Uncategorized

Die schönsten Chorale in die grausamsten Varianten

Jeg snublet over denne herligheten på spotify her om dagen. Franz Lambert spielt die schönsten Chorale! Jepp, Lambert spiller virkelig vakre salmer. Men det gjør han på en synthesizer fra 80-tallet – med rytmeboks og alt. Jeg vet ikke helt hva som gjør mest vondt, «Deilig er jorden» (Schönster Herr Jesu på tysk) eller «Jesus, Joy of Man’s Desiring» eller den helt sinnsyke du-du-duingen på «What a friend we have in Jesus».

Jeg elsker Iver Kleives og Bugge Wesseltofts julemeditasjoner, og da jeg fant Franz Lamberts Deilig er jorden tenkte jeg YESS. Jeg gikk alvorlig på trynet der.

Det er litt som å pelle en skorpe. Det gjør så sykt vondt, og likevel MÅ jeg bare prøve en ny sang for å sjekke hvor ille den er (til informasjon er faktisk «So nimm den meine Hände» ikke så grusefull. Eller kanskje jeg bare er blitt immun.)

lauardag

har vasket kjøleskapet med klor. Og med zalo på toppen av alle kjøkkenskapene. Og prøvd å skrape av det som har brent seg fast på komfyren. Og sammen med Sigurd ryddet kjøkkenskapene og sortert for å sette ting i kjelleren (lærdom: Det blir bedre plass til det man faktisk bruker hvis man setter krumkakejernet, fårikålgryten, champagnekjøleren og pepperkakeformene i kjelleren. De er tross alt bare én trapp unna, og det burde derfor være mulig å hente dem når man trenger dem).

to click or not to click

I min omgangskrets er det ikke kosher å lese Dagbladet. Vel. Jeg gjør det. Det er en vane å besøke ap.no og db.no når jeg skal sjekke nyheter, og det burde sikkert vært dagsavisen.no eller klassekampen.no eller dn.no eller hva som helst, men det er altså db.no.

Men jeg demonstrerer aktivt når jeg er der. Nettaviser styrer så mye etter klikk, så jeg klikker bare på sakene jeg mener de burde skrive mer om. Ikke de nyhetene jeg faktisk har lyst til å lese (åååh, bare innrøm det dere også, dere vil jo trykke på overskriften som sier «TONE DAMLI-SJOKK – Les mer om hva som sjokkerte Tone her…»), men jeg trykker bare på de overskriftene som er saklige og ordentlige og varsler ordentlige nyheter.

Jeg innser at jeg faktisk er så fundamentalist at jeg leser det jeg BURDE lese, og ikke det jeg ØNSKER å lese, fordi jeg vet at mitt lille klikk teller i den store sammenheng. Come on, sammen er vi sterke og sånt…

inspirasjon > terping

Jeg kommer meg sjelden tidlig i gang om morgenene. Jeg jobber mye bedre når jeg er uthvilt, og mener bestemt at jeg får mer ut av fire effektive timer enn syv trøtte.

I dag gikk jeg rett hjemmefra til lunsj. Litt dårlig samvittighet fikk jeg, man hører jo om heltidsstudenten som skal jobbe så mye. Men lunsjen var med Tone, en inspirerende venn som forteller meg klart og tydelig at hun er stolt av meg og at hun tror på meg og det jeg holder på med. Hah!, tenkte jeg, da jeg kom til lesesalen der de andre satt med snutene langt inni dataskjermen etter å ha vært her siden før åtte, jeg har nå fått en inspirasjonsboost som er like viktig for meg som fire timer med nesen i en bok jeg ikke skjønner noe av.

Så derfor fortsetter jeg å synge i kor hver onsdag, reise bort til fine steder i helgene og se på teveserier med Sigurd. Har du prøvd å sitte inne på en lesesal noen gang og føle at du ikke er verdt noenting og livet ditt er kjempekjedelig? Vel, det blir ingen eksepsjonell masteroppgave av sånt!

Jeg vet også hva en karde er

Min kusine (13) pekte på veggen der vi satt på Egon og spurte «Hva er det der for noe?»
«Vet du ikke det?!?» sa jeg, «Det er jo KARDER!»

Jeg følte meg brått en million år gammel. Jeg skulle sagt at det var det vi brukte i stedet for mobiltelefoner da jeg var på hennes alder.

På toget hjem fra Bergen, sammen med nevnte kusine og søster (17) hadde vi musikkquiz basert på trettenåringens iPod. Jeg ble grundig ledd ut da jeg ikke kjente igjen Lady Gaga, og det hele endte med at jeg foreslo enten Lady Gaga, Hannah Montana, Taylor Swift eller Pink på tilfeldighetene. Jeg sa at jeg ville EID konkurransen hvis det var musikk fra da jeg var 13 år gammel.

«Men Kristiiiin, dette er jo musikken som er NÅ, du må jo kunne den!»

Pft. Jeg som akkurat hadde rukket å høre meg gjennom Jonas Brothers’ diskografi før hun sluttet å elske dem – det fikk jeg ingenting igjen for. Så jeg gikk hjem og satte på Speak Now, Taylor Swifts nye album. Bare vent, neste gang er jeg klar! Jeg har laget meg en Spotify-spilleliste der jeg skal finne A-liste-sangene jeg faktisk vil høre på.

Jeg vet også hva en karde er, heter den. Det er en samarbeidsliste, så det er bare å legge til forslag!

irritert

Ja, det er vel en sånn morgen, en hvor det ble litt for tidlig opp, kroppen var støl etter styrketrening i går og i tillegg silregnet det.

Jeg leser en masteroppgave som kan gi meg litt inspirasjon til min egen oppgave, og jeg har funnet fine ting der jeg tror jeg kan spinne videre på. Men nå holder jeg på å bli helt gæren av språkbruken til masterstudenten. Gjennomført har hun i stedet for respondentene, lærerne eller noe sånt brukt lærerne «mine». Og jeg som trodde jeg brukte mye anførselstegn!

Grrr. Jeg tror jeg må hjem og drikke kakao.

blogger på impuls

I går var jeg med i en paneldebatt om litteraturkritikk på internett. Utrolig snodig å sitte i diskusjon med profesjonelle kritikere og skulle fortelle om det jeg holder på med på Internett. Jeg synes det er spennende og tror også vi fikk gjort noen gode poenger.
For meg er det så naturlig å velge bloggen som uttrykksform, det var derfor jeg startet Bokmerker.org for to år siden, jeg har i liten grad sett på oss som en «trend». I panelet satt vi og hadde et metaperspektiv på det hele, snakket om bokbloggernes prosjekter. Ja, vi har jo planer og tenker gjennom det vi skriver på Bokmerker, men egentlig gjør jeg det bare «fordi jeg har lyst».

Lurer på hva jeg skulle sagt hvis jeg skulle snakket om denne bloggen, eller sivilstatus for den saks skyld. Det går sikkert an med metaperspektiv der også, det skrives jo akademiske oppgaver om blogger. Daglig sitter jeg og analyserer andre mennesker i masteroppgaven min, det er helt snodig at mine egne impulser skulle tolkes slik.

Det kommer sikkert mer på nettet om kritikersalongen senere. Twitter gir deg mye bra med #bloggsalong.

fredagsdrypp

Jeg har limt alle bitene sammen til et stort dokument, og dermed kan jeg for første gang se at dette kommer virkelig til å bli en masteroppgave. Det er overskrifter og fotnoter og grafer og i det hele tatt, og slik ser det ut i 10 % størrelse. Nå blir det 40 dager i redigerings-ørkenen, men jeg tar helg med god samvittighet!

bittebittebittebittelillejulaften

Vi har snudd primstaven (eller sjekket på mobilkalenderen hvilken dato det er i dag), og har kommet frem til at det er vinterhalvåret. Bæmsjakkabom – da kan man høre på julemusikk. Jeg har en fin liste på spotify, og jeg har haugevis i itunes.

Før var jeg en sånn en som mente det var helligbrøde å spise marsipangriser i september og høre på julemusikk før første søndag i advent. Nå har jeg tatt til vettet og innsett at alt jeg synes er hyggelig og som gjør meg til et bedre menneske, ikke er helligbrøde. Ingen vits å være en liten tyggegummityggende moralist på noe som ikke skader andre eller dreper deg!

De spiser av veiene mine

Utenfor leiligheten vår graver de opp bakken, og de er så sykt ivrige, de begynner klokken åtte og i går holdt de på til godt over klokken seks på kvelden. Jeg blir helt gal. Takk-takka-takk-takka-takk-takka-takk-takka-takk. Jeg sto opp i dag da det var en ørliten pause, jeg tenkte YESS, men da jeg tok på deodorant var de i gang igjen. Så da dro jeg til universitetet, men jeg er forkjølet, så jeg plager sikkert livet av de andre på lesesalen med mine nys og snufs og snørrtilstedeværelse.

Da jeg kom ut på veien utenfor leiligheten, havnet jeg midt i en barnehagevrimmel, det var hvertfall tre forskjellige grupper barnehager, og de ble alle stående og se på gravemaskinene. Noen av dem tok faktisk bilde av barna ved siden av gravemaskinene, det syntes jeg var nesten så kult at jeg glemte hvor gæren jeg blir av gravemaskiner. takka-takk-takk-takk-takk-takka-takka-takka-takk.

«< 4 5 6 7 8 >»