nordmannen

Jeg liker å traske nedover Bogstadveien 0600 en tilfeldig søndagsmorgen sammen med tre kjemikere jeg egentlig ikke kjenner, og synge Millom bakkar og berg mens man hopper over søledammer og slaps, klage litt på at man bare kommer til fjerde vers før det går helt i stå, og love hverandre dyrt og hellig at man skal pugge tekst før neste gang vi fester sammen.
Når det blir (om det blir) er det ingen som vet, men jeg kan i alle fall love Vestkanttorget-naboer at neste gang skal vi gjøre det bedre.

God uke!

verdens beste rim

Av og til er det viktig at noen utvalgte bloggere tar ansvaret og viser hvor skapet skal stå. Jeg snakker selvfølgelig om den evige diskusjonen «Hva er verdens beste rim?» (Så du spør når dette blir diskutert? Vel, neste gang du treffer meg skal jeg sørge for å starte diskusjonen, og jeg kan også kverulant sørge for at diskusjonen ganske så lenge også)

Heldigvis, heldigvis, slipper vi nå å diskutere dette igjen, og vi kan atter bruke tiden på å bekjempe global oppvarming og heie på integrering i Norge. Verdens beste rim kommer fra Gitarkameratenes «Anna på Gran Canaria». Uten tvil:

Anna traff José på Gran Canaria
Og hu trudde på ham når han sa hvor glad han var i a
Ei brøllupsklokke ringer om du drar i a
Og Anna trodde på en happy end.

Anna dansa blygt med innadvendte lår
José var høy og mørk og hadde hentehår
Og et farlig blikk han stadig vekk anvendte når
noen kikka på hans nye venn.

grunner til at også jeg ville vært et fantastisk viv

Litt inspirert av Sonja, litt fordi det er fredag, og litt fordi jeg lader opp til tidenes Pride and Prejudice-maraton i kveld:

Altså: Gode grunner til at jeg ville vært et fantastisk viv:

  • Her om dagen måket jeg hele gårdsplassen hjemme av fri vilje, med egen muskelstyrke og i fotsidt skjørt. Dessuten kommer jeg ikke til å si nei når du foreslår å kjøpe snøfreser.
  • Jeg er som sagt en røver på enkelt rørleggerarbeid. Det vil si at jeg åpner mine egne dusjsluk, og skifter selv dolokk når jeg påpeker at det gamle er «bare såååå 1995!»
  • Når du spør hvem som skal ta oppvasken, kommer jeg til å svare «hushjelpen.»
  • Jeg kan skru sammen IKEA-møbler uten å drikke rødvin og høre på Carola (selv om jeg nok kommer til å høre på Carola fra tid til annen)
  • Jeg alfabetiserer DVD-samlingen din.
  • Jeg har eget verktøysett.
  • Jeg bryr meg ikke om du glemmer å ta ut søppelet (sånn egentlig fordi jeg selv glemmer det, men pytt.)
  • Familien min har verdens morsomste familieselskaper.
  • Er du gift med en litteraturviter, kommer du aldri til å bekymre deg for at kona tjener mer enn deg.
  • Jeg kan spikke. (Det er et talent det settes altfor liten pris på i dagens samfunn!)
  • Jeg er høy nok til å skifte lyspærer.
  • Jeg snorker ikke, snakker bare i søvne fra tid til annen, men da mest om verdien av π.
  • Jeg kommer ikke til å kalle sønnen vår Kleng.
  • Og denne er visstnok viktig: Jeg bruker skremmende kort tid på badet. En vanlig morgen tar tre og et halvt minutt, skal jeg dusje også kan jeg bruke opptil ett kvarter, men da har jeg også kledd på meg.
  • Så lenge jeg får en konebil (helst en Toyota Yaris), kan du få kjøpe deg hvilken bil du ønsker deg.
  • Jeg har allerede planlagt bryllupet vårt. Alt du trenger å gjøre, er å skrive under på invitasjonene.

Nesten litt underlig at jeg ikke er forlovet.

ida: processus coracoideus

Jeg har i mange år visst hva jeg skulle finne opp hvis jeg skulle finne opp noe.

Det ene er en væske på sprayboks som man kan spraye på overflater man vil gjøre klebrige. Høres kanskje ikke så nyttig ut, men bare tenk alle problemene det ville løst – (jeg nevner i fleng) det partiet i trappen som alle alltid glir på, brettet du bruker til å bære kaffekoppen fra kjøkkenet til kjæresten din i senga hver morgenen (for det gjør du vel?), men som alltid er farlig nær ved å sende koppen seilende ned i din bedre halvdels skalle, eller den veskestroppen som alltid glir av skulderen din.

Det andre jeg skulle funnet opp er en dingsebums som kan finne igjen alle tingene jeg mister to eller tre ganger daglig (i stad måtte B, som jeg bor sammen med, ringe mobilen min for andre gang i dag mens jeg lette etter den – jeg fant den selvsagt oppi den ene joggeskoen min). Det er et apparat bestående av en sentral som er tilknyttet flere små subenheter, alle på størrelse med et lite klistremerke. Disse små subenhetene kan man feste på alt som er viktig – pass, lommebok, bilnøkler, mobil, ungene osv. Hvis noen av disse vesentlighetene kommer bort fra deg, kan du trykke på en knapp på sentralen som får den lille subenheten til å ule (jeg har lest litt mye om plasmaproteiner idag, tror jeg, derfor bruker jeg ordet subenhet ukristelig mye på en helt vanlig onsdag.) Dermed er det bare å følge lyden når bilnøklene er på avveie.

Ellers kan jeg meddele at det har sine fordeler å ha foreldre som bor i utlandet. I går spurte f.eks. Mamma meg om det var noe jeg ønsket meg fra Islamabad. Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare på det. Hva ønsker man seg fra Islamabad? Har noen peiling? I følge Pappa er det visst små luer og skjegg det går i der nede, sånn i hovedsak.

Men nå må jeg ned og henge opp grisehoder på Torgallmenningen, så vi får skremt bort alle muslimene.

dansefeber

Sånn aller først: Mitt optimistiske nynorskbrev til Geir Ellingsrud er blitt nominert til ukens beste post på Sonitus. Det er gøy med konkurranser, og vil du være med å bestemme, kan du stemme her.

En helt normal middag rundt det storrustne kjøkkenbord.

Stillheten råder. Alle store og små rustner er konsentrert på å få i seg mest mulig taco på kortest mulig tid.
Storrusten ser seg rundt, og tenker at nå er det faktisk mulighet å få en lydhør forsamling: Jeg er blitt bandleder i tensing, da.
Lillerusten: Bandleder?
Mamma: Men så bra, da!
Storrusten: Ja. Også har jeg… fått ansvaret for fellesdansen.
Tre stk storrustner spruter solo ut gjennom nesen.
Knøtterusten: Hva slags mennesker er egentlig dette?
Lillerusten: Brukte de deg til jobben for å være sikre på at alle ville klare trinnene?
Mamma: Det er vel kanskje ikke det du er best på?
Lillerusten: De må jo ha drukket.
Knøtterusten: Var det INGEN andre der?
Stillhet igjen. Lavmælt fnising fra flere kanter.
Storrusten: Dere vet, noen snakker om støttende familier.
Mamma: Erm, ja. Noen gjør visst det.
Lillerusten: Det er bare det at jeg husker hvordan du pleier å stå og danse med teknikerne. Bakerst. Og slite.
Ny stillhet.
Mamma: Det er egentlig rart med det. Hvordan danseevnene er blitt så ujevnt fordelt mellom dere.
Storrusten: Takk.
Mamma: Nei, men tenk på det. Det er jo faktisk ganske underlig!

dagens deutsch

Dagens inside-informasjon: Også på språkkurs på universitetsnivå sitter englebarna og utveksler stygge ord de kan på det aktuelle språket, og sjekker om det-og-det uttrykket for seksuelt samkvem er skrevet opp i ordboken.

Da vet dere det, og vi kan gå videre med dagens program.

forskningsområde

Idag undrer Kristin på: Hvorfor ender man alltid opp på kjøkkenet på enhver fest?
Og dessuten – hvorfor finnes det så mye gøy på internett når man egentlig skal skrive hjemmeoppgave?
Og hvorfor føles det så billig å kjøpe dyre, flotte glass på kjempesalg, men ende opp med å bruke flerfoldige hundrelapper på disse schvinelekre glassene som ikke kan kjøres i oppvaskmaskin eller egentlig heller brukes?Og sist, men ikke minst: Hvorfor lar jeg folk få lov å ta bilder av meg?

mamma ringte.

– Hei Kristin, hvordan går det?
– Nja, litt sånn småsjaber og pjusk, men i grunnen…
– SYK?
– Bare litt forkjølet…
– HVORFOR HAR DU IKKE RINGT?
– Bare litt småsyk, som sagt, ikke..
– Feber..?
– Litt igår, men ikke…
– Er det noen andre der?
– Nei, Lisa er på…
– HELT ALENE?
– Det går helt f…
– SYK?
– Det er ikke så ille lenger altså, det var verre ig..
– HVORFOR RINGTE DU IKKE?

Konklusjonen ble at mamma ferdigluftet hunden, tok med seg middagsrester på tupperwareboks og frosne boller som kunne varmes opp. Hun tok også med seg mitt nye førerkort som hadde kommet i posten, 200 kroner og en minnepinne med mine bilder, og skrøt av hvor ryddig det var her og lurte på om jeg ikke skulle ta på meg ullsokker.
Dessuten referte hun til samtale mellom mormor&farmor-juntaen, som i store trekk hadde gått ut på en felles lovprisning av hvilket fantastisk vesen jeg var, sannsynligvis med elementer som «Universitetet i Oslo!», «også på P1!», og «denne bloggingen!». Dette til tross for at ingen av dem noengang har sett denne magiske bloggen, men mamma fikk vist dem den, og selvom de ikke skjønte hva det var, skjønte de at det var bra. Morfar satt etter sigende i et hjørne og var morfar: «Mi kan vere glad ingen andre høre dåkke nå!»

Familien min er bestest, det har jeg lenge ment. Her illustrert av et tilfeldig utvalg slektninger.

fredagsvrøvl

Det siste vi sa til Espen på ettermiddagen, var om han ville være med og se Mars&Venus på kino. Han var… vel, ikke akkurat positiv. Så logget jeg meg på msn nå for litt siden.

iversen: jeg har ombestemt meg
iversen: vi sees på kino
storrusten: hvem er du, og hva har du gjort med espenen vår?
iversen: jeg bare tulla!
iversen: HAH!
iversen: TOK DU DEN??
storrusten: nei
storrusten: det er allerede for sent
iversen: å
iversen: ok
iversen: søren
storrusten: vi gadd ikke
iversen: greit.
iversen: femi av dere
storrusten: ja. vi bestemte oss for å bli hjemme og spille syke
iversen: ikke dumt
iversen: det var min plan også
iversen: men så ødela ole og marit alt
storrusten: for noen eklinger
storrusten: vi klarte nesten å sabotere hele oles plan i dag om å trene
iversen: jaha?
storrusten: jada. vi stod og skravlet vekk halvannen time i fysikkbygningen
storrusten: men han trente for det etterpå.
iversen: men det var et godt forsøk
storrusten: vi skal ha for forsøket
iversen: absolutt
storrusten: og dere skal ut og spise bløtkake?
iversen: tilbake til det glade kvartal for tortillamiddag og kakedessert, tror jeg planen er
iversen: jeg hater som kjent å måtte forlate leiligheten hele to kvelder på rad, men jeg syns det ville være for lite kameratslig å bli hjemme.
storrusten: haha. du er en sympatisk kar
iversen: jeg er hjemmekjær
storrusten: vi ser på hotel cæsar.
iversen: . . .
storrusten: ikke mitt valg.
storrusten: men det er mange gode sitater der.
iversen: utvilsomt
iversen: de har vel fiksa en autist i rollegalleriet etterhvert også
iversen: det slår alltid an.
storrusten: det var en dverg med!
iversen: ikke verst
iversen: var den sint?
iversen: eventuelt han/hun
storrusten: litt, underveis
iversen: bra
storrusten: nå prøver jeg å finne ut hvor høy en dverg kan være
storrusten: det var ikke lett å finne ut
iversen: fint at de holder seg realistiske
iversen: spennende
iversen: 147 cm eller kortere, kommer jeg frem til
iversen: men det gjelder dverger, altså. står ikke noe om pseudodverger.
storrusten: hva er pseudodverger?
iversen: dverger med normale proporsjoner
storrusten: men hva er definisjonen av en dverg? går det på høyden, eller noe annet?
iversen: http://en.wikipedia.org/wiki/Midget
iversen: (jeg slår ofte opp i wikipedia til tross for min svertekampanje)
storrusten: jeg søkte på norsk, jeg. og der stod det ikke så mye
iversen: det er vel noen hundre ganger så mye informasjon å finne ved et lite språkbytte, så jeg prøver vanligvis engelsk først
storrusten: men norsk er så fint…
storrusten: jeg liker egentlig ikke at jeg søker på bokmål. hadde vært så fint med nynorsk
iversen: jeg var, sånn apropos den artikkelen, millimetre fra å få veksthormoner på barneskolen.
iversen: men så var det en jævla dustedoktor som tok noen røntgenbilder av hendene mine og sa at jeg kom til å bli mellom 178 og 185 cm høy.
iversen: så da fikk jeg ikke likevel.
iversen: lurer på hva sjansen er for at jeg fremdeles har ti cm å gå på?
storrusten: det hadde jo vært FANTASTISK om du plutselig ble høyere nå
storrusten: jeg holdt nesten på å bli sendt til utredning for å få antivekst-hormoner
iversen: jeg liker egentlig høyden nå, orker ikke å handle nye bukser.
iversen: ikke verst
storrusten: underlig at slikt kan skje i en sosialdemokratisk stat?
iversen: tenk
iversen: vi kunne vært like høye!
storrusten: hvor morsomt hadde det vært, da?
iversen: kjempemorsomt
storrusten: da hadde vi ikke hatt denne samtalen
iversen: det er jo sant
iversen: men da kunne vi snakket dritt om lave gutter og høye jenter
iversen: og det er sikkert også ganske moro
iversen: det hadde nok løst seg

undrenes tid er ikke forbi (2)

Førsteposten var her, andrepost ut i serien «Undrenes Tid Er Ikke Forbi» (UTEIF):
Kristin begynner å trene!

Hva: Svømmehallen på Domus Athletica, med nytt og fint innkjøpt OSI-medlemsskap og gode intensjoner. Når de trekker 650 kroner fra kontoen min må jeg i alle fall late som jeg trener jevnlig.
Hvem: Kristin «vik fra meg trening» Storrusten, med optimistiske og like intensjonsfulle Anka og Tia ved sin side.
Når: Hver torsdag og fredag frem til sommeren, med mindre himmelen faller ned eller vi utvikler vannallergi.
Hvordan: Med lange nok varmebad og badstuer og dusjinger i etterkant, og koselige drøsepauser ved milepælene underveis og løfte om at vi må ha melding fra foresatte for å kunne skulke, tror jeg dette skal gå.
Hvorfor: Så jeg kan spise mer kaker.
Mission impossible?: Kanskje litt optimistisk å uttale at dette går som strykende allerede etter første gangen, men jeg velger å se lyst på livet, og tror at jeg kan bli med i neste års OL med dette tempoet.

Neste gang i UTEIF: Kristin får seg kjæreste! (som jeg også tidligere har sagt, men en eller annen gang må det jo skje, og da er det godt jeg er forberedt.)