Hvordan funker barnevognteater?
I dag har Ellinor og jeg vært og sett Stort og stygt på Det norske teatret. Stykket er skrevet av Olaug Nilssen, og handler om to par i samme blokkoppgang som henholdsvis venter barn og har en sønn på 2,5 år som det er noe med.
Dette er rett og det beste teaterstykket jeg har sett. Ikke det beste teatertykket om foreldreliv. Ikke det beste nyskrevne teaterstykket. Ikke det beste norske teaterstykket. Bare det beste teaterstykket noensinne. Punktum.
skriver Susanne Kaluza på sin blogg. Les gjerne det hun har skrevet om stykket, det er bra. Da stykket var ferdig «reiste hele salen seg og ga stående applaus og jubel» skriver hun. Det gjorde vi ikke på denne forestillingen. Stående applaus er ikke tingen når du har baby i armene og lurer på om den sover…
Men vi var fornøyde! At forestillingen er bra, var det ingen tvil om. For oss som satt der med babyer mellom noen få uker og opptil ett år var det mye gjenkjennelse, noen ganger tenkte jeg at det var nesten mer beskrivelser enn det var kunst. Det er en underlig følelse. Samtalene var så ekte at du likegjerne kunne hørt dem i gangen. Persongalleriet var kanskje litt for karikert, men særlig paret med en sønn som det er noe galt med var varmt og rørende tolket. Uansett om man selv har barn er det interessant å se samspillet mellom de voksne, både parene seg i mellom og overfor hverandre.
Noe av det meste interessante var jo hvordan barnevognteater fungerte. Både publikum og ansatte var spente. Rent konkret var betingelsene som gjorde dette mulig:
- Forestillingen var kl. 13 – langt bedre for de fleste babyforeldre enn kl. 19…
- Det var svak belysning i salen
- Det var aksept for bevegelse og lyd i salen
- Det var stellemuligheter, og ingen som så stygt på deg hvis du måtte ta en tur ut underveis
Selv hadde jeg med meg verdens enkleste baby-teatergjenger: Hun sov den første timen, fikk mat den neste timen, og var dermed superfornøyd. Heldigvis – da fikk jeg fulgt med! Noen fikk veldig urolige babyer underveis, men overraskende nok forstyrret ikke det opplevelsen særlig for oss andre. Det ble en jevn bakgrunnsstøy, og skuespillerne var såpass overbevisende at man helt overså all annen lyd enn fra egen baby. Jeg kunne ikke tro det – jeg anslår at vi var hundre voksne og hundre babyer, og likevel var det ikke noe problem å kjøre en full voksenteaterforestilling!
Den eneste gangen dette publikummet reagerte annerledes enn «vanlig» publikum, var nok på slutten av forestillingen.
– Åh, hører du, det er helt stille, sier den ene skuespilleren.
Da hørte man plutselig at det var minst 20 babyer som laget ulike varianter av koselyder og kjipe lyder…
Jeg håper Det norske teatret også opplevde dette positivt. Det eneste som var en skikkelig utfordring var en liten heis som alle måtte ned, men personalet var veldig behjelpelige. De har allerede satt opp en ny barnevognframsyning 23. mai, så det anbefales. Ellers spilles også stykket uten babyer i salen 🙂 Jeg håper flere teatre vil prøve seg på dette: Vi mødre i permisjon er mange, og vi trenger påfyll! Et vilkår var nok faktisk at billettene ikke kostet så mye (i dette tilfellet 200 kroner), for med en liten baby må man ta sjansen på at man ikke klarer å møte opp, eller må bryte halvveis. Hvis billettene hadde kostet 500 kroner vet jeg ikke om man hadde turt. Og babyene våre likte lyd og lys. Selv vil jeg utfordre Operaen, og ønsker meg gjerne Nattens umusikalske dronning, for eksempel. Ja til kultur i permisjonen!
