Uttalt om undertegnede i herrebadstuen i dag:
«…søt jente; godt utviklet åndelig sett.»
Ja, ukens kompliment-prisen går til den eldre herremannen som etter å ha sittet ved siden av Ole og meg i varmebassenget innså hvilket fantastisk eksemplar jeg er, og var så hyggelig å fortelle det til Ole, under løfte om at han skulle viderebringe rosen.
Mer skal det ikke til for at jeg smiler hele veien hjem.
Jeg satt rett og slett i en kjeller på Grorud og pep av lykke. Adrenalin kan gjøre underlige ting med en jente, og når stemmen min går i fistel og jeg sannsynligvis har pådratt meg senebetennelse av hardhendt pianospilling og taktslåing, kan dere vite at dette blir tidenes konsert. Vi har kanskje ikke vært helt samkjørte før, vi kan ha sugd endel og har nok ikke øvd så mye som vi burde, men syden så flinke vi er når vi først vil.
Så hold av 13. mai for Impuls (Grorud og Romsås Tensing). Om ikke annet bør dere stikke innom for å nyte gitarsoloen og trommesoloen i Forelska i lærer’n (og høre bandleder Storrusten skrike guitar! før førstnevnte solo). Og hvis ikke det lokker, kan jeg fortelle at jeg har koreografert fellesdansen. Det bør lokke de fleste av dere ut av godstolen.
Og nå som jeg først var i gang med å invitere: Mandag blir det åpent sjokoladefondue-hus her i leiligheten, i anledning at det er tre år siden jeg tok lappen. Og litt at det er fire år siden jeg fylte sytten. Eller to år siden nittenårsdagen. Uansett. Kjenner du meg, eller er tøff nok, er det bare å møte opp sånn i seks-tiden. Ta gjerne med noe som kan dyppes (druer, pistasjnøtter, jordbær, kjeks, potetgull, epler, pærer, fingre), så stiller jeg med den flytende sjokoladen.
Ach, det er så praktisk å ha blogg avogtil!
Jeg er blitt gjesteblogger hos Iversen. Og godt er det, for jeg ville aldri hatt tid til å skrive et eget innlegg før jeg nå sprinter opp på Blindern for en Tullin-kollokvie. Ja, jeg stod opp ni minutter før jeg skulle være ute av huset. Nei, jeg har ikke tid til blogging eller dette facebook-styret. Men jeg har faktisk spist frokost!
Det er ikke slik at jeg kjeder meg på forelesningene, altså. Overhodet ikke.
VANNRETT
1. Angst 7. Havørn (også guttenavn) 8. Europamesterskap 9. Vårblomst 11. Filosof med kategorisk imperativ 12. Skratte 13. Kan man si når man ser søte kattunger 14. Ikke funke = ikke være no’ …. 15. Lyshåret 17. Drasse 19. GT-profet 22. Må man avgi i retten 23. Bydel i Oslo 24. Trøtt
LODDRETT
1. greb go … mollim 2. Lever 3. Pliktetikk-lære 4. Samlingene gærninger 5. Struts 6. Opererer seg inn stengte dører 10. Filosof som følger 3 lodrettt 12. Dop 16. Stemme i kor 18. Vakre 20. Modell 21. Noa-sønn
VANNRETT
1. Jentenavn 4. Norsk band 6. Norsk sang 7. Ringlende ting (baklengs) 11. .. plexus 12. Skeiv 14. Tettsted 15. Veer 16. Liten fjelltopp 17. Ankommet 18. Drepe 19. Gjør Skipper’n sterk
LODDRETT
1. Larve 2. Strålende vær 3. Konjuksjon 5. Muslimsk hodeplagg 8. Underlig tysk dikt 9. Elektrisitet 10. GT-profet 13. Molde lufthavn 16. Tettsted ved Farsund 18. Initialene til superfantastisk kryssordlager
Ida har vært en relativt latent gjesteblogger i det siste.
Jeg burde vel begynne med den vanlige ”men det har bare skjedd SÅ mye og jeg har vært SÅ opptatt og HAR bare IKKE hatt tid”- greia. Det er (i hvert fall denne gangen) ikke sant. Jeg har i grunn vært særdeles lite produktiv i det siste. Det er i grunn ganske krise.
Det er faktisk ikke en myte – medisinere er veldig opphengt i lesing. Og ikke bare vår egen. Alle er opptatt av hvordan du leser, hvilke bøker, og i ikke minst – hvor mye. Tusjer du bare? Eller tar du notater i tillegg? Er du på alle forelesninger? Leser du i helgene allerede nå?
Dessuten handler det meste i livet om lesesal.
Det høres kanskje litt i meste laget nørd ut, men lesesalen er stedet å se og bli sett. I hvert fall på preklinikken i Bergen (vi har faktisk kjøleskap på lesesalen.) Selv synes jeg det minner uhyggelig mye om en catwalk: alle ser opp når du kommer inn – «Å jaså, du kommer først nå, ja…» Hva har du på deg? Hvor mange bøker drar du på? Har du vært sleip og ordnet deg fast plass? (Det vil si at du har vært frekk nok til å la bøkene dine stå igjen på plassen over natten selv om det ikke er lov – gjerne tekoppen, brødkniven og makrellitomaten også.) Hvem tar du pause med i dag?
Lesesalen på Haukeland har dessuten sin egen lille samfunnsordning. Nærmest døra sitter de som bare skal sitte en times tid – gjerne klinikere som har litt dødtid mellom vaktene. Lengst inne sitter de mest ihuga leserne som ikke orker all forstyrrelsen fra folk som går frem og tilbake. De har gjerne teppe og ørepropper. I midten sitter det vi (på skikkelig ungdomsskolevis) kaller den ”kule” gjengen. For på medisin er det veldig kult å lese mye. De sitter med peak-jakker og rosa overtrekkspenner, og iPoden godt dyttet inn i øret. Utveksler gjerne lange fnis mellom kapitlene. Bibelbeltet er den gladkristne gjengen (for øvrig godt representert på medisinstudiet, og i legeyrket for øvrig). De sitter sånn midt i salen og kikker opp og vinker til alle som kommer og går. De henger ofte opp bilder og post it lapper i forskjellige farger rundt på plassene sine, og skriver små oppmuntrende beskjeder i notatene dine hvis du er uheldig og er på do når de går for dagen.
Til slutt er det en legendarisk karakter som stort sett bor i tredje etasje på Haukeland. Kremteren. Omdiskutert og myteomspunnet, kjent for alle kull. Sitter vanligvis rundt de som har eksamen først og derfor er mest stresset. Kommer med brunstige kremtelyder ca én gang hvert tredje minutt. Ikke ofte nok til å bli en tikkende klokke som kan tunes ut, men ofte nok til å lage gnagsår i øret.
Jeg (tror i hvert fall selv at jeg) faller litt utenom. Jeg trasker aldri inn før 10 om formiddagen og har aldri mindre en halvannen times lunsj. Men for all del, jeg leser masse jeg også. Det høres jo litt ut som jeg prøver meg på en spansk en, der alle andre løper rundt og er blå i fjeset, og jeg står og observerer litt lattermildt fra et hjørne. Sannheten er vel at vi er litt for mange flinke piker på ett sted. Der gjør vi vårt beste for å psyke de andre ut fordi vi er (og har sannsynligvis alltid vært) veldig redde for ikke å strekke til.
Utstyrt med enorme gnagsår på begge føtter, med håret i et salig lykketroll-kaos og med granateplejuice i vesken (ikke spør. Drinkmiksing krever de underligste ingredienser.) snublet vi inn i en taxi og var plutselig på vei mot østkanten.
Plutselig er ordet, for man var egentlig ikke forberedt på at det som skulle bli et langt og oversiktlig sminke-vorspiel plutselig ble en Scrabble-omgang, hvor man føk ut på badet for å påføre foundation og øyenskygge mens de andre plasserte bokstavbrikker.
Og plutselig-Scrabble ble det fordi man hadde sittet ved Grünerløkka med is og kinesisk take away altfor lenge, før man trasket vestover igjen med en dæsj brunfarge i ansiktet og vårfølelse i magen.
Siden utviklet kvelden seg til tidenes artigste fest. Med eksellent vertskap, overraskelsesband og huskor var det klart at det skulle mye til for å ødelegge. Anledningen var cocktailselskap, og ikledt min rødspraglete prakt stortrivdes jeg, mens jeg blandet ymise cocktailer av ulik kvalitet og farge.
Det hjalp vel kanskje også litt på stemningen at jeg ble gjenkjent som «Kristin? Ikke Kristin Storrusten, vel?», av en ikke-blogger, som rett og slett hadde oversikten. Dermed ble vi stående og diskutere bloggere ganske lenge, hvor storparten av diskusjonen dreide seg om hvor skuffet vi var over tykkelsen på LordX.
Siden bar det i drosje til Rosenkrantz’ gate, hvor vi etter en svipptur innom et 26-årsgrensested havnet på riktig bar, og nikoste oss i et hjørne. Jeg liker lørdager.
Undres hva som er å foretrekke – en illeluktende studine fortsatt ikledd nattkjolen til tross for at klokken har passert 13, med rotete rom, klissete kjøkken og uredd seng, men med ferdigskrevet diktanalyse,
eller en ren og pen og sminket studine med matchende klær, ryddig rom og orden i sysakene, men dog uten en helt adekvat analyseoppgave?
Jeg bruker dette som unnskyldning for at jeg nå forlater word-dokumentet til fordel for dusjen.
I nattens hyttemulm og mørke utvekslet jeg og kusinen min hemmeligheter mens vi lå krøllet opp i hver vår dyne, akkurat som vi gjorde i 1990. Heldigvis er hemmelighetene blitt en anelse mer spennende siden den gang, men akkurat som i 1990 har små gryter også ører, så vi måtte snakke lavt for å unngå hemmelighetsspredning til naborommet med småsøstre.
Etterpå lovet jeg å sende henne Tefkebildene når jeg fikk bredbåndtilgang, og som svar har hun nå sendt meg Se&Hør-boken på pdf. Jeg tror vi forstår hverandre.
Jeg er som snarest hjemme fra påskefjellet (nuvel, svabergene på Hvaler kan vel neppe kalles fjell), og siden jeg er i slikt storsinnet humør, tenkte jeg å forklare dere det binære tallsystemet.
Vanligvis opererer vi med 10-tallssystemet. Det vil si at hvis du leser tallet 234, vet du at det betyr verdien av to hundre og trettifire. Dette fordi hjernen din automatisk ganger hvert tall med en tierpotens – plassen lengst til venstre er ti i nullte (=1), altså ganges alle tall der med 1. Plassen nestlengst til venstre ganges med ti i første (=10), 3. plassen med 10 i andre (100) og så videre.
Henger du med? Fra barneskolen kalte vi dette enerplassen, tierplassen, hundreplassen, tusenplassen usw. 234 er et helt annet tall enn 432, bare fordi tallene står på forskjellig plass.
Dette var ti-tallssystemet. Det binære tallsystemet, også kalt totallssystemet, baserer seg på at hver plass er en toerpotens. Lengst til høyre ganges det med to i nullte (1), så to i første (2), to i andre (4), to i tredje (8)…. For tierpotensen var altså rekken 1, 10, 100, 1000, 10 000, 100 000…, her er den 1, 2, 4, 8, 16, 32, 64, 128, 256, 512, 1028…
Med andre ord. Hvis du ønsker å skrive tallet tjueen (som er akkurat så gammel Kristin blir om 16 dager! For et sammentreff!), må du skrive det ved hjelp av toerpotenser. 21=1*16+1*4+1*1: 10101.
(Hvis du skulle skrive det ved hjelp av tierpotenser, ville du underbevisst tenkt 21=2*10+1*1)
Å telle til fem ser dermed slik ut: 1, 10, 11, 100, 101. Og derfor finnes vitser som «Det finnes 10 typer mennesker her i verden. De som kan det binære tallsystemet, og de som ikke kan det.»
Ærrumed? Greit, jeg gnålte på bare for å kunne poste tegningen jeg laget med mye gråt og tenners gnissel i natt. Du er ikke 1337 før du kan telle til 31 på en hånd, og husk! – det var jeg som forklarte deg det først.
