helt eller heltinne. Sandy i Grease er et kroneksempel på denne rollen. Hun interesserer seg ikke for sminke, gutter eller raske biler, men blir blant annet sett med en bok i hånden. Men det er ikke på den måten hun får Danny, for å si det sånn. Handlingen foregår på en high school hvor lesningen ikke er satt høyt i kurs. Skolens kule gjeng leser lite, og lærerne (formidlerne av kunnskap og kultur) fremstilles generelt som kjedelige mennesker. Det er filmen på drive-in-kinoen som formidler kulturinntrykk til ungdommen i Grease. Heller ikke i Hair holder kultur og kunnskap. Skoleflinke Claude må legge fra seg boklærdommen og kastet ut i «det virkelige livet» hvor den muntlige kulturen er viktigere enn den skriftlige.
En god grunn til at lesning ikke tematiseres i musikaler, og da i alle fall aldri som en finale, er at musikaler ofte avhenger av store musikk/dansenumre og en handling som lett lar seg spille ut i store fakter. Lesning er kinkig sånn sett, selv om jeg gjerne skulle ha sett en skikkelig broadway-presentasjon av gleden ved lesning! En annen ting er at mange av musikaler er lagt til miljøer hvor det ville vært ganske unaturlig å trekke frem en bok. Kattene i Cats og hele ensemblet i Løvenes konge har nok aldri lest en bok, selv om de har «vismenn» i gruppen som formidler kunnskap og kultur. Og så kunne jo gjerne Maria Magdalena dratt opp en bok i Jesus Christ Superstar…
Jentene leser I musikalene virker bøker og lesning først og fremst til å være en feminin handling. Som sagt er det ofte tillagt «den snille jenta», jeg nevnte Sandy, og Maria i Sound of Music setter pris på bøker på samme måte som hun nyter musikk og kunst. Hun blir gjerne oppslukt i det hun holder på med, og det samme gjelder Cosette i Les Miserables. Cosette lever i en liten boble med det hun tror hun er sin bestefar, og frem til hun treffer sin store kjærlighet Marius er det mange lange dager med lesning. Og da er det romaner det går i.
Den største nytelsesleseren jeg kan tenke meg, er egentlig fra en pseudomusikal. Belle i Skjønnheten og udyret er helt oppslukt i bøkene sine og besøker bokhandleren hver uke. Hun avslår den kjekke mannen (eller forresten, jeg tar gjerne en diskusjon på om Garcon egentlig er kjekk). Hun velger Udyret/Prinsen når det viser seg at han også kan nyte kunst. Men lesehesten Belle blir ikke forstått av samfunnet rundt seg:
Baker: Where you off to? Belle: The book shop… I just finished the most wonderful story about a beanstalk and an ogor and an… Baker: That’s nice. Marie! The bagettes! Hurry up! Kvinner: Look there she goes, that girl is strange no question. Dazed and distracted, can’t you tell? Never part of any crowd.
En lesende elite I den klassiske musikalfilmen Annie Get Your Gun er hovedpersonen Annie analfabet. En av filmhistoriens barskeste damer hentes rett ut fra prærien og puttes inn i et western-show, hvor hun treffer en såpeglatt fyr hun forelsker seg fullstendig i. Det at han kan lese, kjenner kulturen og på alle måter er mer kultivert enn hun er, gjør at hun føler seg underlegen. Hun legger stor energi i å lære seg selv og småsøsknene å lese, og tenker seg at dette representerer en verden hun ikke får ta del i. I denne filmen er faktisk lesningen en del av finalen, og ikke bare noe man skal legge fra seg underveis.
Til nå har jeg bare funnet kvinnelige lesere i musikalene jeg har gjennomgått. De tydeligste mannlige leserne jeg fant, var ABC-gjengen i Les Miserables. Dette er gjengen bak revolusjonen; alle sammen engasjerte universitetsstudenter og godt beleste. For dem er ikke bøkene en kilde til estetikk, men derimot til for å forme ideer og være viktige i det politiske. Som lesende utgjør de en liten elite som bindes sammen av at de har lest det samme. I motsetning til kvinnene som blir oppslukt av det vakre, driver disse mennene med nyttelesning. Heldigvis har vi Rod i Avenue Q som leser bøker for å kose seg (se nedenfor), hvis ikke måtte jeg ha trukket en kjip konklusjon om kjønnsforskjellen i lesning i musikaler…
Handlingen i de to sistnevnte musikalene – Annie Get Your Gun og Les Miserables – er lagt på 1800-tallet, og vi ser at lesningen i disse to musikalene er en større del av «målet» enn det man skal legge seg av enn i de andre musikalene. Uten å være en historieforsker tror jeg vi kan konkludere med at lesningen på 1800-tallet representerte noe helt annet enn den har gjort etter 1950. Fra å være en elitistisk klubb som det var lett å se fordelen av å være et medlem av, ble boklesning tørr lærdom som ungdommen kunne gjøre opprør mot. Mitt siste funn er at det er lite intertekstualitet i musikalene. Intertekstualitet vil si det å henvise til, sitere fra eller ironisere over navngitte eller lett gjenkjennelige verker. Mange musikaler følger selvfølgelig klassiske historiemønster som man kan påpeke kommer fra greske myter eller Bibelen. Men den eneste boken jeg kan komme på som nevnes ved navn, er i Avenue Q, en musikal som forøvrig gjør det skarpt på referanser. Avenue Q er en slags bizarro-Sesame Street hvor dukkene sliter med kjærlighetsliv, pengetrøbbel, jobbmangel, rasisme og «å finne seg sjæl». Her synger Rod (som ikke helt har innsett at han er ganske så homofil):
Aah, an afternoon alone with my favorite book, Broadway Musicals of the 1940s. No roommate to bother me. How could it get any better than this?
[youtube http://www.youtube.com/watch?v=cL7kcFdGGPM&color1=0xb1b1b1&color2=0xcfcfcf&hl=en&feature=player_embedded&fs=1] Det skal ikke være lett å være en lesehest i musikaler…
– I want this one, please. – Ok, good choice. You know of course that the original vikingships also were covered in glitter. This is so authentic! 79 kroner, please.
(Nyere forskning viser at det tar mindre enn førtifem minutter i en suvenirbutikk før man blir lettere hjerneskadet.)
«Hei damen. Jeg er på jakt etter en sånn svart treningstights som alle de andre jentene i treningsstudioet har på seg. Og jeg er villig til å betale ekstra for et eksemplar som sitter skikkelig rundt min min store rumpe og ikke får meg til å se ut som en trist pølse. Capice?»
«Hei mannen. Jeg er på jakt etter innetreningssko. De skal ikke være gule. Har dere noe?»
(Én treningstime i slapp bukse i tykk, grå bomull som blir varm som et helvete og i tillegg er utrivelig tung, pluss de gule gymskoene som fortsatt ser ut som nye ti år etter, var nok for meg. Neste time skal jeg i alle fall se ut som jeg hører hjemme på et treningsstudio!)
I dag har jeg – begynt å strikke sokker av restegarn. – løst kryssord. – vært på visning med samboer og drømt møbleringstanker. – laget stek til middag. – brukt steketermometeret mitt for første gang! – sjekket ut egenandeler og vilkår for forsikring, og snakket med forsikringsselskap og Falck sykkelregister. – satt på klesvask. – kjøpt vasketabletter og satt på oppvask også.
Jeg føler meg fryktelig gammel og ansvarlig. Heldigvis har jeg i tillegg sett syv Friends-episoder, twitret tre ganger, fargelagt fire tegneserier i Photoshop og sovet til elleve, så jeg har nok litt ungdom igjen i meg fortsatt.
Nå prøver jeg å finne ut hvor lang denne dagen egentlig har vært. Det må ha vært noe intens multitasking inni der et sted.
