About Kristin Storrusten

Kristin Storrusten (f. 1986) er kongelig entusiast. Hun er utdannet litteraturformidler og arbeider som kommunikasjonsrådgiver, men grunnlaget for denne bloggen er personlig interesse og en muligens litt for voldsom hangup i Mette-Marit.

Posts by Kristin Storrusten:

du vet du har vært singel for lenge når…

To skjønne studiner i Frederikke-kantinen på Blindern. Skuende utover Frederikke-plassen, og anonymisert for anledningen.

«Kristin»: Dette er noe jeg tenker mye på. Nemlig at man sitter sånn og ser på veier og gater, og oppdager hvor mange gutter som finnes. Så tenker jeg over at jeg kanskje har, si 50 i min omgangskrets. Hva er sannsynligheten for at en av dem er ment for meg?
«Anna»: M-m.
«Kristin»: Se, der går det for eksempel FEM på en gang, som alle ser hyggelige ut.
«Anna»: Men så går de inn, og da bare forsvinner de. Slike gutter finnes bare på gaten, det er ingen inne.
«Kristin»: Det sitter da vitterlig en gutt på nabobordet.
«Anna»: Sikkert opptatt.

and our twelve points goes to

Siden jeg er så godt i gang med å bli en vlogg (En avart av vevloggen, som tradisjonelt har inneholdt tekst og bilder, er videologgen (Vlog, eng.forkortelse). Definisjonen av videologgen er omstridt.), så tenkte jeg at jeg likegodt kunne måke på med enda en video.

Esquil har for tiden gående en serie med de beste Grand Prix-bidragene, så jeg skal prøve å styre meg fra å poste alle gullklumpene jeg har kost meg med denne formiddagen, og la ham få kjøre sin egen serie.
Derimot kan jeg bidra med en film jeg selv har tatt, som jeg fant igjen da jeg ryddet i noen bildemapper.

Jeg arrangerer nemlig årvisse Grand Prix-aftener. I 2003 var vi 2, i 2004 5, 2005 var vi rundt 12, i 2006 godt over 20, og jeg regner med å slå denne rekorden når jeg herved inviterer til ny Aften 13. mai i år. Men nå er det 2005 vi snakker, og selv om jeg har blogget om det før, kan det være verdt å vise videoen fra da Finland skulle dele ut sine 12 poeng.

[youtube http://www.youtube.com/watch?v=LiUvGf8SOJU]

fuck dig & kyssing er nei-nei

I går skulket vi æsjphil-forelesningen. Vi kjøpte druer, sjokoladeegg og en liter tiramisu-is og satte oss på solsiden av Monolitten og nøt livet og mente at vi aldri kunne bli noe annet enn studenter. Dessuten gjorde vi noe overilt, og det skal man jo gjøre fra tid til annen.

Ellers kan jeg jo informere om at det i morgen er Forfatteraften i Glassbaren på Chateau Neuf. Knut Nærum skal være gjest, så jeg tror det blir riktig bra. Det hjelper selvfølgelig litt på underholdningspotensialet at det er jeg som skal være intervjuer, så enten dere er ute etter en genuin hyggelig kveld eller vil le så dere griner av Kristin som driter seg ut (forberedelse er et storrustent fremmedord), så er det bare å stikke snuten innom.

Noen ganger tenker jeg at det må være en grunn til at jeg blogger, og at jeg ikke bare skulle ha skrevet dette i en mail til noen, noe jeg helt fint kunne gjort. Men da kunne jeg ikke spredt følgende glade budskap til folket:

[youtube http://www.youtube.com/watch?v=zwdk2r0ETVU]

Og siden jeg først var i gang med å lage en uoversiktlig post, og fordi jeg er så snill med dere idioter som tok fransk på videregående, her er oversettelsen jeg gjorde i det Herrens år 2004:

Kyssing er nei-nei
Du vil nok ha meg, for du finner meg fin,
og jeg må si at: det kan jeg godt forstå
Du lager gaver, tar oppvask for meg,
og jeg synes vi har det gøy i lag
Men det er et lite opplegg
som jeg ikke syns er gøy
Kommer du med våte lepper
da sier jeg så:

Kyssing er nei-nei! (Kyssing er nei-nei)
Kyssing er nei-nei! (Innmari ne-nei)
Ingen som jeg kjenner
tror visst virk’lig det er sant:
Kyssing e’kke noe for meg!

Helt fra skolen, jeg var bare åtte år,
da var en jente så helt fortapt i meg
Var jeg på hjemvei, kom hun etter meg straks,
og i en pause, ønsket hun seg litt mer…
Hun trodde at jeg kunne
kjøpes med en bag-u-ett,
og så kom de våte lepper retningen mi-in:

Refr.

I natt så drømte jeg at Lise
kom på døren min, jeg så store våte lepper
og jeg fikk kun frem et skrik:

Refr.

ida: fractura simplex

Jeg har en venn som visstnok fikk alle sine spørsmål om kvinner besvart av noe han refererer til som «Stigeteorien», og siden vedkommende nylig ble lykkelig gift synes jeg det er grunn til å spre ordet. Jeg hadde aldri hørt om dette vidunderet før, men visstnok er det hele websider dedisert til emnet, uten at jeg har giddet å finne dem. Vranglære er så mye morsommere.

Poenget er: kvinner har to stiger. Den ene er for venner og den andre er for kjærester. Er du en mann hun kjenner og tåler trynet på, befinner du deg på én av stigene og beveger deg opp og ned avhengig av hvor teit eller søt du er for øyeblikket. Han som befinner seg øverst på kjærestestigen til en hver tid, er heldiggrisen som har mest sjans – alle venner er i utgangspunktet uaktuelle. Det går (med iherdig arbeid og manipulasjon) an å forflytte seg fra vennestigen til kjærestestigen, men det er ingen selvfølge og tar dessuten lang tid. Så er du uheldig og havner på vennestigen fra begynnelsen, er du i grunn screwed.

Menn derimot, har kun én stige der alle kvinner rangeres, og hun som er øverst på denne ene stigen er mest aktuell som kjæresteemne på gitte tidspunkt. Ingen separat vennekategori, alt er fritt vilt. Det innebærer med andre ord at menn stort sett kan tenke seg å bænge alle damene de kjenner (i større eller mindre grad for så vidt, men likevel).

Gode nyheter for alle ulykkelig forelskede kvinner der ute: Han vil egentlig ha deg – bare ikke så veldig mye!

Løste jeg alle kjærlighetsproblemene dine nå?

du vet ikke hvor godt du har det før…

Fjortiser er morsomme. De som noensinne har ment noe annet, er dumme i hodet. Akkurat nå henger jeg i en kirke på østkanten og underholder tolv eksemplarer av arten. Så langt har jeg funnet ut:
De liker å spille piano, uavhengig av ferdigheter. De tar igjen på volumet, og antallet pianister på en gang.
De liker gulost bedre enn Nugatti Max.
Hårspray er svaret.
I natt fikk jeg oppdatering over hvem som var sammen og hvem som hadde slått opp og hvem som var på pause og jeg fikk vite at de-og-de var sammen OG de hadde kysset. Og dessuten hadde noen hørt rykter om at de kanskje hadde gjort noe mer, men det var ikke bekreftet altså.
Jentefnising er verdens mest irriterende lyd.
IKKE kødd med hormoner.

Dessuten har jeg hatt denne samtalen:
Kristin: Aaaargh. Sliten. Sliten. Sliten.
Jente: Åh, ja, jeg vet hva du mener, ass.
Kristin: Så. Mye. Å. Gjøre.
Jente: Helt enig, ass!
Kristin: Ja, for du gikk i…
Jente: Tiende! Det er et sinnsykt slit!
Kristin: Mmm. Tiende, det er tøft.

Heldigvis har de ikke nådd ironialderen ennå. («Hæh, tuller du, skal vi stå opp klokka seks i mårra?»)

oppgaveskrivning, sa du?

Fristen er ennå så veldig langt vekk,
så her er det stress nok til alle –
«Om oppgaven vil jeg’kke høre et kvekk,
og jeg hører Freecellen kalle.»

En oppgave skriver jo ikke seg selv,
for det er noe alle bør vite.
På fjernsynet er det så moro i kveld
jeg jobber i morgen med slitet.

På nettet, der fins det så gøyale ting;
det er blogger og spill og noen venner.
Deilig å sørfe målløst omkring
og chatte med noen man kjenner.

«Her trengs det en pause», sa hun og gikk
for å se om det var noe å ete.
En fin liten cookie hun seg så fikk,
det var ikke lenge å lete.

Man bør ikke skrive ruset på sukker
D’er best å få sett litt på tv.
Enkelt hun dermed den bærbare lukker
og tenker at slik kan hun leve.

En overskrift er jo et stykke på vei,
så nå kan hun ta seg en pause.
Som du sikkert kan skjønne, så viser det seg
at det var en skikkelig flause.

Blablabetibla er en fin konklusjon,
og åpningen er ikke verre.
Oppgaveskriv er en vansk’lig misjon
jeg trenger nok hjelp fra Vår Herre.

Men Vårherre var opptatt, så hun drakk litt vin
og tenkte at løsningen kommer.
Med littegrann promille ble oppgaven fin
men blir det eksamen før sommer…?

Og der sitter hun, og det er sent på natt
hun kan banne og puste og pese.
Misfornøyd tenker hun endelig at:
Det hadde vært bedre å lese.

endelig er dagen her

Og hver 8. mars tenker jeg hvor idiot jeg har som ikke har noen klær som mætsjer de røde strømpene mine. (Og denne 8. mars kan jeg bruke på å tenke på hvor irriterende det er at jeg ikke får snudd dette bildet.)

mette-marit-miss

(Mona, denne advarselen går til deg.)

Jeg er skuffet. Helt ekstremt skuffet. Den siste uken har jeg desperat husjet meg selv forbi bladhyllene når jeg er på butikken for å gjøre storhandling (pft! Jeg klarer aldri planlegge matspising lenger frem i tid enn én dag, så jeg handler dagligvarer hver dag. Dagligvarer.) Men i går kjente jeg idet jeg kom inn på Rimi at slaget var tapt.

Derfor, blant yoghurt, appelsiner og zalo, snek et riktig fint eksemplar av Henne seg ned i vesken. Det var Mette-Marit på forsiden, hun hadde fin kjole på, og da jeg skummet litt gjennom bladet så jeg minst fire bilder til av en pen kronprinsesse. Det er jo ikke lenger siden enn i forigårs at jeg var hos mormor og leste Se og Hørs kongebursdagmagasin med forstørrelsesglass, men nå likevel.

Så jeg kommer hjem, løser litt kryssord, leser i boken jeg holder på med, ser litt på TV, leser Spirit – alt for å spare litt på luksusen. Går og legger meg, skrur på nattbordslampen og gleder meg så langt inn i sjelen. Åpner bladet, finner Mette-Marit-intervjuet, og skummer forbi introen fordi det handler om hva hun mener om mote (uinteressant), og ender opp med å skumme gjennom hele artikkelen fordi den handler om mote, og plutselig er jeg over på sider hvor det ikke en gang er bilde av Mette-Marit lenger.

Er det noen som vil kjøpe et meget pent brukt Henne? Med unntak av at du kanskje reagerer på noen manglende portretter av Mette-Marit, tror jeg du skal bli riktig fornøyd. Bildene kan du alltids bivåne på mitt soverom.

speedo

Etter litt dårlig administrasjon og koordinasjon fra styregruppen i treningsgjengen vår, møtte vi opp på tre forskjellige tidspunkt for dagens treningsøkt. (Ja, der fikk jeg visst sneket at jeg fortsatt driver med noe så ufordragelig som å trene!) For min del var dette riktig fint; jeg fikk sjansen til å svømme litt med alle sammen og ikke minst en god unnskyldning for å ligge rynkete lenge i varmebassenget mens man later som man tøyer ut.

Men, den virkelige fordelen med denne ordningen, var at jeg ikke ble heftet av trege treningskamerater i garderoben. Inn i dusjen, sjampo, balsam, ut igjen, rett i klær, på med støvletter – og jeg var ute igjen etter syv-åtte minutter. Jeg lover, de andre jentene der inne skulte mistenksomt på meg, og jeg var litt fornøyd med at selvom jeg ikke svømmer fra dem, så kommer jeg meg i alle fall ut i friluft igjen lenge før de i det hele tatt kan tenke tanken.