Denne bloggen er jo til for å stille meg i et udelt positivt lys slik at alle får lyst til å være en av mine nøye utvalgte venner. Siden jeg i dag har en litt uggen selvkritisk sans tenkte jeg at jeg ikke skulle måke på med egne lovprisninger, men heller overlate talerstolen til en høyt aktet venninne. Jepp, jeg ruller meg i laurbær og trives skikkelig godt på pidestallen.
Kristin, du er et geni. Hadde jeg eid din takt og tone hadde jeg nok ikke i hovedsak satset på venner som sliter med å forstå språket jeg snakker.
Først ut i den nye serien «Undrenes Tid Er Ikke Forbi» (UTEIF): Kristin lager middag fra bunnen!
Hva: Komper med poteter og kålrotstappe Hvem: Kristin «uten halvfabrikata ville jeg sultet ihjel» Storrusten Når: Det tok meg 70 lange minutter foran grytene, og 10 patetiske minutter å spise det. Hvordan: Koke kålrot sjokkerende lenge før den ble myk nok til å kunne moses, lage hvit saus (med smør, mel og melk – jeg er et kulinarisk geni), forme søte små raspeballer og la dem kose altfor lenge i kraft, koke poteter (det var den enkle delen av jobben). Siden jeg aldri har laget hvit saus før ante jeg ikke hvordan man skulle beregne, så jeg slang oppi omtrent 150 gram smør og en god del mel, noe som gjorde at jeg måtte tynne ut med relativt mye melk før det så ut som saus og ikke grøt. Jeg tror jeg kunne ernært halve Røde Kors-leiren i Sudan på den mengden hvit saus jeg har til overs. Hvorfor: I håp om å bli en praktfull husmor som kan ha en sjanse på å oppdra barna mine halvveis anstendig. Mission impossible?: Maten var spiselig, men med utsagn som «etterpå kaster jeg meg ut av vinduet» og 70 minutter jeg kunne brukt langt mer fornuftig ser jeg ikke for meg at dette er noe jeg vil gjøre sånn på fast basis.
Neste gang i UTEIF: Kristin får seg kjæreste! (som sagt. Undrenes tid er ikke forbi, så denne nyopprettede spalten gir meg håp. Likevel sier noe meg at det kan bli lenge til neste post.)
Siden jeg faktisk er i rute med nyttårsforsett #4 (ikke si nei til noen sosiale avtaler), har jeg det relativt travelt for tiden. Ikke hysterisk travelt, bare nok til at jeg i går hadde tyve minutter hjemme totalt og at jeg må notere i kalenderen at jeg skal sette på klesvask. Likevel satt jeg og knaketenkte foran skjermen fordi jeg ville presse ut et blogginnlegg, for å glede fansen.
Men hva har jeg opplevd som er verdt å skrive om, da? tenkte jeg. Ingen blir vel overrasket om jeg forteller at jeg sølte flytende sjokolade utover hele meg og sofaputer i går, at jeg tapte så det sang i fussball eller at jeg nesten holdt på å besvime av pur kjedsomhet under æsjphil-seminaret. Det at jeg lo rått av skadefro da medbanditten min skled på isen sjokkerer dessverre ingen, ei heller at jeg i dag slumret vekkerklokken til jeg tenkte «oj, nå skulle jeg visst vært ute av leiligheten.»
I det hele tatt, jeg begynner å bli et kjedelig menneske.
Heldigvis er det ting som redder meg opp fra dette uføret. Jeg snakker selvfølgelig grunnen til at man lever: Ina-serien. For de av dere som vandrer i mørkets dal, kan jeg fortelle at dette er en bokserie for «unge piker» fra det tidlige 70-tall. Jeg leser serien en gang i året nå, noe jeg har gjort de siste åtte årene. Jeg er rett og slett overbevist om at dette gjør meg til et bedre menneske.
Grunnen til at jeg er singel er utvilsomt at jeg ubevisst sammenligner alle y-kromosomer med Torbjørn Hanning, og jeg kaller ikke folk «ditt asens beist» helt uten grunn. Faktisk vil jeg gå så langt som å hevde at jeg ville vært et annet menneske uten disse bøkene.
Det er 12 bøker i serien. Med studier, venner og dette tidligere nevnte travle programmet klarer jeg omtrent én bok i døgnet, men det innebærer å ikke kunne slukke nattbordlampen før jeg er sikker at alt forløper slik det alltid har gjort. Og man trenger vel ikke være kvantefysiker for å forstå at det at hun gifter seg i siste bok ikke legger noen demper på min leseglede…
Etter å ha fått telefon fra Universitetet i dag tidlig om at eksamenskarakteren jeg hadde klaget på rett og slett var ført inn feil, ser jeg ingen grunn til å pålegge meg selv lesesalarbeid og grundig pensumlesning før det nærmer seg mai. Herved legger jeg fra meg nyttårsforsettet (lese mer), og går tilbake til augustforsettet (se hvor lite jeg kan lese og fortsatt få en fin karakter). Dette er en gledelig nyhet for alle venner og kjente som har lyst til å treffe meg – det blir langt enklere å presse dere inn i moleskinen når jeg ikke har noe så tøvete som studier der.
Og da når det var sagt, kan jeg fortelle at jeg har vært i Råde i to dager, hvor internett er en ting man har hørt om og man verdsettes i hvor mye man kan sette til livs. Da jeg skulle forlate den 36-timers fetekuren ble jeg tilbudt å ta med følgende: Én eplekake, halvannen liter brus, litt sjokoladepudding, fire poteter, to koteletter, en frossen laksefilet, fem epler, tre bananer, fire appelsiner og litt eggeost. Jeg tok med meg bananer og appelsiner og bedyret at det faktisk finnes mat også i Oslo, noe begge besteforeldre betvilte sterkt.
Jeg føler meg fryktelig gammel når menneskene som trasker rundt i leiligheten er forlovet og skal gifte seg til sommeren, og de som ikke er forlovet diskuterer babystørrelser fordi man har kjøpt gaver til venninner som har nedkommet.
21-årskrisen kan bli tøff.
Oppdatering: Jeg kan ikke få understreket nok ganger at jeg biologisk sett er eldst her, men likevel var det to andre som nettopp nå kom tilbake med bil fra IKEA og hadde kjøpt inn masse fornuftige ting, og jeg siterer skamløst: «…så kjøpte vi bare ett nattbord. For vi har jo ett fra før.» M: «Ulike nattbord? Er ikke det litt urutinert?» Forlovet: «Nei, dette har vi diskutert tidligere. Og nå som vi hadde brukt så mye penger uansett, så får vi bare starte ut slik.»
Jeg har plutselig oppdaget msn spaces, og ikke minst at mennesker bruker det som fotoalbum. I min meningsløse surfing fant jeg til og med bilder av meg selv. I mangel på inspirasjon og tid (sånn går det når man ligger i sengen til 11 og sitter på lesesal fra 14-17.30, applaus?) så tenkte jeg bare å dele dette stemningsbilde fra den himmelske freds plass, hvor disse yndige smådamene fant meg. Jeg trenger vel ikke nevne at de lo så de gråt over hvor høy jeg var.
De av dere som ikke kjenner meg skjønner jo at jeg er en knalljente når jeg skårer nesten likt mellom nerdete og bitch. Og de av dere som kjenner meg, vet at jeg absolutt er 13 prosent av både atletisk og slutty. Ah – jeg elsker en dårlig personlighetstest en lat onsdagsettermiddag!
1. I brevet jeg fikk med min nye bankkortkode stod det at dette måtte makuleres i etterkant. Jeg hvinte nærmest i fryd, for det er ikke ofte jeg får sjansen til å bruke min makuleringsmaskin helt legitimt (selv om jeg har ødelagt mange blanke ark på denne måten…) Det som er enda bedre, er at makuleringsmaskinen min er av merket «Happy Life Creator». Jeg liker den.
2. Vilde melder at det ikke regnet i Bergen i går. Smil.
3. Jeg kan ha ganske god samvittighet, i og med at jeg allerede har lest to timer pensum. Jeg satser på litt mer før kvelden er omme, men enn så lenge er jeg ganske fornøyd. Jeg har tross alt støvsuget og ryddet rommet også.
4. Etter at gjestehurven hadde reist hjem i går, satte Madeleine og jeg på Moulin Rouge. Fordi vi begynte ved midnatt orket vi ikke se hele, men overtrøtte og sukkerfulle sang vi helt strålende med på Elephant Love Medley.
5. I går leste jeg «Tiden – venn eller fiende?» igjen. Det er en gammel TL-bok som jeg har lest sikkert førti ganger. Den handler om 16 år gamle Kara som dør av CF, mens hun er forelsket i Eric og bestevenn med Vince. Den tar omtrent halvannen time å lese, og jeg stortutet også denne gangen. Det er viktig for meg å lese slike bøker for å minne meg på hvorfor jeg egentlig går på litteraturvitenskap.
Egentlig trenger jeg vel ingen unnskyldning for å poste dette sjarmerende bildet, men jeg kan jo i alle fall late som det var en grunn. Jeg har vært hjemom og plukket med meg litt familiebilder å ha på veggene, og dette bare skrek om posting. Herremannen til venstre har nettopp dratt til Russland og blogger nå opplevelsene her. Hvis jeg med andre ord svikter mine plikter som storrusten-blogger, har dere nå altså en i reserve. Å dele hans bloggadresse var min dårlige grunn for å poste stygge familiebilder. Det må også nevnes at den sjarmerende frøkna til høyre blogger her, og at hun i blått i midten blogger her, og hun bak er lykkelig gift. Sånn kan det gå.
OK. Det kan være seg at det er vel mye navlelo på denne siden, men nå skal jeg gjøre verden til et bedre sted gjennom bloggingen min. Det har seg nemlig slik at mandag vil Bergen tangere Bærum i antall regndøgn, og etter å ha gjennomlevd høsten 2000 gidder jeg i alle fall ikke å se disse sytete skarrerne juble for rekord på tirsdag.
Bloggaksjonen er satt igang av to eksilbæringer i Oslo, og Magnus har allerede sørget for at alle fakta ligger på bordet. Som sagt er det litt tvilsomt om vi egentlig kan regne med (aha. aha.) rekorden, men hvem stoler hvem på en halvblind pensjonist uansett? Sjekk Magnus’ side for bakgrunnsstoffet du trenger før du går i gang med tiltakene som her er beskrevet. Helst håper vi at eksilbæringer i Bergen blir seg sitt ansvar bevisst, men også andre bærumssympatisører kan bidra her.
Det er altså bygdestoltheten vår vi snakker om. Vil vi være kjent som det stedet med nest mest regndøgn på rad? Det ville ikke vært særlig kult, ville det vel?
Derfor. Ta burberry-paraplyen, trekk på deg gummistøvlene og kom deg ut til Bergens målestasjon natt til søndag. Det kan være en idé å ha med seg en ekstra person slik at dere kan dele på skiftene, men dette avhenger selvfølgelig av hvor dedikert du er til å knuse Bergen. Oppgaven er ikke vanskelig, du skal rett og slett bare holde paraplyen over regnmåleren. Hvis du selv er redd for å bli våt, kan du alltids ta med deg en ekstra liten paraply til regnmåleren. Utfordringen blir selvfølgelig å unngå å bli oppdaget av metereologene, så det kan være lurt å være på vakt. Skulle du likevel bli oppdaget, kan du alltids bruke en av disse tyske glosene, slik at det i alle fall ikke avsløres at du kommer fra Bloggaksjonen Bærum: «Wenn ich Geld hätte, würde ich dir ein eigenes Wetterstation kaufen…» eller «Dieser Regenschirm? Nein, nein, dieser ist kein Regenschirm. Es ist… ein Kartoffel. Ein Regenkartoffel.»
Men heldigvis har ikke alle bæringer kun emigrert til Bergen, så vi har også en oppfordring til eksilbergensere på Strilelandet. Det har vært regndanset i flere hundre år, og vi kan ikke se noen grunn til at dette ikke lenger skulle aktuelt. Litt intens regndansing rundt Bergen, og vips har vi lokket skyene bort fra syndens pøl.
Det gamle avledningstrikset kan også muligens fungere. Sørg for at dette er helgen du løper naken over Bryggen, eller spis en fisk i Akvariet, eller still deg på en av allmenningene og snakk stygt om buekorpsene. Mens alle er opptatt av å stirre på deg, sørger du for at en medsammensvoren springer opp på Fana og redder Bærums ære.
Og er du vågal nok, løper du opp på Fana i fullt dagslys, sørger for at all oppmerksomhet fra alle meterologer rettes mot deg, og så står du der rolig og heller en desiliter vann oppi regnmåleren. Det kan ha plasket ned hele dagen, men det er likevel ikke vitenskapelig bevist når som du har ødelagt beviset, og det vet meteorologene like godt som oss andre. Er du jackass nok, tisser du selvfølgelig.
Rike onkler kan bestikke Hermann Friele og hele meteorologskokken. Jeg ser fint for meg et fyllekalas hele søndag gjennom, og mens disse spiser hummer og drikker dyr champagne, kan du ta ansvaret og signere i loggboken at det bare kom 0 millimeter regn i dag.
Kristne bæringer vet også hva de har å gjøre. Og dette gjelder ikke bare dere i Bergen, her kan vi ta et nasjonalt løft. Fold hender og be slik at du får. Som aksjonens propagandaminister skal jeg ikke spekulere i religion, men jeg kan jo nevne at første mosebok, kapittel 8, vers 2 kan være en inspirasjon: Havdypets kilder og himmelens luker ble stengt, og regnet fra himmelen stanset.
Og hvis jeg leser på tirsdag at Bergen har slått regnrekorden vår nå, så vet jeg hvem jeg skal skylde på.
