ida: Corpus amygdaloideum

Ohhh.

Dette er litt som da jeg fikk lov til å sitte i forsetet i bilen for første gang (vi hadde 12-årsgrense).

Du vet du er nerd når du blir brukt som kontrollgruppe for en undersøkelse om norsk ungdoms forhold til sex og seksualitet. Dette skjer fra tid til annen: en forsker kommer inn etter forelesning og ”vil bare ha fem minutter”, kan vi være så snille og fylle ut et lite spørreskjema, han skal bruke det til postdoc’en sin etc. etc. På fredag var det i grunn morsommere enn vanlig, litt surrealistisk å bli spurt hvor mye tilfeldig sex du har. Eller for den saks skyld – jeg nevner i fleng – ”Er du sprøytenarkoman?” (Ja), ”Har du hatt sex med sprøytenarkomane” (Stadig vekk), ”Tenner du på å se folk kle av seg? ” (Det spørs jo hvem det er!), ”Kryss av for de utsagn som stemmer om HIV-viruset” (Det smitter gjennom bitt fra hund og katt), ”Er du prostituert?” (Bare på tirsdag og torsdag).

Ellers vil jeg synge en liten ode til Kristin, min o-så-barmhjertige vert. Hun må jo alltid snakke om seg selv selv her i bloggerland og får sjelden mulighet til å høre noen andre gjøre det. Kristin spaserte inn i livet mitt en augustdag som også var får første dag på videregående, og har heldigvis aldri spasert ut. Hun blåste hull i trommehinnene mine allerede første dagen, og siden har vi vært krida productions på godt (alle husker vel tekopperjulegavene våre) og vondt (jeg refererer til det som juletekopphelvete). Kristin er vel den eneste som vet at jeg ikke alltid har vært 32 år gammel i hodet, og jeg er vel den eneste som vet hvor fjortis hun fremdeles er.

Du er modig som slipper meg inn i lekestuen.

vikarens inntog

Akkurat nå fungerer ingenting. Overskriften her er ute på løsvift, leiligheten har klissete gulv og mens jeg spiser potetgull minnes jeg en gårsdag som var skikkelig bra. Siste festdeltager har ennå ikke forlatt åstedet, men vi har en stilltiende avtale om at det er fint å sitte i hver sin stol og ikke snakke sammen.

Med andre ord går ting nedenom og hjem. Men slapp av folkens, jeg har sørget for forsterkninger! Etter at besteste Ida fikk se Iversens blogg, stilte hun det selvfølgelige spørsmålet om hvorfor ikke selveste jeg har gjesteblogger. Og i og med at det var Ida som i sin tid lokket meg ut på blogg-galeien, var hun det naturlige valget. Som hun selv sier det «Jeg må jo få muligheten til å sole meg i din glans!»
Og til de av dere som bruker Bærturen som Kristin-nettavis og lurer på hvorfor dere nå skal sjekke etter oppdateringer, kan jeg bare si at «er du interessert i Kristin, er du interessert i Ida.» Jeg tviler på at kvaliteten blir forringet av dette sjarmtrollets inntog.

For å gi henne en kjapp introduksjon, kan jeg fortelle at Ida er ansvarlig for at jeg har vokst opp til et relativt okei menneske. Hun har lappet meg sammen da jeg blødde fra hodet, hun har tegnet enhetssirkler med meg da jeg hylte at 2MX er satans verk, hun har beatleset musikksmaken min, hun har hørt meg guttesukke og hun har stappet meg full med usunn mat.

Hun har ledd av meg da jeg eide kun ett par sko, hun sørget for sekseren min i engelsk, hun har lært meg min styggeste humor (haba haba?), hun er favoritten til alle besteforeldrene mine og hun kjenner meg nok bedre enn jeg egentlig liker å vite.

Så får det bare være at hun har emigrert til Bergen for å bli vettug, i det hun studerer til å bli lege. Med andre ord har hun sett sin egen magesyre i et reagensrør, hun jubler når hun ser en gallestein og hun får springe rundt på vestlandske ungdomsskoler og forklare dem hva sex er. Og dette er ting som lukter god blogg.

Jeg gleder meg litt til dette, kjenner jeg. At hun omtaler bloggere som nerder/bloggere/øksemordere/lommemenn får så være. For å være ekstra kreativ hentet jeg bilder fra tre forskjellige år jeg har kjent Ida; et fra Tunisia i 2006, et fra London i 2005 og et fra Milano i 2004. Lurer på hvor vi drar i år…?

gamle venninner på kafé

– Hva skjedde egentlig med den arkeologdrømmen din?
– Jeg innså at jobben ikke helt var det jeg forestilte meg.
– Du tuller.
– Nei, ingen nazier å drepe, ingen gamle minnesmerker å ødelegge, ingen pisk å svinge, bare sitte på et kontor hele dagen…
– Ikke drepe noen nazier? Men det kunne blitt så fine julebrev. Mine julebrev kommer jo til å bli så dølle, jeg trenger venner som deg som er ute i bushen.
– Kjære alle sammen. Så er et nytt år gått. Det var litt slitsomt da CIA tok alle gjenstandene jeg fant og la dem i en trekasse, men det problemet er nå fikset. Beklager blodspruten over brevet, dere vet, det er slikt som skjer…
– Ja, er det ikke slik drømmejulebrevet ditt skulle sett ut?
– Neinei. Det skulle vært adressert fra romskipet Serenity, på nye tokter i verdensrommet.
– Hah. Det kommer til å se bra ut. Jeg skriver ting som «Og barna klarer seg fortsatt fint på skolen. Alt er vel, og nå har vi kjøpt en liten hytte på fjellet.» Og så kommer det fra deg: «Hei. Siden sist har vi reist til Persephone, jeg har klint med kapteinen i alle rom på skipet…»
– Kapteinen?
– Ja, noen må du da kline med?
– Da ville jeg heller klint med Jayne.
– Eller du kunne klint med en kjekk blindpassasjer.
– Nei, jeg ville klint med Jayne.
– Jane? Er ikke det… en jente?
– Nei. Det er en Mann.
– Da så.
– Ville du ikke likt meg om det hadde vært en jente?
– Joa, det ville bare vært litt grunnvollristende for meg.
– Så du ville fortsatt vært venner med meg?
– I’d still be here. Year after year…
– Because you’re dear to me?
– Jepp.
– Du begynner å bli god på sangtittelreferanser.
– Takk. Jeg har da kjent deg en stund.

forsøk

Hvor lang tid kan det gå før det tilter over hvis man lever på en diett kun bestående av latterlig mye skryt og pistasjnøtter?

Kristin er din kvinne på saken.

et bedre liv

I dag våknet jeg i syvtiden og kjente litt på den gode følelsen at jeg hatet verden. Noen har dratt på ferie og glemt å la sentralfyringen stå på i Oslo by, så det er pokkers iskaldt ute og jeg hufser over tanken å skulle forlate den fine sengevarmen for å slepe meg opp til Blindern. Til fots. Jeg skranglet ut på badet og tenkte at en aldri så liten global oppvarming ville gjort seg i dag.

Men o salighet, ditt navn er ullundertøy. Mamma, jeg beklager at jeg har vært så skeptisk tidligere, dette er virkelig Guds gave til menneskeheten. Utstyrt med dette, samt hals (ja, det barnehageplagget du vet), votter, varm kåpe og Ella Fitzgerald på iPoden kom jeg faktisk levende frem. Og med den optimistiske tanken at om to knappe timer er tyskforelesningstorturen slutt, kom jeg meg faktisk levende ut på den andre siden. Deretter brakte det løs med kollokvie med to sjarmerende bergenserinner, og vi snakket oss varme mens vi lovpriste Kindersjokolade og baksnakket litt.

Og hvis du lurer på hvorfor et ellers så oppegående menneske som jeg (?) (Lengre digresjon: Dette spørsmålstegnet la jeg igjen av gammel vane, fra den tiden jeg hadde to lesere og disse stort sett brukte tiden på å kaste dritt om meg. Det var også på den tiden Williams bloggposter stort sett kulminerte slik som dette (faktisk eksempel): «Kristin har omsider kastet krykkene, så nå har vi ingenting å mobbe henne for lenger. Men slapp av Zeiner jobber med saken, og snart vil nok alle følge hans (gode) eksempel. Et godt mobbeoffer slipper ikke så lett unna.» Med andre ord brukte leserne mine endel energi på å være negativ i min vei, og for å gjøre det lettere for oss alle tre begynte jeg å kaste dritt på meg selv, likegreit.) (Puh.) velger nordisk litteratur, er svaret åpenbart.
Venta, ingen skjønte den setningen. En gang til:
Og hvis du lurer på hvorfor et ellers så oppegående menneske som jeg velger nordisk litteratur, er svaret åpenbart. Hvilke andre steder får du lese fantastiske passasjer som dette?

Jeg er dog kun som bare Støff,
Og beffrer offte som et Løff.

Med sitater som dette i hjernebarken og ullundertøy på kroppen, kan man ikke ha en dårlig dag.

kristin tar tak i seg selv

Jeg fikk etpar kommentarer for at jeg i dag hadde på meg bukse. Etter to timers søvn dro jeg opplagt (?) og våken (??) på æsjphil-forelesning iført collegegenser og mætsjende blå ringer under øynene, mens jeg håpet at ingen oppdaget at ånden min kunne drept barn og små dyr.

Forelesningen foregikk delvis i våken tilstand, men med notater som
En slik fullkommenhet vil ikke narre oss – og derfor må den ytre verden eksistere.
(OG HER SOVNET JEG IGJEN)
Forstå verden ut fra seg selv (bevissthetslæren)
Har en geometrisk tankegang
Utstrekningens substans – virkeligheten. Detåvære en del
(BORTE VEKK IGJEN)
tror jeg at eksamen kommer til å gå strålende.

Heldigvis har jeg gode venner på Blindern som vet å ta vare på meg i pausene mellom forelesningene, så vi hadde en lengre Frederikke-lunsj hvor jeg stort sett forholdt meg tilkoblet.
Deretter bare det rett på seminar, noe som vanligvis er drepen, men i dag var det ikke grenser for hvor sakte den klokken gikk. I andre halvdel sovnet jeg halvveis skjult av sidemannen, og våknet i rykk og napp med minutters mellomrom. På slutten av timen informerte seminarleder om at stensilene vi hadde fått utlevert skulle leveres tilbake. Jeg snøftet. For på baksiden hadde vi skrevet:
Utrolig. Jeg har sovet så å si hele timen, og likevel går tiden UBEGRIPELIG sakte.
Hvordan klarer folk å følge med?
De tar piller.
elendige mennesker, altså.
Dagens ungdom. Pføy.

mandag morgen

Alle klager på at jeg måtte ha et dårlig liv da jeg kunne blogge lange innlegg hver dag. Vel, denne helgen har dere fått dere som dere ville – jeg har sprunget rundt og ikke hatt tid til å sjekke mailen en eneste gang.

Men jeg tror faktisk jeg foretrakk det livet jeg hadde før jeg våknet opp med blåmerker jeg ikke kan huske. Og den fine buttonsen med «I love Norway» jeg fikk fra mamma tror jeg at jeg allerede har mistet. Og jeg har en førti-femti uflatterende bilder av meg selv i ulike posisjoner, og det har snødd på snuten min så jeg er blitt kald og våt. Jeg har blitt minnet på at jeg danset, et faktum jeg skamrødmet til. Jeg har sett langt mer av Kjetil Tefke enn jeg egentlig trengt. Og jeg er blitt tiltalt for offentlig sjenanse i en drosjekø. Jeg har sett en dokumentarfilm som var så utleverende at jeg ikke trodde den var sann (men det er den visst) og jeg har delt pizza med skumle bloggervenner på kafé. Jeg har diskutert økonomi med en NHH-student (noe jeg ofte gjør hvis jeg får sjansen) og jeg koblet til min egen iPod på vorspielet slik at vi alle sammen kunne høre Casanova og Ben Folds i stedet for det dritet som spilte. Jeg har kontaktet fjernt og nær via melding og mail med variende hell (men noen interessante svar har jeg jo fått.) Og jeg forsøkte å ringe en kamerat for å høre hvor han var på nachspiel, og han svarte med «Nei, sånn i sentrum. Det er noen gater og slikt. Også en fyr som spiller gitar. Da vet du vel hvor det er?» Jeg vært på byen i to nummer for små sko fordi de var så kule, og jeg har våknet med mascara og øyenskyggerester over halve ansiktet.

Innrøm det, det var bedre da livet mitt var patetisk. Jeg kler ikke dette livet. Få meg ut, noen.

din personlige gud

Denne bloggen er jo til for å stille meg i et udelt positivt lys slik at alle får lyst til å være en av mine nøye utvalgte venner. Siden jeg i dag har en litt uggen selvkritisk sans tenkte jeg at jeg ikke skulle måke på med egne lovprisninger, men heller overlate talerstolen til en høyt aktet venninne. Jepp, jeg ruller meg i laurbær og trives skikkelig godt på pidestallen.

Kristin, du er et geni. Hadde jeg eid din takt og tone hadde jeg nok ikke i hovedsak satset på venner som sliter med å forstå språket jeg snakker.

Takt og tone, hører dere?