Jeg har lært meg så bra partytriks av hoppestrikk. Sitat: «Det er ikke så synd på oss med dårlig syn som folk skal ha det til. Vi blir alltid festens midtpunkt med dette kule trikset.»
Minus seks og minus fire, siden du spør. Og skjeve hornhinner og dårlig samsyn.
Jeg skriver ikke så mye kreativt lenger, jeg har lyst til å skrive mer morsomme ting. Og jeg har ikke tatt i en sivilstatus-tusj på hvertfall en måned, det er kjedelig. Jeg liker å være morsom (mitt store idol er Sigrid Bonde Tusvik. Elsk!)
Jeg skriver på en oppgave som blir ganske bra, men ikke så veldig morsom. Jeg prøver fortsatt å finne ut hvordan jeg kan gjøre den morsom og spennende og samtidig få førsteamanuensisene til å skjelve i hypofysen av hvor akademisk skrivestilen min.
Jeg trodde lenge at jeg egentlig var opptatt av interiør og hvordan det var der jeg bodde, men jeg begynner å innse at jeg egentlig ikke er det. Det er streit og ryddig altså, men jeg leser 100tusen blogger med jenter som har det så mye finere enn jeg har. Og jeg syr egentlig mye færre blomster på klærne mine enn jeg skulle ønske at jeg gjorde.
Åh, jeg er ikke som de 100tusen fine bloggjentene jeg leser. Blant annet har jeg ikke hatt et kamera på to år, selv om jeg mener at jeg egentlig ville tatt veldig fine bilder.
Jeg skal skrive mer og jeg skal tegne mer, og jeg skal være våken lenger enn midnatt hvertfall noen ganger til denne høsten. Og så var det denne masteroppgaven, da.
Her har vi søstrene Storrusten som prøver å gjøre samme grimase. Målet er å flytte munnen så langt vekk fra sentrum som mulig. Vi er vel alle enige om at Helga tapte.
Jeg bookcrosser, som betyr at jeg registrerer bøker på BookCrossing.com, og slipper dem deretter «fri» – på busser, på Universitetet, på den offisielle BookCrossing-sonen på Oslo S. I morgen skal jeg slippe en bøling til ut i verden. Datasystemet er, og det er bare å beklage, ganske krøkkete og fryktelig slitsomt, men jeg er så glad i selve prinsippet at jeg tvinger meg til å holde ut. Bøker er et objekt som skal vandre!
I dag laget jeg egne «BookCrossing labels», altså lapper man kan lime inn i bøkene og små symboler man kan ha utenpå boken. Hvis du vil bookcrosse, er det bare å printe ut disse, lime dem inn i boken din og skrive på ID-koden du får når du har registrert boken på BookCrossing.
Internett er sannelig en fin ting, som gjør sånt mulig. Papirbokens død, du liksom…
I fjor kjøpte jeg leilighet – og det er ganske kult å eie sitt eget sted. Det anbefales. Men før du begynner å gå på visninger og si opp leieforholdet:
1) Det er DU som må fikse alt, og ikke minst BETALE alt. Åh, hvor fint er det ikke å kunne sende alt bare videre til huseier…
2) I går fikk jeg plutselig en helt ubendig trang til å VASKE VINDUER da høstsolen sto lavt inn. Så jeg vasket vinduer. Sykt. Den hadde jeg ikke sett komme.
Solen skinner, det er snart helg, og hvilken herlig dag er det ikke for å dykke videre ned i masteroppgaven? Nå har jeg jobbet 100 % med masteroppgave i to uker, og jeg begynner å kjenne slitasjen. Joda, jeg har stukket tærne ut i mastervannet i dag, men jeg har også fått surfet langt mer enn det jeg burde.
På onsdag hadde jeg veiledning; det er alltid fint å diskutere prosjektet mitt med noen som er like spent på resultatene mine. Jeg er usikker på hvor mye jeg egentlig kan publisere (=blogge) om statistikken min før den skal unipubbes, jeg velger derfor å være litt tåkete her i bloggen på hva jeg driver med til hverdags. Det får meg også til å føle litt at jeg driver med hemmelighetskremmeri, og det kan jeg like.
Uansett, jeg har gjort en undersøkelse hvor det viste seg at Ragnar Hovland kom ganske langt opp på listen over populære forfattere. Jeppz, tenkte jeg, det var da ingen overraskelse. Men det syntes veilederen min; hun trodde Ragnar Hovland hadde utspilt sin rolle for lenge siden.
«Neeeeei,» sa jeg da, «i min generasjon skal man like Ragnar Hovland.» Jeg tenker på sjokket jeg fikk da jeg, etter å ha hatet ham intenst på ungdomsskolen for «Ein sykkel på havsens botn» (ågudhjelpeossalle), skjønte da jeg begynte på universitetet at vi egentlig liker Hovland. Og med «vi» mener jeg selvfølgelig at han kommer som del av pakken jeg har godtatt som identitet; litteraturstudine med kreative interesser, venstresympatier og avsmak for flink-pike. Så jeg begynte å like Ragnar Hovland. Uten å ha lest noe annet enn «Ein sykkel på havsens botn».
Alle de kule bloggebarna (som Linn, Janke og Kari) skriver om Sveve over vatna. Og i undersøkelsen min var det stort sett de under 40 som likte Hovland. Hvor morsomt er det ikke at en forfatter jeg tar for å være kanonisert, ikke er det for veilederen min?
Jada, det er gøy å være meg. Synes du denne storrustnen er for kjip, kan jeg informere om at Lillerusten har dratt til Irland og blogger derfra, og Kusinerusten har dratt til Frankrike og blogger derfra. Hvis du er mer enn normalt interessert i slekten min, kan du utvide rss-leseren din med en gang.
… har jeg sagt til alle sammen i dag, i morgen skal jeg begynne å skrive masteroppgave. Jeg skulle egentlig begynt forrige uke, men jeg har jobbet litt for mye og lest litt for mye Harry Potter.
I morgen skal jeg hente Knaus 5 på biblioteket etter å ha ventet i ÅREVIS. Og derfor sier jeg det her: I morgen skal jeg begynne på masteroppgaven.
I går var jeg i diamantbryllup. Jeg skulle ønske jeg skulle det i morgen igjen også.
Denne høsten skal jeg skrive og levere min masteroppgave i litteraturformidling. Jeg kom et godt stykke på vei før sommeren, men har lagt alt fra meg mens jeg har sommerjobbet. I dag kl 15.40 opprettet jeg word-dokumentet som heter oppgave.doc. Jeg fniste nervøst da jeg prøveskrev noen setninger. Jeg vet hva jeg skal skrive om og jeg tror sannelig det skal bli ganske bra, men det er stor forskjell på å entusiastisk fortelle om hva jeg holder på med og å skulle forvandle det til pixler på en hvit skjerm.
Jeg har bestemt meg for at jeg ikke skal levere oppgaven i Times New Roman, for det er faktisk ikke påkrevet. Nå sitter jeg og grubler på om det er Palatino som skal være min skrift, Book Antiqua eller Garamond. I det siste har jeg også begynt å skjele over mot Minion. Jeg er veldig opptatt av skrifttyper, og kan bli nostalgisk av å se Georgia, for eksempel. Åh, Georgia. Jeg hadde ALT i Georgia en periode. Nå foretrekker jeg at de er smalere.
Jeg har også begynt å lage en skrive-liste med bra musikk. Og det er ikke prokrastinering, det er endel av arbeidsflyten min frem mot et resultat. Å rydde plass på datamaskinen med en mappe og egen sortering er faktisk like viktig for resultatet for meg som det var å lage spørreskjemaer.
Lei en superhelt i dag. Han blonde er kanskje min favoritt, men de er ikke så verst, de andre heller!
Nationaltheatret tilbyr et kort de kaller «Unge National», som er et gratis medlemskort til mennesker mellom 15 og 25 år. Med dette kortet koster alle ordinære forestillinger 85 kroner (det samme som en kinobillett), og så vidt jeg skjønner er det rett og slett ingen ulemper.
