Jeg blir alltid litt svimmel og kvalm når ambulanser uler forbi. Når jeg går hjem fra en engangsgrilling i Frognerparken og er sommerbrun og lykkelig, slynges jeg plutselig tilbake til 13. april 2006 av lyden av sirener. Jeg er sommerbrun og lykkelig og kan falle om i krampegråt på sengen fordi jeg ikke kan fortelle ham om det. Jeg kan hate mine nye venner fordi han ikke fikk møte dem. Jeg kan hate gode eksamensresultater fordi han aldri fikk høre om dem. Jeg kan hate biler som er litt trege med å flytte seg av veien for ambulanser, fordi jeg kan verdien av sekunder. Jeg kan hate leiligheten jeg bor i, konsertene jeg deltar i, artiklene jeg har på trykk og komplimentene jeg får.
Men fra da av har den ene veggen vært slått ut av livet mitt. Kloden snor seg som før mellom årstidene og virrer rundt sin egen akse hvert døgn med en ekvatorfart på 1670 km i timen. Jeg sitter her ennå og klamrer meg fast.
Men det er ikke så spennende å kjøre karusell mer. Når jeg snur meg for å fortelle hvor gøy det er, er det ingen der.
(fra Kolbein Falkeids «Veggen». Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen.)
Under mottoet «den som gir seg er en dust» brukte jeg opp nesten en hel Aftenposten, lungekapasitet og viljestyrke da jeg tente en umulig engangsgrill. Det forhindret selvfølgelig ikke at kotelettene sved seg grundig fast, og tilslutt bestod den avsluttende kollektivmiddagen av det vi ellers måtte ha av kjøtt i fryseren (kjøttboller og pølser), som ble hakket opp og stekt.
Kulinariske ferdigheter eller ei – det var likevel punktum for en æra i norsk historie. Overlappende reising gjør at dette var siste kvelden som KLM før vi kastes ut i noe nytt. Men før den tid hadde vi en trilogi å fullføre. I Et nytt håp hadde vi sjarmen og nybegynnerfeilene, og plasserte det hele i sofaen i stuen. I Husfruer slet vi med tekniske feil, og med sofastolen plassert på kjøkkenet haltet vi oss gjennom en oppfølger, som helt klart bare pekte frem mot en avslutning.
Og med Atter en dukke er vi endelig i mål. Denne gangen ble det naturlig nok sofapuffen på badet, noe som skapte en litt underlig filmsetting. Det hjalp jo selvfølgelig også at dusjen kom på etterhvert. [youtube http://www.youtube.com/watch?v=MJRcxeXyk-I]
Ja, jeg reflekterte over at det var en litt spesiell konsistens på det jeg hadde i munnen. Men siden det var en restesalat, så hadde vel kanskje noen av salatbladene blitt litt underlige, bare?
Det var ikke før jeg fant den andre gummistrikken at jeg kom på hvor jeg tidligere på ettermiddagen hadde lagt de to gummistrikkene jeg hadde i hånden.
– Livet, tenkte jeg på en så klisjéfylt måte man bare kan tenke når man er enogtyve og har sommerferie, – kan ikke bli bedre.
Tanken var ikke, til tross for sin litt ufyselige selvgodhet, helt fjern. Jeg lå ved Oslofjorden med en varm Tuborg i den ene hånden, saltsmak i håret og en mørkerød rygg som luktet av engangsgrill og patetiske forsøk på solkrem. Magen min var full av snodige mønstre fordi jeg lå på et takkete underlag med kun et håndkle mellom, det kravlet en edderkopp over meg og jeg hadde allerede glemt hva samtalen jeg var en del av handlet om. Det rant saltvann ut av nesen min, etter at jeg gjentatte ganger hadde forsøkt å ta fire saltomortaler i vannet uten å holde for nesen og tydeligvis hadde lagret en saltvannsreserve i lillehjernen etsted. Det blødde og svidde fra under den neststørste tåen, bikinien flagget og en atomkrig kunne ikke fått hevet meg fra den utstrakte og idylliske posisjonen visavis containerhavnen utenfor Oslo (takk skarru ha).
– Livet, tenkte jeg en halvannentimes erfaring senere, – kunne visst bli bedre. Det var da det ble laget verdens beste sjokoladecookies fra bunnen av på et kjøkken som så ut som et tetrisspill, hvor brikkene ikke forsvant selv om man dekket arealet tett i tett med detaljer. Under stuebordet lå hybelkaniner på størrelse med de små suppehundene hele Majorstuen er dekket av, og vi hadde ikke nok sittemøblement nok til alle, men likefullt spilte vi Fantasi til krampa (og trøttheten!) tok oss.
I dag er første gang jeg er hjemme alene i mer enn en halvtime i strekk uten å sove i den tiden på nesten en uke. Jeg har det så bra for tiden at jeg blir helt uspiselig.
Det siste kvarteret har Madeleine og jeg hengt ut av stuevinduet mens vi sukket henført over vakkert fremførte serenader, shakespeare-sitater og bittelitt moonwalk fra to kjekke kavalerer, som stod midt i den mørklagte veien. Etterpå kastet vi ut våre parfymerte lommetørklær, vinket tappert adieu og fikk melding fra kveldens siste kavaler, som hadde ridd i forveien og nå rapporterte om brann i nabolaget.
Det er sol i Oslo i dag. Og når man er ferdig med tyskgrammatikk-eksamen og blir tilbudt sommerøl og engangsgrillpølser, så tenker man ikke over så verdslige ting som solkrem.
– Av og til, mumlet jeg mens jeg innbitt forsøkte å få den gule brikken på plass, – så får jeg et slikt anfall av klarhet hvor jeg innser at livet mitt egentlig er blitt ganske likt slik jeg drømte om det.
– Det er ikke mitt, svarte Madeleine etter at hun hadde ropt «fillern!» fordi den grønne brikken ikke hadde snudd seg.
Klokken var halv to en fredagsnatt, og vi satt ved siden av hverandre i sofaen med hver vår laptop og spilte Tetris.
Diskusjonen som fulgte, avslørte at Madeleines knuste forhåpninger kom av å ha sett Ally McBeals velinnredede leilighet i for tidlig alder, da man trodde at man kunne kjøpe akkurat de møblene man ville når man bare ble 20. Siden vi begge satt i en rød-, blå-, gul-, brun- og grønnmønstret sofa var det vel bare å resignere på dette punktet. Jeg derimot, har alle mine voksenreferanser fra Friends, og med så gode venner som jeg har, følte jeg meg ikke så langt unna drømmen.
Plutselig brøt vi begge to ut i sang. I’ve tried to hide it so that no one knows But I guess it shows
– Dette er litt pinlig, tenkte jeg. Skal man sitte midt på natten og synge boybandsanger?
When you look into my eyes What you did and where you are comin’ from I don’t care, as long as you love me, baby.
Man tager ett uskyldig offer med faste arbeidstider, som bor på studenthybel og ikke låser rommet når han er ute. Man tager én organisator med mobiltelefon og entusiasme hun kan dele ut på hele befolkningen. Man tager én tilhørende nabo med gulrotkake og vilje og evne til å slippe oss inn. Man tager én judas, som kommer i kontakt med nevnte nabo. Man tager ett godt antall fotfolk.
Dermed har man en kjempeplan. I flere uker har vi gått og rottet oss sammen for å ta Ole. Ja, vi har vært riktig slu og ondskapsfulle og planleggende, og ved hjelp av mange faktorer (arbeidstider, tilgjengelig nabo, ingen eksamener), ble tidspunktet satt til klokken 15 i dag. Dette var beskjeden som gikk ut til deler av fotfolket, som stort sett bare har ligget på bakvakt en hel uke:
I morgen går lenge planlagte Aksjon Ole av stabelen. Vi skal forvandle hybelen hans til et jenterom.
Møt opp utenfor Bjølsen Studentby klokken 15 i morgen. Ta med Barbiesengetøy, Wendy-plakater, tl-klubb-bøker, tamponger, boyband-cder, rosa pynteputer, alle utgavene av HENNE, og hva du ellers måtte ha i hende. Om du ikke besitter noe av dette (pinlig, altså), så kan man likefullt møte opp, for vi trenger folk for at dette skal gå fort og smertefritt, og dessuten bli ganske hyggelig.
Det vil selvfølgelig bli tatt med kamera. Og det kan jo hende vi gjør noe sosialt i ettertid, som å sitte et sted og le av Ole.
Med kameratslig hilsen naziorganisator storrusten.
Så i dag klokken 15.06 trippet syv «gode venner» av Ole inn på rommet hans, gravde seg ned i rotet og begynte en lynaksjon som varte i nøyaktig 45 minutter. Ut med tykke, alvorlige bøker (eh, javel), og inn med små rosa bøker, duftlys, a1-plakater over hele rommet og bind på badet. Nytt rosa sengetøy, Hello Kitty-effekter på sofaen og Diddl-tapetsering, jentevorspiel-cd i hyllene og fluffy skoledagbøker. 15.53 satte Espen det skjulte videokameraet på record i et hjørne av rommet, og vi pilte over til en annen venn i naboblokken. Med nesene klistret til ruten satt vi og ventet spent på at han skulle komme hjem. 16.29 så vi ham gå inn. Vi pep, hylte og hvinte av fryd, og danset seiersdanser mens vi krysset fingrene for at røkelsen ikke hadde satt fyr på stedet i mellomtiden. 16.38 ringte telefonen min. Om jeg hadde vært inne på Oles rom? – Nei, det kunne jeg selvfølgelig ikke huske å ha vært. Vi skjønte at han trodde på min stammende forklaring da han ikke klarte å beskrive hva som hadde skjedd, han skulle sende en mms. Etter jublende mottak toget vi over til riktig hybel og traff en noget forvirret Ole.
Men nok om oss. Vi har selvfølgelig bilder å dele. Du kan se rapport også hos Iversen og Thomas, Og ikke minst har vi årets beste videokameraopptak. Tro meg, dette vil gjøre deg gladere enn du trodde du kunne bli. [youtube http://www.youtube.com/watch?v=bZHBWvfN2qM] Det var så bra at da alle vennene hans stod i gangen og gråt av latter da vi så reaksjonen på teip, kom pedagogdatteren frem i meg: «Vi ler ikke av deg, Ole, vi ler med deg!»
Du sitter på forelesning og hater livet ditt. Eksamen er fem dager unna, og du har akkurat fått vite at alt du hadde analysert som subjekter, var pronominalobjekter og at valensen av et verb ikke nødvendigvis er gitt, og at sterk og svak bøyning av adjektiv er noe helt annet et sterk og svak fleksjon av et adjektiv. Du føler for å dø, og du vet at du kommer til å si mensa rotunda i det du gjør det. Så når det står «Begründen Sie ihre Antwort» på arket, så skriver du pent og prydelig «Weil (navn på foreleser) ein Fjott ist.»
Det er selvfølgelig da han bak deg rekker opp hånden og skal analysere en setning, men selv ikke har setningen foran seg. Så du griper arket ditt og sender bakover, hvorpå denne nerden midt i dativer og akkusativer snøfter av latter, blir spurt av foreleser hva som foregår, og må svare at det var da ingenting. For tyskanalyse skal jo ikke være morsomt.
