Rapport fra hjemmekontoret
I dag har jeg prøvd å ha en effektiv arbeidsdag. Det fungerte sånn halvveis. Boken jeg har hatt god driv på de siste dagene satt plutselig fast, og da jeg presset ut noen ord følte jeg meg bare som verdens største idiot. Så da holdt jeg opp med det.
Jeg fikk også e-post fra redaktøren som har lest manuset til en barneroman jeg holder på med. Hun var ikke negativ altså, men jeg har jo mest lyst til at redaktører skal si «HURRA DETTE ER JO DET BESTE JEG HAR LEST VI GIR DET UT MED EN GANG» – men sjokk og vantro, det er helst «Nå begynner det å ligne på noe, og her er alt du må jobbe mer med…» Akkurat nå tenker jeg føkk it, jeg skal aldri skrive bok igjen. Meeeeeen så vet jeg jo at hvis jeg lar det gå noen dager, uker, måneder, år, så kjenner jeg av og til trangen igjen.
Jeg tok derfor unna litt administrativt. Jeg svarte på e-post (jeg er typen som trenger 0 uleste), bestilte billetter til Bergen, pratet med medforfattere på sakprosabok, stresset litt med cavaansvaret for Akerselva kvinnekor, prøvd å ikke tenke på alt på en gang.
Så suste jeg gjennom Oslo for ettermiddagen slik den er med små barn: Hente i barnehage, stresse, på fritidsaktivitet, hjem, mat, legge, litt kaos, mannen stryker bunadskjorter, jeg suser ut igjen til øvelse i Akerselva kvinnekor. Det får jeg snakke mer om en annen gang, men det var veldig fint. Da jeg kom hjem, etter å ha blitt forsøkt blåst av veien av en helt vanvittig vind som plutselig satte inn, fant jeg to naboer i bakgården, så da satte jeg meg ned med dem en halvtime. Det var digg.