About Kristin Storrusten

Posts by Kristin Storrusten:

ida: n. oculomotorius

Ida har vært en relativt latent gjesteblogger i det siste.

Jeg burde vel begynne med den vanlige ”men det har bare skjedd SÅ mye og jeg har vært SÅ opptatt og HAR bare IKKE hatt tid”- greia. Det er (i hvert fall denne gangen) ikke sant. Jeg har i grunn vært særdeles lite produktiv i det siste. Det er i grunn ganske krise.

Det er faktisk ikke en myte – medisinere er veldig opphengt i lesing. Og ikke bare vår egen. Alle er opptatt av hvordan du leser, hvilke bøker, og i ikke minst – hvor mye. Tusjer du bare? Eller tar du notater i tillegg? Er du på alle forelesninger? Leser du i helgene allerede nå?

Dessuten handler det meste i livet om lesesal.

Det høres kanskje litt i meste laget nørd ut, men lesesalen er stedet å se og bli sett. I hvert fall på preklinikken i Bergen (vi har faktisk kjøleskap på lesesalen.) Selv synes jeg det minner uhyggelig mye om en catwalk: alle ser opp når du kommer inn – «Å jaså, du kommer først nå, ja…» Hva har du på deg? Hvor mange bøker drar du på? Har du vært sleip og ordnet deg fast plass? (Det vil si at du har vært frekk nok til å la bøkene dine stå igjen på plassen over natten selv om det ikke er lov – gjerne tekoppen, brødkniven og makrellitomaten også.) Hvem tar du pause med i dag? 

Lesesalen på Haukeland har dessuten sin egen lille samfunnsordning. Nærmest døra sitter de som bare skal sitte en times tid – gjerne klinikere som har litt dødtid mellom vaktene. Lengst inne sitter de mest ihuga leserne som ikke orker all forstyrrelsen fra folk som går frem og tilbake. De har gjerne teppe og ørepropper. I midten sitter det vi (på skikkelig ungdomsskolevis) kaller den ”kule” gjengen. For på medisin er det veldig kult å lese mye. De sitter med peak-jakker og rosa overtrekkspenner, og iPoden godt dyttet inn i øret. Utveksler gjerne lange fnis mellom kapitlene. Bibelbeltet er den gladkristne gjengen (for øvrig godt representert på medisinstudiet, og i legeyrket for øvrig). De sitter sånn midt i salen og kikker opp og vinker til alle som kommer og går. De henger ofte opp bilder og post it lapper i forskjellige farger rundt på plassene sine, og skriver små oppmuntrende beskjeder i notatene dine hvis du er uheldig og er på do når de går for dagen.

Til slutt er det en legendarisk karakter som stort sett bor i tredje etasje på Haukeland. Kremteren. Omdiskutert og myteomspunnet, kjent for alle kull. Sitter vanligvis rundt de som har eksamen først og derfor er mest stresset. Kommer med brunstige kremtelyder ca én gang hvert tredje minutt. Ikke ofte nok til å bli en tikkende klokke som kan tunes ut, men ofte nok til å lage gnagsår i øret.

Jeg (tror i hvert fall selv at jeg) faller litt utenom. Jeg trasker aldri inn før 10 om formiddagen og har aldri mindre en halvannen times lunsj. Men for all del, jeg leser masse jeg også. Det høres jo litt ut som jeg prøver meg på en spansk en, der alle andre løper rundt og er blå i fjeset, og jeg står og observerer litt lattermildt fra et hjørne. Sannheten er vel at vi er litt for mange flinke piker på ett sted. Der gjør vi vårt beste for å psyke de andre ut fordi vi er (og har sannsynligvis alltid vært) veldig redde for ikke å strekke til.

postfest

Utstyrt med enorme gnagsår på begge føtter, med håret i et salig lykketroll-kaos og med granateplejuice i vesken (ikke spør. Drinkmiksing krever de underligste ingredienser.) snublet vi inn i en taxi og var plutselig på vei mot østkanten.
Plutselig er ordet, for man var egentlig ikke forberedt på at det som skulle bli et langt og oversiktlig sminke-vorspiel plutselig ble en Scrabble-omgang, hvor man føk ut på badet for å påføre foundation og øyenskygge mens de andre plasserte bokstavbrikker.
Og plutselig-Scrabble ble det fordi man hadde sittet ved Grünerløkka med is og kinesisk take away altfor lenge, før man trasket vestover igjen med en dæsj brunfarge i ansiktet og vårfølelse i magen.

Siden utviklet kvelden seg til tidenes artigste fest. Med eksellent vertskap, overraskelsesband og huskor var det klart at det skulle mye til for å ødelegge. Anledningen var cocktailselskap, og ikledt min rødspraglete prakt stortrivdes jeg, mens jeg blandet ymise cocktailer av ulik kvalitet og farge.
Det hjalp vel kanskje også litt på stemningen at jeg ble gjenkjent som «Kristin? Ikke Kristin Storrusten, vel?», av en ikke-blogger, som rett og slett hadde oversikten. Dermed ble vi stående og diskutere bloggere ganske lenge, hvor storparten av diskusjonen dreide seg om hvor skuffet vi var over tykkelsen på LordX.

Siden bar det i drosje til Rosenkrantz’ gate, hvor vi etter en svipptur innom et 26-årsgrensested havnet på riktig bar, og nikoste oss i et hjørne. Jeg liker lørdager.

utilitarisme i praksis

Undres hva som er å foretrekke – en illeluktende studine fortsatt ikledd nattkjolen til tross for at klokken har passert 13, med rotete rom, klissete kjøkken og uredd seng, men med ferdigskrevet diktanalyse,
eller en ren og pen og sminket studine med matchende klær, ryddig rom og orden i sysakene, men dog uten en helt adekvat analyseoppgave?

Jeg bruker dette som unnskyldning for at jeg nå forlater word-dokumentet til fordel for dusjen.

that’s what slekt are for

I nattens hyttemulm og mørke utvekslet jeg og kusinen min hemmeligheter mens vi lå krøllet opp i hver vår dyne, akkurat som vi gjorde i 1990. Heldigvis er hemmelighetene blitt en anelse mer spennende siden den gang, men akkurat som i 1990 har små gryter også ører, så vi måtte snakke lavt for å unngå hemmelighetsspredning til naborommet med småsøstre.

Etterpå lovet jeg å sende henne Tefkebildene når jeg fikk bredbåndtilgang, og som svar har hun nå sendt meg Se&Hør-boken på pdf. Jeg tror vi forstår hverandre.

1337-kurs

Jeg er som snarest hjemme fra påskefjellet (nuvel, svabergene på Hvaler kan vel neppe kalles fjell), og siden jeg er i slikt storsinnet humør, tenkte jeg å forklare dere det binære tallsystemet.

Vanligvis opererer vi med 10-tallssystemet. Det vil si at hvis du leser tallet 234, vet du at det betyr verdien av to hundre og trettifire. Dette fordi hjernen din automatisk ganger hvert tall med en tierpotens – plassen lengst til venstre er ti i nullte (=1), altså ganges alle tall der med 1. Plassen nestlengst til venstre ganges med ti i første (=10), 3. plassen med 10 i andre (100) og så videre.

Henger du med? Fra barneskolen kalte vi dette enerplassen, tierplassen, hundreplassen, tusenplassen usw. 234 er et helt annet tall enn 432, bare fordi tallene står på forskjellig plass.

Dette var ti-tallssystemet. Det binære tallsystemet, også kalt totallssystemet, baserer seg på at hver plass er en toerpotens. Lengst til høyre ganges det med to i nullte (1), så to i første (2), to i andre (4), to i tredje (8)…. For tierpotensen var altså rekken 1, 10, 100, 1000, 10 000, 100 000…, her er den 1, 2, 4, 8, 16, 32, 64, 128, 256, 512, 1028…

Med andre ord. Hvis du ønsker å skrive tallet tjueen (som er akkurat så gammel Kristin blir om 16 dager! For et sammentreff!), må du skrive det ved hjelp av toerpotenser. 21=1*16+1*4+1*1: 10101.
(Hvis du skulle skrive det ved hjelp av tierpotenser, ville du underbevisst tenkt 21=2*10+1*1)
Å telle til fem ser dermed slik ut: 1, 10, 11, 100, 101. Og derfor finnes vitser som «Det finnes 10 typer mennesker her i verden. De som kan det binære tallsystemet, og de som ikke kan det.»

Ærrumed? Greit, jeg gnålte på bare for å kunne poste tegningen jeg laget med mye gråt og tenners gnissel i natt. Du er ikke 1337 før du kan telle til 31 på en hånd, og husk! – det var jeg som forklarte deg det først.

skjærtorsdag

For tiden er jeg litt usikker på hva jeg egentlig blogger for, og om jeg skal fortsette, og i hvilken retning jeg skal gå. Mens jeg venter på en løsning, poster jeg den mest personlige posten jeg noensinne har skrevet. Og du kan få velge helt selv hva du vil gjøre med den, jeg skjønner godt hvis du ikke orker å lese.
Det ville ikke jeg orket.

When you try your best but you don’t succeed
Har du noen gang ringt 113? Jeg har ringt. «Hva kan vi gjøre?». Og jeg har fått svaret «Vent på ambulansen. Nå er det ikke mer dere kan gjøre.»

When you get what you want but not what you need
Jeg er i den perioden i livet hvor man kanskje snakker mest om hva man ønsker seg, og hva man vil med livet sitt.

When you feel so tired but you can’t sleep
Og jeg kom hjem til sengen og lukket øynene. Klokken var halv ett. Tre timer tidligere hadde jeg ikke visst noenting.

Stuck in reverse.
Hva når du ikke kan.

And the tears come streaming down your face
Jeg hadde brent endel sanger på en cd som vi spilte i bilen på vei hjem fra påskefjellet skjærtorsdag i fjor. Jeg likte så godt Fix You. Pappa spolte videre da vi kom til den «bråkete» delen.
Hver gang jeg hører de siste bråkete minuttene, ser jeg meg selv stående i oppkjørselen mens jeg vinker inn en gul ambulanse mens tårene renner.

When you loose something you can’t replaceWhen you love someone but it goes to wasteCould it be worse?

sjarmerende

Kristin på sitt mest sjarmerende i det hun svinger inn menighetshusets parkeringsplass 12.54:

«Ja, vi er ikke så sene, altså, bare å forte seg litt! Se på de der, de er mye mer pyntet enn oss, ergo viktigere i bryllupet, og de har ennå ikke kommet seg inn i kirken!»
Kristin vrenger bilen inn på en ledig plass.
«Pokker, det er bruden! SPRING!»

Bryllupstittere som liker å sove lenge om morgenene har det ikke lett i våre dager. Heldigvis lønner det seg å ikke sminke seg før slike anledninger, det skal ikke mye til før jeg begynner å tute av rørelse.

morgenstund har…

Familien min er ikke helt som andre familier, og dette merkes lett når man er hjemme på overnattingsbesøk. Mamma vekket meg 07.20 og sa at jeg skulle stå opp. 07.30 lå jeg naturlig nok fortsatt i horisontalen, da døren til rommet mitt åpnes, og min ellers så yndige åttendeklassesøster stiger inn, avleverer en saftig rap og samtidig informerer om at mamma har sagt jeg må stå opp.

«< 65 66 67 68 69 >»