Det er fotball på tv, og over skjermen springer én av de ytterst få spillerne jeg kjenner navn og klubbhistorie på.
Kristin: Jeg husker i gode gamle dager, da vi av en eller annen grunn hadde endel gratisbilletter til Stabæk-kamper, og brukte de to omgangene kun på å plystre på Martin Andresen.
William: Åh, du er fra Bærum?
Kristin: Ja.
William: Vel, det kunne jeg kanskje gjettet. Du snakker jo akkurat som Astrid Anker-Hansen.
Død og pine.
Jeg trasker rundt og får lite ut av dagene. Jeg leser Agnar Mykle og kjenner at livet mitt gir mening igjen, jeg har kjøtt i fryseren og føler meg ganske voksen, og jeg oppdaterer facebook så ofte at jeg tror jeg snart blir skjeløyd. En av de tingene jeg kan gjøre når jeg er i slikt humør, er å skrive dikt i kladdebøkene mine midt på natten, og anse dem for å være mesterverk. Dette er et slikt et, som i utgangspunktet ekspanderte til noe sånt som femten takter i syvende strofe, men jeg skrellet vekk såpass mange at det kan finnes anslag til rytme.
Og ja, grunnen til at jeg dikter på nynorsk, er fordi bokmål er så fantastisk inadekvat når det kommer til ord som rimer på «tiara».
…
Stadig vekk går eg i vilske
Lar meg bry av hat og ilske
Sit i stua, berre glor
manglar tiltak, saknar ord.
Eg kan verte reint fortvila
Får’kje sova, men treng hvila
TV-en står på altfor høgt
Tida snegler altfor snøggt.
Med ballkjole og ein tiara
let eg mine sorger fara
Mairegn gjer meg deprimert
Men det har eg kamuflert.
Hvorfor våknet jeg i dag med ”For Norge, kjæmpers Fødeland” på hjernen? Og da jeg prøvde å gjøre noe med det, ble den erstattet med ”Ola Tveiten”? Og hvorfor kommer jeg ut i stuen hvor det ser ut som kosepinnsvinet mitt har hatt verdens største fest? Hvorfor ligger kjolen min i bløt i en vaskebøtte? Hvorfor står Sing-A-Long-Disney i VHS-spilleren? Hvorfor har maskaraen forflyttet seg fra vipper til kinn? Hvorfor er det hyssing rundt vinglasset mitt?
Dessuten har jeg et minne om å ha skrevet ut diplom til Årets Mest Femi Kommentar.
Det er mye man kan gruble over her i verden. Selv velger jeg å begrave spørsmålene i potetgullrester og håpe på at vi også på neste fest får se slik dirtydansing, slik musikalsynging og slik udelt quiz-entusiasme.
Jeg vil gjerne få benytte anledningen til å synge en hymne til ære for min gode venninne Anna Katharina, fordi jeg de siste to månedene har lovt henne å pimpe henne ut på bloggen min.
Som det edle og rettroende mennesket hun er, er hun selvfølgelig prinsipiell motstander av blogging, men jeg mistenker at til og med prinsipper får fare når det kommer til å gjøre noe med singelstatusen hennes.
Det gikk ikke så himla bra forrige gang jeg prøvde å reklamere for en av vennene mine. Det gikk heller ikke helt etter planen da jeg reklamerte for meg selv. Men alle gode ting er tre, og hvis du er en mann i 20-25-årsalderen med en singelstatus du ønsker å rette på og høye krav hva der kommer til kvinns, så kommer jeg nå med ukens supertilbud:
Tidlig 86-modell, godt vedlikeholdt, ganske driftsikker og romslig*. Selges uten reservedeler, dog kommer med en varierende utvalg av ballerinasko, vesker og hårklyper. Innehar verdens peneste mobiltelefon.
Drivstoff: 02 Rødvin eller 07 Melk, men ikke kresen i større henseende. Spiser gjerne ting som har falt i bakken. Flerbrukskarosseri, ypperlig både på skogstur og byferie. Synes peiskos er noe romantisk kliss, men lyver overbevisende nok til at du selv vil tro du er kongen av romantikk.
Modellen er selvdrivende, i motsetning til et flertall av mine venner. Det vil si at den har en egen evne til å se hva som trengs å gjøres, og med spesielle talenter for vaskemaskiner og forelesningsnotatersortering, er dette en av mange funksjoner du ikke kan klare deg uten i år.
Den kan ha enkelte startproblemer på morgenkvisten, men det veies opp ved å være en av de mest stødige festdeltakerne når man først får satt den i gir. Reversgiret kan være ganske vrangt til tider, men lirkes løs med sjokoladesaus. Holder av og til også et litt høyt turtall, men dette rettes på ved å legge et fleecepledd over skaden og sette på M*A*S*H. Selger ønsker seg snill eier, som vil kunne avvenne modellen fra en Hotell Cæsar-tittevane som er lite gunstig for kvalitetsutviklingen.
Innebygget medfølger ordbok, rimordbok, atlas og sangbok.
For et godt tilbud, ring 81549300 og bestill denne rødlakkerte skjønnheten.
* Romslig = ikke i betydningen smellfeit, men i betydningen ”får plass til flere lasagnaer og melkesjokolader i liten kropp enn man skulle tro”.
«OK, jeg skjønner at preposisjonsuttrykk er form, og at adverb er funksjon. Men er det så jævla viktig?»
– Endelig noen som stiller tyskforeleser det spørsmålet vi alle lurer på, og som gjør at vi ikke ser så lyst på eksamen.
Jeg var så knaskesyk i går kveld at jeg var nær ved å begynne å gnage på tyskoppgaven jeg skal levere inn imorgen. Heldigvis var klokken bare 21.45, og med Rema1000 som nærmeste nabo, anser jeg butikken nærmest som personlig spiskammers. Problemet med knaskesyken var at jeg akkurat hadde sett Puls, hvor fire mennesker ved hjelp av hardt arbeid hadde gått ned i vekt, og jeg var litt inspirert til å gjøre det samme. Dessverre var jeg ikke mer inspirert enn at magen min hylte om noe innhold, og da ikke knekkebrød, epler eller noe annet semifornuftig. Jeg ville ha sjokolade.
Forrige gang jeg blogget om remashopping, førte det jammen meg til sonitus-nominering. Dette var kun et diskret hint.
Men fornuften seiret over søthungeren til slutt, og da jeg kom kravlende opp igjen fra spiskammerset bar jeg en trekilos vannmelon under armen, som jeg fornøyd sløyde og parterte i småbiter Lisa og jeg kunne tylle i oss mens vi siklet på Jack Sparrow.
Litt kjapt vannmeloninfo:
– Vannmelon er ganske dyrt i mai. Nå som jeg styrer egne husholdningspenger, begynner jeg å forstå konseptet «sesongfrukt».
– To ganske sultne jenter klarer ikke fortære mer enn en halv vannmelon tilsammen på én kveld.
– Jeg er fortsatt litt gretten for at ingen lurte på hva jeg gjorde i leiligheten, slik at jeg kunne svart «I carried a watermelon.»
– Så mye frukt og grønt veier opp for kokesjokoladen jeg også så meg nødt til å kjøpe.
Gruble-runden var hard, og jeg la min sjel i å fylle ut flest mulig av de 25 rutene. Jeg var ikke et øyeblikk i tvil om at ordet endelikt skulle godkjennes som en «ting som lyser» på E. Vet vi ikke alle at dommedag blir ganske het? Flammer, apokalypser og andre heftigheter, jeg var faktisk ganske fornøyd og forventet meg en lett topoenger.
De andre var ikke enige. For det første var de skeptiske til at endelikt automatisk var et synonym for dommedag, og for det andre var de ikke helt sikre på hva man kunne forvente.
Jeg trakk verdensvant nytestamentet ut av hyllen for å bevise mine fortjente poeng. Uheldigvis var det første jeg leste Johannes Åpenbaring 6.12:
Solen ble svart som en sørgedrakt, fullmånen ble som blod, og stjernene på himmelen falt ned på jorden som når umodne frukter drysser av et fikentre i storm.
Jeg skjønner selv når jeg har tapt.
Har man en høy bli-flau-av-fremmede-mennesker-terskel, kan man ha det mye moro, til dømes med å hoppe i alle vanndammene på Frederikkeplassen.
Foto: Marit, med en av disse mobiltelefonene nå til dags som tar uanstendig skarpe bilder.
Jeg skulle blogge så bra om storslagen tensingkonsert, om entusiastisk Grand Prix-aften, om altfor lite søvn, massevis av venner og flotte folk, om bæring av sceneelementer, om chili con carne i kilovis, hvordan jeg utløste tyverialarm i Grorud kirke, om boybanddansing, enorme poengskjemaer og adrenalin- og koffeinkick som holdt meg flytende.
Jeg hadde satt av kvelden til dette. Det skulle bli tidenes mest entusiastiske blogginnlegg (jepp, den var myntet på deg, Petter).
Så satte vi på Notting Hill.
Dette er en typisk ting jeg kan irritere meg over i minuttvis:
Jeg bor for meg selv uten bil. Jeg liker å spise mat. Ergo – jeg kan slepe med meg relativt tunge remaposer i majorstugatene. Det er rett og slett ikke noe alternativ å ikke bære skuldrene av ledd, for da sulter jeg i hjel, og det er stort sett noe jeg holder meg for god til.
Det samme gjelder forsjempel i bandsammenheng. Jeg bærer forsterkere, sceneelementer, stortrommer og monitorer, og til tross for at jeg får tre centimeter ekstra armlengde, så gjør jeg det, for det er jo ingen andre der.
Men så kan vi i en sosial sammenheng gå på butikken og kjøpe en potetgullpose og dipmix, og da må kameraten på død og liv bære. Posen kan veie mindre enn mobiltelefonen min, men ekte gentlemenn kan jo ikke la det skje likevel. (Og jeg er velsignet med mange gentlemannskamerater!)
Så hvorfor irriterer jeg meg, egentlig? Jeg mistenker at det er irritasjon over at jeg irriterer meg. For det er jo hyggelig at han tar den lette posen, men hvor er han når jeg bærer Pippis hest og tolv matroser?
Jeg tror jeg trenger en tøffelkjæreste. Eventuelt en slave. Og i en slik stressperiode som jeg er i nå, er jeg sannelig ikke helt sikker på hva som står øverst på ønskelisten.
