Lykkelig

Det er en värdslig sak, det er virkelig det, men jeg blir ganske så glad av den. I høst var det innbrudd hjemme hos oss, jeg fikk alle smykkene mine stjålet, jeg holdt på å gå i oppløsning. Jeg blir fortsatt veldig, veldig lei meg når jeg tenker på ringen fra farmor og de andre fine sakene som er borte for alltid. Men heldigvis dekker forsikringspenger innkjøp av nye smykker.

Jeg er så begeistret for ringen jeg hentet i går at jeg nesten sprekker. For en bursdagsgave til meg selv!

IMG_2756

Følg Bibliotekstafetten!

Noe av det aller siste jeg gjorde før jeg gikk ut i permisjon, var å idémyldre Bibliotekstafetten. Stafetten ble startet i februar, og nå har den beveget seg gjennom Gudbrandsdalen og opp mot Trøndelag. For øyeblikket er den i Nord-Trøndelag, og i slutten av måneden skal den ombord på buss i Finnmark for å besøke bibliotek der! Forhåpentlig kommer den like hel til Oslo 25. oktober, når Norsk Bibliotekforening skal feire 100-årsdag. Jeg er heldigvis tilbake for å være festdeltager da!

Stafettpinnen – denne snasne boklampen – besøker folkebibliotek, skolebibliotek, fylkesbibliotek, bokbusser og fagbibliotek. Følg med på bloggen!

Hvordan funker barnevognteater?

I dag har Ellinor og jeg vært og sett Stort og stygt på Det norske teatret. Stykket er skrevet av Olaug Nilssen, og handler om to par i samme blokkoppgang som henholdsvis venter barn og har en sønn på 2,5 år som det er noe med.

Dette er rett og  det beste teaterstykket jeg har sett. Ikke det beste teatertykket om foreldreliv. Ikke det beste nyskrevne teaterstykket. Ikke det beste norske teaterstykket. Bare det beste teaterstykket noensinne. Punktum.

skriver Susanne Kaluza på sin blogg. Les gjerne det hun har skrevet om stykket, det er bra. Da stykket var ferdig «reiste hele salen seg og ga stående applaus og jubel» skriver hun. Det gjorde vi ikke på denne forestillingen. Stående applaus er ikke tingen når du har baby i armene og lurer på om den sover…

Men vi var fornøyde! At forestillingen er bra, var det ingen tvil om. For oss som satt der med babyer mellom noen få uker og opptil ett år var det mye gjenkjennelse, noen ganger tenkte jeg at det var nesten mer beskrivelser enn det var kunst. Det er en underlig følelse. Samtalene var så ekte at du likegjerne kunne hørt dem i gangen. Persongalleriet var kanskje litt for karikert, men særlig paret med en sønn som det er noe galt med var varmt og rørende tolket. Uansett om man selv har barn er det interessant å se samspillet mellom de voksne, både parene seg i mellom og overfor hverandre.

Noe av det meste interessante var jo hvordan barnevognteater fungerte. Både publikum og ansatte var spente. Rent konkret var betingelsene som gjorde dette mulig:

  • Forestillingen var kl. 13 – langt bedre for de fleste babyforeldre enn kl. 19…
  • Det var svak belysning i salen
  • Det var aksept for bevegelse og lyd i salen
  • Det var stellemuligheter, og ingen som så stygt på deg hvis du måtte ta en tur ut underveis

Selv hadde jeg med meg verdens enkleste baby-teatergjenger: Hun sov den første timen, fikk mat den neste timen, og var dermed superfornøyd. Heldigvis – da fikk jeg fulgt med! Noen fikk veldig urolige babyer underveis, men overraskende nok forstyrret ikke det opplevelsen særlig for oss andre. Det ble en jevn bakgrunnsstøy, og skuespillerne var såpass overbevisende at man helt overså all annen lyd enn fra egen baby. Jeg kunne ikke tro det – jeg anslår at vi var hundre voksne og hundre babyer, og likevel var det ikke noe problem å kjøre en full voksenteaterforestilling!

Den eneste gangen dette publikummet reagerte annerledes enn «vanlig» publikum, var nok på slutten av forestillingen.

– Åh, hører du, det er helt stille, sier den ene skuespilleren.

Da hørte man plutselig at det var minst 20 babyer som laget ulike varianter av koselyder og kjipe lyder…

Jeg håper Det norske teatret også opplevde dette positivt. Det eneste som var en skikkelig utfordring var en liten heis som alle måtte ned, men personalet var veldig behjelpelige. De har allerede satt opp en ny barnevognframsyning 23. mai, så det anbefales. Ellers spilles også stykket uten babyer i salen 🙂 Jeg håper flere teatre vil prøve seg på dette: Vi mødre i permisjon er mange, og vi trenger påfyll! Et vilkår var nok faktisk at billettene ikke kostet så mye (i dette tilfellet 200 kroner), for med en liten baby må man ta sjansen på at man ikke klarer å møte opp, eller må bryte halvveis. Hvis billettene hadde kostet 500 kroner vet jeg ikke om man hadde turt. Og babyene våre likte lyd og lys. Selv vil jeg utfordre Operaen, og ønsker meg gjerne Nattens umusikalske dronning, for eksempel. Ja til kultur i permisjonen!

QuizBattle

Liker QuizBattle, særlig når jeg kan svare. Det kunne jeg ikke på dette.

IMG_2698

Hva tror du?

(Utfordre meg gjerne – brukernavn storrusten.)

Verdiskapning

Finnes det en regel når man skal ha -ing og når man skal ha -ning? var et spørsmål i Språkteigen. Er det forskjell på avstenging og avstengning?

Ja, det er forskjell, svarte Sylfest Lomheim. -ing er for selve handlingen – -ning er resultatet av handlingen. For eksempel snakker du om byggingen av et hus, mens bygningen er det som står etterpå. Og derfor blir det jo veldig morsomt når næringslivet snakker om «verdiskapning». Hva skal det være for noe?

«He he,» tenkte jeg først. Bra eksempel, for verdiskapning er jo ingenting! Hva skulle det vært?

Da slo det meg. Næringslivet driver med verdiskaping. Jeg som går hjemme med en seks uker gammel baby – jeg holder på med en verdiskapning.

Barnevognteater: Her kommer vi!

Jeg har store forventninger til teateropplevelsen neste uke: Da skal Ellinor på teater for første gang! Det kan vi gjøre fordi Det Norske Teatret setter opp Stort og stygt som barnevognteater! Jippi! Forestillingen er kl. 13, det er plass til barnevogner i salen og stellemuligheter – og høyere takhøyde for bråk blant publikum… Jeg sikret meg billetter straks jeg hørte om det, og sammen med gode venninner skal vi få med oss dette. Susanne Kaluza skrev om Stort og stygt som det ene teaterstykket du må få med deg.

451164

Jeg fortalte om dette til kusinen min i forrige uke, som hadde veldig lyst til å være med sammen med Ellinors nyeste tremenning. Men det var utsolgt! Heldigvis setter Det Norske Teatret opp ekstraforestilling 23. mai, men det hadde jo vært hyggelig å gå sammen…

Så da var det fantastisk å vinne Superpapsens konkurranse om billett til neste ukes forestilling! Tusen takk til Superpapsen og tusen takk til Thelma, det er jo alltid fint med flere storrustner og smårustner i salen.

Rapport kommer selvfølgelig.

Forsikr.risiko sykefravær

Jeg har fått brev fra NAV. Jeg fikk mine første brev fra NAV på nyåret, da jeg var i gang med å søke om foreldrepermisjon. Det gikk relativt smertefritt, jeg gryntet bare irritert til saksbehandler én gang. Jeg skjønner at det ikke alltid er så lett å behandle 60 000 søknader på en gang. Men hei – hva med å gjøre brevene man sender ut forståelige, slik at man slipper åtte telefoner om samme tema hver dag?

I går fikk jeg brev i posten.

FORSIKR.RISIKO SYKEFRAVÆR – ORIENTERING OM SVARTID

Vi har 26.03.13 mottatt søknaden din. Saken vil bli behandlet så snart som mulig og senest innen 1 måned.

Vel. Jeg har ikke sendt noen søknad, og jeg skjønner heller ikke hva dette skal dreie seg om. Forsikr.risiko? Så jeg gugler meg ut på internettmotorveien, og havner som så mange andre i et mammaforum. Der finner jeg svar. Det er arbeidsgiver som har søkt om tilbakebetaling for sykdom i forbindelse med graviditet. Flott for arbeidsgivere med fruktbare arbeidstakere for meg, og økonomiansvarlig på jobb har vært flink og søkt NAV.

Og så sendes svaret til meg? Uten en forklarende setning? Kjære NAV, dere vil gjøre det så utrolig mye enklere for dere selv hvis brevet jeg hadde fått i posten sa dette:

TILBAKEBETALING FOR SYKEFRAVÆR – ORIENTERING OM SVARTID

Vi har 26.03.13 mottatt søknaden fra arbeidsgiveren din om å få tilbakebetalt sykepenger i arbeidsgiverperioden. Saken vil bli behandlet så snart som mulig og senest innen 6 uker. * Arbeidsgiver mottar også denne informasjonen. **

En tøddel klarspråk. Det er alt jeg ber om.

* For det er nemlig 6 uker, ikke 1 måned som de skriver i alle brevene sine. Det er EKSTREMT fjollete å ha feil frist i et slikt brev.
** Jeg regner i alle fall med det? Eller er det jeg som skal sende denne informasjon til arbeidsgiveren? Akk.

Anbefaling: Guten

På Kulturnytt hørte jeg at Aasmund Nordstoga har gitt ut ny plate med tekster av Aasmund Olavsson Vinje. Etter å ha hørt innspillingen på Spotify en gang er jeg ekstremt begeistret. Nordstoga har ganske klassiske arrangementer, men samtidig med noen overraskende vendinger og variasjoner.

Jeg er ikke særlig glad i dyr. Jeg kan klappe dem og synes de er søte, men jeg setter rett og slett mennesker ganske langt over. Derfor overrasker det meg alltid hvor rørt jeg blir av Blåmann. Så også når Aasmund Nordstoga synger.

Blaamann, Blaamann, Bukken min,
tenk på vesle Guten din!
Bjørnen med sin lodne Feld
kann deg taka seint i Kveld.

Blaamann, Blaamann, svar meg no,
mækra med ditt kjende Ljod!
Ikkje enno, Blaamann min,
maa du døy fraa Guten din.

Skjermbilde 2013-04-11 kl. 14.10.05

Ein lyt undrast om ikkje Nordstoga skulle vorte fotografert litt meir frå høgre. Og fått nokre ekstra dager utan barberhøvel.

Skjermbilde 2013-04-11 kl. 14.18.34

– Hei, du fotografen, hugs no kva som er mi gode side!

205854-1987

– Her har eg sett til høgre heile livet, og så kjem portrettørar og tek seg fridomar? Meg tyktest at gråta.

 

Slik blir du ikke kjendis

I går da jeg handlet på Rema 1000 i beste permisjonstid kom en journalist og kameramann bort til meg. Det er all grunn til å tro at de luktet min enorme kompetanse på feltet lang vei. Så da var det bare å benke seg til foran teven, her kan du se innslaget på Dagsrevyen.

Saken var matpriser, og vi enquete-kamerater ble spurt om vi trodde prisene hadde gått opp eller ned. Det var her jeg bommet grovt på min vei til kjendisstatus – for Dagsrevyen skulle nemlig fortelle at forbrukerne trodde at prisene hadde gått opp! Og dette var nyheter som overrasket dem! Ikke rart veien til kjendisstatus gikk i dass for meg, jeg svarte nemlig noe sånt som

«Vel… Vi bruker jo stadig mindre penger på matvarer, så sammenlignet med kroneverdien er sikkert matvarer blitt relativt enda billigere.»

– Nå forteller jeg deg at matvareprisene faktisk har gått NED siden mars i fjor. Overrasker det deg?

«Nei, vel, ikke egentlig, for jeg har ikke noen følelse av at prisene har steget noe særlig, og da har de sikkert egentlig sunket!»

Så mye for å være fornuftig. Jeg kunne vært rikskjendis i dag. Jeg får fortsette å henge rundt Marienlyst slik at jeg en dag svarer det de vil ha.

Dagsrevyen 10. april. Bildet er manipulert.

Dagsrevyen 10. april. Bildet er manipulert.

Levende bøker

Tehme Melck skriver i bokbloggen aroundbooks:

I mange år nå har jeg derfor praktisert en streng ikke-bortlåns-politikk, bortsett fra når det gjelder personer i min umiddelbare familiære nærhet. Mine bøker er kjære personlige gjenstander og behandles av meg som nettopp det.

Det synes jeg er veldig interessant, som jeg også kommenterte på bloggposten hans. Jeg har det nemlig fullstendig motsatt med bøkene i min bokhylle! Det er blitt fire stappfulle billy-hyller (med ekstra topphyller og bøker oppå der, og noen steder bøker i to lag). Jeg er ikke egentlig er boksamler. Jeg har ingen bøker som er noe særlig verdt; selv om jeg nå etter hvert prøver å få bøker i hardcover og ikke kjøper så mye pocket.

Jeg har lest nesten alle bøkene i bokhyllene mine. Et kjapt overslag sier at jeg har kanskje rundt 1000 bøker (SHIT MAN DUDE). Jeg vil anslå at jeg har kanskje tyve-tredve bøker i hyllene som jeg ikke har lest. Noen av bøkene i hyllene har jeg lest flere ganger, men i grunnen leses de fleste kun én gang. I tilegg er det ofte som bibliotekbok, og så kjøper jeg bøker jeg liker på salg etterpå.

Klart jeg må låne ut bøker, da! Akkurat som med leiligheter liker jeg best bøker med litt sjel: Med understrekninger, knukne pocketrygger og litt bølgete sider forårsaket av å ha lest i badstuer. Jo flere som har lest en bok, desto mer verdifull er den, tenker jeg. Den beste boken i så måte er kanskje den første utgaven min av Ekstremt høyt & utrolig nært av Jonathan Safran Foer – den har jeg selv lest i hvertfall fire ganger, og jeg har lånt den ut tre ganger. Den er fortsatt like hel, men bærer selvfølgelig preg av å ha blitt lest.

Et viktig aber i min fremgangsmåte er imidlertid at bøker blir borte. Ja, de gjør det. Jeg savner først og fremst den personlig signerte utgaven min av Norsk litteraturhistorie etter hukommelsen. Men jeg er en person som roter ting vekk, og av erfaring vet jeg at det meste dukker opp hvis man bare venter. Så den boken tror jeg kommer tilbake til meg en gang. Og i mellomtiden har jeg skaffet meg «Personal library kit» som lar meg stemple bøker inn og ut.