Er det noen som husker Polly Pocket? Jeg har ikke tenkt på det på mange år, men det var egentlig den perfekte leke for meg (jeg har en greie med mini-ting). Noen nevnte det for meg i går, og minnene strømmer tilbake – uten at jeg er helt sikker på om jeg noen gang eide en.
Det var (er?) så vidt jeg husker et bittebittelite dukkehus oppi et slags plastskrin. Plastskrinet var på størrelse med en liten matboks, og når du åpnet det var det et lite dukkelandsskap/interiør inni, med en virkelig bittebitteliten dukke (som jeg går ut i fra het Polly). Hun (for det var alltid en hun) var i hvert fall ikke mer enn 3 cm høy og sto på en liten rund plastsokkel, og rundt omring i dukkeinteriøret var det små runde fordypninger som du kunne feste sokkelen i. Og så hadde hun ett ledd midt på kroppen, sånn at hun kunne bøye seg frem og tilbake. Så hoppet hun rundt fra sted til sted inne i Pocket’en sin og levde livet. Og så klappet du hele greia sammen når du måtte hjem til middag.
Er det noen som har en sånn liggende? Name your price.
– Det som er så fint med å spille i band, sa jeg mens jeg trøkket kanelbollen (for kanelbolle, ja tenk, jeg kaller det ikke skillingsbolle) lengre inn i ganen, er at jeg får synge alle sangene. Hele tiden. – Vi vet, svarte Anna Katharina, forrige øvelse stod vi alle sammen utenfor bandrommet og hørte på dere. – Åh. Da så, mumlet jeg ned i bordet. Jeg vet jeg ikke høres bra ut når jeg forsøker å overdøve trommer, bass, to gitarer og piano. – Men altså, fortsatte jeg like ufortrødent etter en kort pause, det som er så bra, er at nå har jeg intet behov for å synge solo. Overhodet. Jeg får synge alt jeg trenger på øvelsene. – Hører dere det? sa Anna Katharina, og snudde seg til mine to kamerater ved siden av, som hadde hatt en annen samtale gående. – Kristin har ikke noe eksponeringsbehov lenger!
Herved ønsker jeg å informere om at jeg ikke tar noe ansvar for Magnus‘ sterkt ironiske «jaha». Eller at Joachim fikk vann i nesen fordi han uheldigvis nettopp hadde tatt en slurk vann.
Og som ekstrainformasjon: Denne helgen har du planene lagt. Lørdag klokken 21, Grand Prix-aften hos oss, med poengskjemaer, god mat og høy stemning. Alle som ønsker, er selvfølgelig invitert i disse eksamenstider. Søndag klokken 19, Tensing-konsert i Grorud Kirke. Våg deg over på østkanten, det er hyggelige mennesker der også! Gratis inngang, billige lodd og jeg skal bake kake.
Jeg stod midt i Bogstadveien med håret til alle kanter, en pipende mobiltelefon i venstre hånd og en veske på halv fem i den andre. Det var bare 24 minutter igjen av lunsjpausen min, og jeg kunne se for meg bedre alternativer til lunsjpausebruk enn å speide over solbrillemaskerte brunkrem-berter på jakt etter lunsjavtalen min som hadde rotet seg bort.
23 minutter igjen, og etter å ha utelukkende stått bak disken i fem timer denne lørdagsformiddagen de arrangerte Markedsdag, var bena mine ganske møre, og jeg lengtet etter å sette meg ned. Det hjalp heller ikke at jeg kvelden før hadde vært våken og fuktig alt for lenge, ei heller at jeg umiddelbart etter jobb skulle videre på neste avtale. PMS-en som hadde meldt sin ankomst dagen før hadde nå for alvor begynt kalaset for hjernecellene mine, og bekymringsrynken gjorde meg ikke akkurat smashing.
Sulten var jeg også.
Det var da den unge og optimistiske mannen kom bort til meg med flyeren sin: DU ser du som du trenger en festival! sa han og stakk Øyafestival-reklame i hånden min.
Jeg kjente litt på smerten fra gnagsåret på venstre fot. Du sier ikke det! svarte jeg bitende ironisk, sendte bitre tanker i retning Postvesenet som rotet bort Øyapasset mitt i fjor, tenkte på at den beste festivalen jeg noensinne har vært på arrangerte jeg selv og så veivet jeg med begge armer til lunsjavtalen min jeg så komme gående. «Festival meg midt i ryggen,» tenkte jeg, i det jeg kastet flyeren i nærmeste søppelkasse. «Jeg skal ha mat!»
Jeg er sendt i eksil til Bærum. Men det er egentlig ikke så ille som det høres ut som, har nokas-ranere klart det før, skal sannelig ikke jeg være dårligere. Dessuten har jeg, i tillegg til 600 siders æsjphilpensum jeg prøver å pløye meg gjennom, SingStar Anthems. Og siden mamma er i komitemøter hele uken, og lillesøsteren jeg passer er på skolen, er det ikke grenser for hvor høyt jeg kan synge. Hunden er tilogmed i kennel, så i det store og hele har jeg en enorm frihet.
Helgen har ellers vært hyggelig. Fredag traff jeg Vidar for første gang, og litt usikker på hva man gir i 27-årsgave til menn man egentlig ikke kjenner, endte jeg opp med en elektronisk såpeboblepistol, noe enhver husholdning med respekt for seg selv trenger. Vidar hadde SingStar og GuitarHero, flygel og litt lite potetgull (eller hva, frøken Skavlan?), men mange hyggelige venner, og jeg var ikke seng før rundt tre. Så dro jeg på jobb klokken åtte. Det var ikke så bra. Dagens blogger-rykte er forresten at tidligere nevnte frøken Skavlan og jeg er nesten i slekt. Vi deler grandtante! Det er like mye i slekt som Asshild og Gunn Samantha var, så vi føler vi har mye å leve opp til.
Men den virkelige suksessen hadde jeg fredag ettermiddag. Jeg stresset halve byen rundt for å handle ting og fikse ting, men det gikk ikke helt etter planen, og jeg ble amper, sint og gretten på hele verden. I denne tilstanden buste jeg inn i garderoben på Domus Athletica for å få ut litt aggresjon på svømming. Siden jeg allerede hadde dårlig tid, rev jeg av meg klærne litt fortere enn kroppen rakk og reagere, og plutselig hadde jeg tråkket i trusekanten slik at hele driten røk fra ende til annen. Og jeg er ikke en sånn som går med ekstra truser i vesken. Jeg forsøkte å ringe hjem for å få en av samboerne til å komme med undertøy på jobben (ja, for selvfølgelig hadde jeg altfor dårlig tid), men ingen tok telefonen. Siden jeg visste at jeg ikke rakk innom h&m-butikken i Bogstadveien, så jeg for meg fire timer på jobb gående kommando, med et quisling-skjørt som har en uheldig måte å stadig blåse opp på. Dette var til jeg kom på at dagligvarebutikker! halleluja, dagligvarebutikker selger slike ting! Så dermed reddet Prix dagen.
Kanskje er det noen som ikke legger ut slike historier på nettet. Kanskje er det noen som har vett nok til å ikke fortelle dem på åpen gate til venninner mens man jobber, slik at mennene som tilfeldigvis står bak sperrer opp øynene. Eller forteller det til flere på en fest hvor man ikke kjenner noen. Vel, det er ikke meg. Beklager den, altså.
Madeleine og jeg har alltid vært på en hyggelig bølgelengde, helt siden vi plukket henne opp fra internett og flyttet sammen med henne.
Dette var altså bakgrunnshistorien. I går kveld kom jeg ganske sent hjem til en tom leilighet, dumpet ned i sofaen og skrek. Jeg hylte virkelig. For på bordet foran meg lå en av fiberpennene mine, med korken av. Trass i trøtthet spratt jeg opp igjen, klikket på korken, og tok et par dype åndedrag for å ikke få hjerteinfarkt. Det var til og med en av favorittfargene mine – den mellomblå pennen! Som en hvilkensomhelst annen Nancy Drew sporet jeg opp synderen, ved å sjekke poengskjemaet den stakkars pennen hadde ligget oppå. Ingen tvil. Det var Madeleine, som etter å ha vunnet Below Fifteen hadde latt den ligge der og tørke inn, mens hun selv dro ut på vift.
Jeg tok det opp med henne da hun hadde kommet hjem, mens vi stod på badet og pusset tennene. Kristin: Du, det er noe jeg må si deg. Jeg ble ganske sint på deg tidligere i dag. Madeleine: Åh? Kristin: Ja. Du hadde… latt en av fiberpennene mine ligge i stuen uten kork.
Heldigvis reagerte hun som en god venn skal, men frykt og beven, og oppriktig respekt for at penner skal ha korken på. Hun var gjennomført lei seg. Vi hadde en meningsfylt samtale om verdien av gode penner, hun tilbød seg å servere meg kake på sengen som erstatning, men jeg avfeide det fordi jeg skjønte at hun forstod hvilken helligbrøde hun hadde begått.
Å bo i kollektiv handler om samarbeid. Vi er ganske gode på det punktet. Det, og sjokoladeis.
Ja, det blir gjerne slik at når jeg egentlig skal analysere hvordan Ludvig Holberg arbeider i brytningen mellom karnevalisme og opplysningstid, så blir det fort avsporing med html og photoshop etsted etter 1500 ord.
Litt mer sommerlig, litt mer jentete og ganske mye mer personlig.
Tusen takk til medbanditt Lisa med scanner, server og gode innspill. Nå er det bare å vente på din respons.
I mangel på noe bedre å skrive om: Slik ser en Kristin ut. Jeg satt egentlig og holdt rundt beinet mitt, men da så leggen min så Morten-overdimensjonert ut at jeg tenkte det kanskje var best å sensurere seg litt. Jeg svømte 80 lengder (2000 meter) idag, og er ekkelt fonøyd med meg selv, og ikke minst var jeg på forelesning nesten tidsnok, 08.17. Nå gjelder det bare å få skrevet den møkkings Holberg-analysen, så vil dette gå inn i historien som en meget fin og produktiv dag.
Hadde ikke sett mamma på halvannen uke da jeg dro hjem i forigårs. Etter en halvtime avsluttet vi samtalen slik: Mamma: Hm… Det var noe jeg skulle huske å si til deg… Kristin: Er du gravid? Mamma: Nei. Kristin: Da er det ikke så viktig hva det var. Mamma: Nei, det var det vel ikke. (liten pause) Mamma: Er du‽1 Kristin: Nei.
Fotnoter: 1. Merk bruken av interrobang, mitt nye favoritt-tegn, tett fulgt av semikolon og oppned-spørsmålstegn.
I dag våknet jeg opp snute mot snute med Børge. For de av dere som nå mistenker snusk og ukristelige aktiviteter, så kan jeg fortelle at Børge er ingen andre enn Georg, så dere kan ta det helt med ro. De av dere som fortsatt stiller dere litt skeptiske, er sannsynligvis den brøkdelen av mine bekjente som ikke var i bursdagsfest, og derfor ikke fikk stifte nærmere bekjentskap med Bjørnars bursdagsgave til meg: et kjempedigert kosepinnsvin.
Deretter fikk jeg kreket meg opp, listet meg over tidligere nevnte trønder, som i anledning bursdagen min bor her i tre dager. Jeg finner det litt urovekkende at da jeg dro på forelesning i dag, var han her, mens han nå er søkk vekk. Det er særlig spennende fordi alle tingene hans, inkludert sko og mobiltelefon er her, men det er som sagt trønderløst. (Dog, etter å ha sett Rosenborg-Brann i går, føler jeg egentlig at jeg har fylt opp trønderkvoten min. Mona og jeg brukte stort sett tiden på å si «Det er fint at Rosenborg spiller så offensivt, for da får vi se masse til han sinnsykt kjekke Brann-keeperen!»)
Da jeg satt ensom og forlatt på forelesning i dag mens solen skinte ute, reagerte jeg plutselig på at et av tallene i sudokuen min kravlet sin vei. Vi snakker monstersudoku med 16 ganger 16 ruter som jeg jobber intenst med, og det viste seg at et av de små ett-tallene jeg hadde notert som potensielle tall, egentlig var en liten åme-sak. Jeg skal ikke en gang utdype hvor sjokkerende det er å se det man trodde var sin egen håndskrift krype avgårde.
Mandag formiddag oppsummert: Hvor er egentlig Bjørnar? Jeg tror ikke helt jeg har tatt inn over meg absurditeten i at jeg har mistet en gjest.
Det var ikke jeg som begynte allsangen! Jeg var kanskje ikke veldig vanskelig å overtale, og det var riktignok meg som fant frem gitaren, men det var ikke meg som begynte. Og det var heller ikke meg som sang mest på Løvenes Konge-sangene, Anthem, I Know Him So Well, Ola Tveiten, Do You Hear the People Sing, eller Mannen gikk seg i vedaskog… Åh, det var kvalitet over syngingen i går. Det syntes derimot ikke Jannicke, som siktet på sangerne med strikkpistol og luftkanon.
Det kan derimot ha vært meg som helte drikke utover hele stuegulvet først. Jeg var heldigvis ikke alene, og jeg gjentok suksessen flere ganger, så i dag er jeg glad vi ikke har vegg-til-vegg-teppe. Helst ønsker jeg meg en kjempefeststøvsuger. Så kunne jeg bare ryddet unna alt verdifullt og la resten forsvinne opp i et kjempevakuum. Det ville vært en grei måte å kvitte seg med overnattingsgjestene på også.
Mojitosene jeg laget smakte overhodet ikke mojitos, bollene jeg laget smakte derimot gode boller.
Jeg fikk så mange fine gaver at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Siden jeg ikke har noe annet å gjøre på morgenkvisten enn å gjøre dere misunnelige, skal jeg forsøke å gi en oppramsing sånn på sparket: Fra Mona og Gunhild har jeg fått Settlers reiseutgave og en Færøvik-bok. Fra tante Anne fikk jeg kronprinsesse Sonja-portrett, jeg har fått dødehavskremer, body lotion og dusjsåpe, Anne + Jørgen = sant, en Marquez-bok, to morsomme bøker fra Ole Eivind, fem vinflasker, en kopp med en mann hvis underbukse forsvinner når man heller oppi varm væske (takk, Jannicke), en fantastisk bildedings fra Ida… Jeg har sikkert glemt noe.
Men det som fikk meg til å hvine høyest, er så fint at jeg må poste et bilde for å beskrive hvor urettferdig heldig jeg er:
