kristin og jentene

Jeg har brukt helgen på å lappe sammen små barn som går på trynet. I tillegg har jeg vært forsanger på en rekke fengende sanger (jeg tar gjerne en reprise på forespørsmål (sic)), jeg har gjemt appelsiner i sørpe og bedt ungene springe for å finne dem, og jeg har blitt så engasjert av stemningen at jeg ekstatisk fikk sukkersjokk og vibrerte i takt med barna. I det hele tatt; en god helg. Dessuten var jeg så heldig å få spise middag med disse sjarmtrollene, og vi hadde denne meningsfylte samtalen:

Jente 1: Kristiiiiin, har du sjærste?
Kristin: Nei, det har jeg nok ikke.
Jente 2 (eller 1. Eller 3.): Hvorfor iiiikke?
Kristin: Nei, når man blir så gammel som meg, så er det ikke så lett å plutselig bli sammen. Har ikke du kjæreste da?
Jente 3: Nei. Men jeg er forelsket.
Kristin: Å, i hvem da?
Jente 3: William i 4A.
De andre: Æææææææææææsj, er du forelska i HAN?
Jente 3: Og i Jonas i klassen. Og i Lars, også i Markus, og i Kristian, og i Martin, og i Emil, og i Adrian…
Kristin: Er ikke det… litt mange å være forelsket i?
Jente 3: Nei, det er bare (tenke) åtte.
Kristin: Så, alle disse du er forelsket i, vil du bli sammen med dem, eller hva?
Alle jentene: Nei, æææææææææææsj!

ida: m.sphincter pupillae

Jeg er i grunn en ganske gnålete og irritabel person. Og da jeg hadde egen blogg, brukte jeg en del tid på type ”ting jeg hater” og ”det verste jeg vet”- innlegg. Dessuten er jeg veldig glad i lister. Jeg synes i grunn det er en god tradisjon, spesielt siden jeg vanligvis vet best (pussig, men sant). Særlig i dag morges, da jeg tenkte jeg skulle vente med å gå ut til det sluttet å regne. Det var smart. Veldig smart.

Men altså: når jeg blir sjef over life, the universe and everything, har jeg noen små lovforslag:

  • Tirsdag er tiaradag.
  • Det skal ikke være lov å ha med flere mennesker på bussen enn det er sitteplasser til, heller flere busser.
  • Norges mest irriterende bullshitord – suksessfull – er det ikke lov å si, høre, skrive eller i det hele tatt tenke (det heter vellykket (utropstegn utropstegn utropstegn)). Feedback, influx og slideshow er også i faresonen.
  • Menn med rottehale – det så ikke bra ut på McGyver heller (Det er visst en tilbakevendende trend, og det er høyst bekymringsverdig.)
  • Ingen turn i gymmen.
  • Ingen får lov til å jobbe i butikk hvis de ikke kan elementær prosentregning.
  • Str. 38 skal til en hver tid reflektere middelmålene i befolkningen, og den skal være lik i alle butikker.
  • Onsdag er amme-barna-dine-hjemme-og-ikke-på-kafeen-dag.
  • Det skal være små dingser på venstre side av rulletrappen som gir støt i bena til folk som står der.
  • Voksne mennesker skal ikke få seg til å si følgene setning på offentlig TV:
    ”Glamourmodell jobbet gratis i fire år for ellevill puppevideo” (Se: reklame for hva-det-nå-heter-med-Dorthe-Skappel på lørdag kveld på TV2.)
  • Hvis du spiser en gulrot etter pommes fritten, går du i null.
  • Alko-sperre på mobilkameraer.
  • Ingen reklamepauser i Grey’s Anatomy.
  • Noskapin skal deles ut gratis på lesesaler.
  • Jordbær ut av tress-isen.
  • Ingen må henge tilbake ting de har prøvd på prøverommene til Hennes og Mauritz (hva gjør egentlig de ansatte, hvis ikke det? Det er jo ikke sånn voldsomt sørvistilbud ellers, eller tar jeg feil?)
  • Det skal ikke koste penger å stå i telefonkø (takk til Norwegian som gjorde meg oppmerksom på dette – 125kr for 34 sekunder samtale og 47 minutter Elton John.)

apropos

I helgen skal jeg være leirleder for 31 nusselige 8-10-åringer (30 jenter og 1 gutt), så jeg tenkte å bare poste litt småtanker som dere kan få gruble dere inn i helgen på.

**
Dette komplimentet fikk jeg på lørdag:
«Kristin, du er litt sånn feminin, kan ikke du avgjøre…»
**
I mailboksen min lå det i dag tre nye mailer. Et forvarsel på festinvitasjon, en deitbekreftelse og et nakenbilde av Rune Rudberg. Jeg er sånn middels fornøyd.
**
I fysikkens verden har de «the Theory of Everything». Jeg har valgt galt fakultet.
**
Igår spiste jeg fire fastelavensboller på rappen.
**
Hvor mange flexikort bruker man i uken før det lønner seg med månedskort?
**
I A-magasinet leste jeg i dag at stress mellom sjette og tolvte svangerskapsuke kan føre til at gutten får liten penis som voksen. Siden jeg har skjønt at dette er en viktig greie, tenker jeg å bruke dette som unnskyldning for å ligge lat i seks uker. Det morsomste er at jeg tilogmed har barnefarens velsignelse til å gafle i meg is og Gilmore Girls.
**
Jeg er dog kun som bare Støff, og beffrer offte som et Løff.
**
Det tar fem minutter før det kommer varmtvann i dusjen. I dag gadd jeg ikke å vente, så heretter vil jeg gjerne omtales som Viking-Kristin.

borgerjournalist storrusten

Vanligvis surrer jeg rundt og gjør relativt ufornuftige ting, og i alle fall er jeg ikke særlig produktiv før 10 om morgenen. Men denne torsdagen ble et unntak. Jeg har nemlig gjort det de fleste norske bloggere har våte drømmer om – nemlig hengt med VamPus, aka «den bloggeren alle har hørt om». Jeg hadde skikkelig håpet noen skulle kjenne oss igjen der vi vandret rundt i Oslo sentrum, men dessverre er det sant som de sier at bloggerne kanskje ikke er de nye kjendisene.

Grunnen til morgendeiten med VamPus på Løvebakken, var at jeg skulle bli første borgerjournalist i den nyopprettede ABC Nyheter. Selv måtte jeg google litt for å skjønne hva «borgerjournalist» egentlig var, og sannelig kan ikke du også gjøre det hvis du undrer.
Etter en heller kald jakt på intervjuobjekter på Karl Johan, endte vi opp inne på Oslo S og fikk tak i noen folk som hadde tid til to minutter med journalist Storrusten og fotograf Lunde. Deretter drosje over elven og inn på et kontor fullt av trøtte startsiden-medarbeidere. Men de var trøtte og hyggelige, og klappet til og med da jeg kom inn (relativt pinlig). Jeg fikk kaffe, og en time senere hadde jeg produsert ABC Nyheters første borgerjournalistikk, nemlig Nysgjerrige på ny nettavis. Om alt går som det skal, burde det komme noen bilder og slikt etterhvert, men inntil videre får dere stole på at jeg som alltid tok meg vakkert ut.

Update: Journalisten ble fotfulgt. Sjekk ut et relativt bra intervju med meg.

frendeløs?

Jeg tror ikke jeg kommer til å dø alene og ensom og bli spist opp av schäfere før naboene får varslet politiet. Grunnen til min optimisme hva det angår sosiale nettverk, baserer seg på to telefonsamtaler i går:

– Hei, det er Åsmund. Er du hjemme? Greit jeg stikker innom, eller?
– Jada, jeg skulle bare lest exphil uansett. Hvis du kan ignorere litt rot, er det bare å komme!
– Da så. Kommer om ti!

Jeg stod opp av sengen (ja, klokken var 19.15, men det er irrelevant for denne historien), og mens jeg ryddet litt halvtomme potetgullskåler inn på kjøkkenet, ringte det igjen.

– Du, jeg fant tre venner som surret rundt på Majorstua og ventet på en film. Greit jeg tar dem med?
– Ja, kjør på. Da setter jeg en bolledeig nå.
– Hm. Kanskje ikke de rekker å spise det. Men jeg skal ikke rekke noen film. Kjør på!

Og før jeg visste ordet av det, satt det tre ukjente mennesker i sofaen min og drakk kakao, og en kamerat satt i stolen og lurte på om vi ikke skulle flytte ut neste år, slik at han og disse fremmede kunne overta leiligheten vår.

forelesningsfri

Vet du hva man kan gjøre hvis man ikke har forelesninger på mandager?
Man kan springe ut i snøværet, spenne langrensskiene på bena, lage matpakke og ta med seg exphil-pensumet i sekken slik at man kan lese når man raster langt inn i Nordmarka. Man kan sende melding til alle dem man hadde glemt å kontakte, og man kan vaske gulvet i en klissete leilighet og man kan dra på trafikkstasjonen og skaffe seg førerkort. Man kan dra på lesesal og skaffe seg forsprang før eksamen.
Tenk.

Men så merker jeg at trangen etter å stasjonere meg i sengen med Nick Hornby, druer og Maltesers innen rekkevidde er helt enestående. Jeg har litt pensum ved sengekanten også, sånn for sikkerhets skyld. Og jeg er halvveis i kongebiografien og jeg tror jeg skal kunne overleve på det jeg har i kjøkkenskapet til i morgen. Sengen er varm og P4 er hyggelig på lavt volum, og begge samboerne mine er ute på vift.

Tidligere måtte jeg unnskylde meg for mamma hver gang jeg ville ligge i sengen og spise druer en hel dag. Jeg elsker Universitetet. Her trenger man ikke en gang bruke termometer.

ida: Corpus amygdaloideum

Ohhh.

Dette er litt som da jeg fikk lov til å sitte i forsetet i bilen for første gang (vi hadde 12-årsgrense).

Du vet du er nerd når du blir brukt som kontrollgruppe for en undersøkelse om norsk ungdoms forhold til sex og seksualitet. Dette skjer fra tid til annen: en forsker kommer inn etter forelesning og ”vil bare ha fem minutter”, kan vi være så snille og fylle ut et lite spørreskjema, han skal bruke det til postdoc’en sin etc. etc. På fredag var det i grunn morsommere enn vanlig, litt surrealistisk å bli spurt hvor mye tilfeldig sex du har. Eller for den saks skyld – jeg nevner i fleng – ”Er du sprøytenarkoman?” (Ja), ”Har du hatt sex med sprøytenarkomane” (Stadig vekk), ”Tenner du på å se folk kle av seg? ” (Det spørs jo hvem det er!), ”Kryss av for de utsagn som stemmer om HIV-viruset” (Det smitter gjennom bitt fra hund og katt), ”Er du prostituert?” (Bare på tirsdag og torsdag).

Ellers vil jeg synge en liten ode til Kristin, min o-så-barmhjertige vert. Hun må jo alltid snakke om seg selv selv her i bloggerland og får sjelden mulighet til å høre noen andre gjøre det. Kristin spaserte inn i livet mitt en augustdag som også var får første dag på videregående, og har heldigvis aldri spasert ut. Hun blåste hull i trommehinnene mine allerede første dagen, og siden har vi vært krida productions på godt (alle husker vel tekopperjulegavene våre) og vondt (jeg refererer til det som juletekopphelvete). Kristin er vel den eneste som vet at jeg ikke alltid har vært 32 år gammel i hodet, og jeg er vel den eneste som vet hvor fjortis hun fremdeles er.

Du er modig som slipper meg inn i lekestuen.

vikarens inntog

Akkurat nå fungerer ingenting. Overskriften her er ute på løsvift, leiligheten har klissete gulv og mens jeg spiser potetgull minnes jeg en gårsdag som var skikkelig bra. Siste festdeltager har ennå ikke forlatt åstedet, men vi har en stilltiende avtale om at det er fint å sitte i hver sin stol og ikke snakke sammen.

Med andre ord går ting nedenom og hjem. Men slapp av folkens, jeg har sørget for forsterkninger! Etter at besteste Ida fikk se Iversens blogg, stilte hun det selvfølgelige spørsmålet om hvorfor ikke selveste jeg har gjesteblogger. Og i og med at det var Ida som i sin tid lokket meg ut på blogg-galeien, var hun det naturlige valget. Som hun selv sier det «Jeg må jo få muligheten til å sole meg i din glans!»
Og til de av dere som bruker Bærturen som Kristin-nettavis og lurer på hvorfor dere nå skal sjekke etter oppdateringer, kan jeg bare si at «er du interessert i Kristin, er du interessert i Ida.» Jeg tviler på at kvaliteten blir forringet av dette sjarmtrollets inntog.

For å gi henne en kjapp introduksjon, kan jeg fortelle at Ida er ansvarlig for at jeg har vokst opp til et relativt okei menneske. Hun har lappet meg sammen da jeg blødde fra hodet, hun har tegnet enhetssirkler med meg da jeg hylte at 2MX er satans verk, hun har beatleset musikksmaken min, hun har hørt meg guttesukke og hun har stappet meg full med usunn mat.

Hun har ledd av meg da jeg eide kun ett par sko, hun sørget for sekseren min i engelsk, hun har lært meg min styggeste humor (haba haba?), hun er favoritten til alle besteforeldrene mine og hun kjenner meg nok bedre enn jeg egentlig liker å vite.

Så får det bare være at hun har emigrert til Bergen for å bli vettug, i det hun studerer til å bli lege. Med andre ord har hun sett sin egen magesyre i et reagensrør, hun jubler når hun ser en gallestein og hun får springe rundt på vestlandske ungdomsskoler og forklare dem hva sex er. Og dette er ting som lukter god blogg.

Jeg gleder meg litt til dette, kjenner jeg. At hun omtaler bloggere som nerder/bloggere/øksemordere/lommemenn får så være. For å være ekstra kreativ hentet jeg bilder fra tre forskjellige år jeg har kjent Ida; et fra Tunisia i 2006, et fra London i 2005 og et fra Milano i 2004. Lurer på hvor vi drar i år…?

gamle venninner på kafé

– Hva skjedde egentlig med den arkeologdrømmen din?
– Jeg innså at jobben ikke helt var det jeg forestilte meg.
– Du tuller.
– Nei, ingen nazier å drepe, ingen gamle minnesmerker å ødelegge, ingen pisk å svinge, bare sitte på et kontor hele dagen…
– Ikke drepe noen nazier? Men det kunne blitt så fine julebrev. Mine julebrev kommer jo til å bli så dølle, jeg trenger venner som deg som er ute i bushen.
– Kjære alle sammen. Så er et nytt år gått. Det var litt slitsomt da CIA tok alle gjenstandene jeg fant og la dem i en trekasse, men det problemet er nå fikset. Beklager blodspruten over brevet, dere vet, det er slikt som skjer…
– Ja, er det ikke slik drømmejulebrevet ditt skulle sett ut?
– Neinei. Det skulle vært adressert fra romskipet Serenity, på nye tokter i verdensrommet.
– Hah. Det kommer til å se bra ut. Jeg skriver ting som «Og barna klarer seg fortsatt fint på skolen. Alt er vel, og nå har vi kjøpt en liten hytte på fjellet.» Og så kommer det fra deg: «Hei. Siden sist har vi reist til Persephone, jeg har klint med kapteinen i alle rom på skipet…»
– Kapteinen?
– Ja, noen må du da kline med?
– Da ville jeg heller klint med Jayne.
– Eller du kunne klint med en kjekk blindpassasjer.
– Nei, jeg ville klint med Jayne.
– Jane? Er ikke det… en jente?
– Nei. Det er en Mann.
– Da så.
– Ville du ikke likt meg om det hadde vært en jente?
– Joa, det ville bare vært litt grunnvollristende for meg.
– Så du ville fortsatt vært venner med meg?
– I’d still be here. Year after year…
– Because you’re dear to me?
– Jepp.
– Du begynner å bli god på sangtittelreferanser.
– Takk. Jeg har da kjent deg en stund.