Sjekk ut den utrolig fine bokormen på Trondheim bibliotek! Biblioteket har hatt en populær bokborg i to år, som nå var helt nedslitt. Bokormen er laget av arkitektbyrået heim & land, og bøkene er flettet sammen med stålvaier. Lars Danielsen, barnebibliotekar, skriver til e-postlisten Biblioteknorge
Det fine er at arkitektene i heim & land har laget en ny skulptur av bøker til oss. Etter mange gode ideer, landet de på den 7 meter lange bokormen. Ormen er ikke bare en skulptur, men kan brukes som seter i lesestund, utforskes av de minste osv.
Jeg digger den! Gleder meg til å ta turen til Trondheim og se den på ordentlig.
En viktig del av det å ha fått barn er å gå på tur. Her skal det trimmes, her skal det trilles på sovende babyer!
Vår baby sovner stort sett rett utenfor døren, og for hennes del kunne jeg bare spasert frem og tilbake foran inngangsdøren. Men for at ikke jeg skal bli helt tullete er det lurt å variere løypene litt. På salg hos Biblioteksentralen fant jeg boken Trilleturer i Oslo, og nå er et mål å gå alle de elleve turene her.
Jeg har fått med meg to (fire) partnere, og vi startet med funkis-turen. Den begynner på Blindern og går over Vindern til Borgen t-banestasjon. Underveis fikk vi se Villa Stenersen (se bilde), men ikke minst oppdaget jeg Havna allé. Denne ble anlagt av en riking som hyret Arne Korsmo og Sverre Aasland til å tegne 14 hus i en helt egen gate. Det er veldig morsom arkitektur, og turen anbefales virkelig. I enden av gaten ligger Villa Dammann, der Erling Kagge bor i dag. Tenk at jeg har gått på Blindern i fem år og ikke visst om gatestubben rett ved siden av.
Det er selvfølgelig et ekstra pluss at dette er en blindvei, slik at det er helt ÅPENBART at du er på sightseeing hvis du går i denne gaten. Og så får du tatt en ekstra titt på husene når du går tilbake igjen.
5. mars lanserte Deichman sin app for e-bokutlån. Jeg var ekstremt entusiastisk – det skal faktisk nevnes at dette oppdaget jeg 24 timer etter at jeg hadde født, og jeg lå på Ullevål og lastet ned app av hjertens lyst. Så var det noe galt med lånernummeret mitt, så jeg fikk ikke lånt bøker UMIDDELBART. Det trenger kanskje ikke nevnes at jeg ble VELDIG SINNA.
Så gikk jeg til biblioteket (på trilletur, åpenbart) på fredag, og fikk fikset problemet. (Ble forøvrig VELDIG GLAD.) Dermed logget jeg inn på eBokBib og begynte å lete etter bøker, og jeg fant, jeg fant. I dag leste jeg ut den første e-boken jeg har lånt på biblioteket: Kropp og sinn av Jan Grue.
Deichman har flere eksemplarer av aktuelle bøker, og det skal godt gjøres å ikke finne en eneste bok du ikke vil lese. Hvis du vil låne en bok, trykker du bare på den, velger «Lån», og dermed lastes den ned og er på dingsen din (sannsynligvis en iPhone) i 14 dager. Du kan levere den tilbake før tiden, men hvis ikke forsvinner den bare etter to uker. Supert! Du kan til og med stille deg i kø på populære titler som lastes ned automatisk når de blir ledige.
Då eg las Dez sitt blogginnlegg, for ei drøy veke sidan, tenkte eg at det var jo flott at det endeleg var komme ei slik løysing. Det å ha tilgang på bibliotekbøker rett inn på iPad og telefon, utan å måtte hugse å levere dei tilbake i tide, er noko som passer meg veldig bra. Då eg bladde gjennom katalogen og leitte etter den første boka eg skulle lese, såg eg mange fristande titlar og eit godt utval av nye utgivelsar. Eg var veldig positivt før eg prøvde appen ut. Men etter å ha lese Forestillinger om et hjem er eg såpass sliten i håndleddet og såpass lei av å måtte leite meg fram til kor i boka eg var, før forrige pause, at eg tviler på at eg kjem til å bli ein storforbrukar av eBokBib. Men skulle eg bli stranda på ei øde øy med godt trådlausnett eller god mobildekning, er det jo greit å kjenne til denne teknisk sett svært lite brukarvennlege oasen av bøker.
Jeg var altså litt skeptisk. Hun peker på to hovedproblemer:
1. Du kan ikke låse skjermretning
2. Appen husker ikke hvor i boken du var når du kommer tilbake
Vel, begge problemene lar seg løse:
1. Du kan låse skjermretning på selve iPhonen, i menyen nederst.
2. Appen husker rett nok ikke hvor du er hvis du bare går ut av programmet. Du må faktisk huske å «lukke boken» og «sette den i bokhyllen» for at den skal huske hvor du var til neste gang. Det er selvfølgelig litt klønete, men det lar seg altså løse.
Det er ikke til å komme fra at eBokBib fremstår som en simpel ebokleser, sammenlignet for eksempel med Kindle for iPhone. Det er litt klønete å sjekke «bokhyllene» fordi du bare får forsidebildet av boken, og ikke tittel og forfatter (med mindre det står i veldig store bokstaver på bokens forside). På samme måte som leseren har litt problemer med å huske hvor du var, kan du heller ikke markere steder du ønsker å komme tilbake til eller notere ting i «margen» – men det bør du tross alt heller ikke gjøre i andre bøker du låner på biblioteket.
Trass i dette er jeg fornøyd. Det føles helt science fiction at jeg endelig lever i en verden der jeg kan låne e-bøker fra biblioteket, og jeg kommer til å gjøre det mye. Du kan bare låne to bøker av gangen, så i iveren min etter å lese flere bøker må jeg lese ut bøker! Det liker jeg.
Hvert år samler jeg musikken jeg oppdager i Happy-spillelister. For andre enn meg selv er det kanskje Happy 2010-spillelisten jeg vil anbefale, eller Happy 2009. Disse har også faktisk en god bunke abonnenter. I 2011 får jeg øynene opp for litt (ganske lite altså) særere musikk, og jeg selv er veldig glad i Happy 2011-listen. Happy 2012 bærer veldig preg av hva jeg opplevde, og dette er virkelig en dagboksmusikkliste for meg.
Og så har vi endelig Happy 2013. Det starter med god-60-tallslåter som bare må få deg i godt humør, «Är det så här när man är kär» og «You can have her» får frem dansefoten i meg. Etter det er det egentlig bare rolige sanger, ikke så happy, «You belong to me» i en fin Carla Bruni-versjon, «Smile» med Madeleine Peroux og «An American Tune» med Kurt Elling. Og til slutt to fine sanger «Det begynner å bli et liv» i Hver gang vi møtes-versjonen og «Misty Mountains» fra Hobbiten. Jeg er usikker på hvilken vei dette tar videre, men hvis du vil vite det kan du altså abonnere på spillelisten i Spotify.
«Selvfølgelig hadde hun ikke syntes det var dumt.» sier Tove Nilsen, hun snakker om da hun rev i stykker et brev hun skulle sendt til Cora Sandel om hvor godt hun likte henne. «Det er jo ingen av oss som synes det er dumt å få ros. Likevel så holder vi tilbake. For ikke lenge siden så jeg Odd Nordstoga på et handlesenter, og da fikk jeg lyst til å gå bort og si at musikken hans ofte hadde gjort meg så glad. Men som den norske, innadvendte og tause figuren jeg går rundt som, så ble ordene inni meg.»
For noen uker siden var jeg på Litteraturfestivalen på Lillehammer, og jeg så så mange kjendiser at jeg nesten imploderte.Fotnote 1 Torsdag kveld var det fest på Nansenskolen der jeg bodde, og Tove Nilsen holdt en liten tale, og jeg satt på første rad med notatblokk og noterte stikkord fra det hun sa, tegnet henne og tok bilder og oppførte meg som en førsteklasses fan, og ble bare superinspirert av å være tre meter unna henne.
Så hentet jeg grillmat, og så endte jeg opp på samme bord som Tove Nilsen. Jeg døde litt inni meg. Jeg ble helt dust, og jeg klarte å holde en slags samtale, og hele tiden satt jeg og tenkte
SKAL JEG SI TIL HENNE AT JEG HAR LEST SKYSKRAPERTRILOGIEN HENNES OG ELSKER DEN, OG AT MAN IKKE TRENGER Å KOMME FRA ØSTKANTEN FOR Å LESE DEN SOM JEG ALLTID HAR TRODD, JEG VOKSTE OPP TREDVE ÅR SENERE I BÆRUM, OG LIKEVEL! LIKEVEL!
(jeg tenkte i store bokstaver).
Jeg sa ingenting. Til slutt gikk jeg. Jeg gikk rett på rommet mitt, droppet resten av festen, smalt opp et word-dokument og skrev begynnelsen på et eller annet skjønnlitterært, jeg ble så umiddelbart inspirert bare av å være i nærheten av Tove Nilsen.
Og så to uker senere hører jeg henne snakke på radio, og plutselig sier hun «Hvis du skal si noe til noen, si det før det er for seint.»
Det er for sent å si det. Men nå har jeg hvertfall skrevet det.
—
1. Døde inni meg av to andre tilfeller den litteraturfestivalen: A) Da Selma Lønning Aarø sto foran meg og jeg ble flau og stum som en østers. B) Da jeg skålte med Agnes Ravatn, ble forvandlet til silent stalker og fulgte etter henne resten av kvelden.
2. Fotnote: Jeg kan ikke fordra Cora Sandel. Jeg skrev mitt ungdoms forfatterfanbrev til Gerd Brantenberg.
Sjekk ut den utrolig fine bokormen på Trondheim bibliotek! Biblioteket har hatt en populær bokborg i to år, som nå var helt nedslitt. Bokormen er laget av arkitektbyrået heim & land, og bøkene er flettet sammen med stålvaier. Lars Danielsen, barnebibliotekar, skriver til e-postlisten Biblioteknorge
