the curse of the gymsko

søndag, november 13, 2005 11:09.

Bachs doble D-mollkonsert (på repeat) Feminismedebattene har tatt seg opp i enhver blogg med respekt for seg selv den siste tiden, og etter krangling først hos den godeste Tromp, hvorpå Lotten tok opp tråden, før jeg ble dypt rørt og evig lykkelig av listing hos blogg-guru AndroIda, har jeg bestemt meg til tross for sakens aktualitet å ikke la den være med på bærtur. Siden når hadde min blogg respekt for seg selv? Pføy. Det jeg derimot satte meg ned for å loggføre med tastaturet, var altså de gule gymskoenes forbannelse. Hver gang jeg nemlig ifører meg dette skotøyet blir jeg automatisk satt på det gule laget, og må ha på meg en stinkende gul vest en gang fra tidlig 70-tall som et ukjent antall unge og håpefulle har iført seg i jakten på god gymkarakter/eksellent fysikk. Saken er nemlig den at mine gymsko er knæsj skinnende overdøvende gule. Ikke litt gule, ikke med en liten tøtsj av gult; nei, de er Gule. Med stor G. Mens resten av min garderobe sikkert har arbeidet seg vekk fra mammas oppkledning til kun å bestå av blått, svart, brunt og grønt, er disse fordums gymskoene Gule. Min mor kjøpte dem til meg i åttende klasse på ungdomsskolen, da jeg var vokst ut av de gamle og trengte noe nytt. Som den fornuftige damen hun jo er, investerte hun selvfølgelig i noen rimeligere eksemplarer, jeg skal dog ikke bli noen stor idrettsstjerne. Om de var rimelige fordi de er Gule er usikkert, men dette er mest sannsynlig en vesentlig faktor. Ja ja, tenkte den unge Kristin der hun stod i gymtimen og skilte seg ut som en grønnkledd person i Klanen på Vålerenga-HamKam-kamp: de går nok snart i stykker og da får jeg nye. Men her er kluet i historien: Mens alt annet jeg eier sakte men sikkert har gått til grunne og blitt erstattet, er mine gymsko fortsatt skinnende Gule. Man kan overhodet ikke se på dem at det er gått hele SEKS år siden innkjøp; de overdøver alt annet i en gymsals omkrets og gjør at mens jeg sakte men sikkert prøver å gå i ett med tapetet (alle som har sett meg utføre sportslige aktiviteter skjønner stort sett hvorfor jeg ikke er førstemann opp på bukken) er det knall umulig. <-- meg som prøver å gå i ett med ribbeveggen. Suksess. Hva er det som gjør det? Hvordan kan alt annet ødelegges mens disse skoene beholder sin Gulhet til tross for innkjøp i forrige århundre? Og mamma kjøper selvfølgelig ikke nye gymsko så lenge de gamle fungerer, og som nyutflyttet studine med større sans for pistasjis-med-sjokoladebiter-shopping enn G-sport uhyggelige lokaler, er det nok sannsynlig at disse vil kunne gå i arv til fremtidige små rustner. Og siden du spurte, tusen takk: Ja, jeg har prøvd å få dem stjålet, ødelagt og bevist asbestinnholdige, men mens alt annet forsvinner bit for bit bare man snur seg et ögonblick, har disse gang på gang blitt levert tilbake til moi i like fordømt fantastisk stand. Sjarm.