Gruble-runden var hard, og jeg la min sjel i å fylle ut flest mulig av de 25 rutene. Jeg var ikke et øyeblikk i tvil om at ordet endelikt skulle godkjennes som en «ting som lyser» på E. Vet vi ikke alle at dommedag blir ganske het? Flammer, apokalypser og andre heftigheter, jeg var faktisk ganske fornøyd og forventet meg en lett topoenger.
De andre var ikke enige. For det første var de skeptiske til at endelikt automatisk var et synonym for dommedag, og for det andre var de ikke helt sikre på hva man kunne forvente.
Jeg trakk verdensvant nytestamentet ut av hyllen for å bevise mine fortjente poeng. Uheldigvis var det første jeg leste Johannes Åpenbaring 6.12: Solen ble svart som en sørgedrakt, fullmånen ble som blod, og stjernene på himmelen falt ned på jorden som når umodne frukter drysser av et fikentre i storm.
Jeg skulle blogge så bra om storslagen tensingkonsert, om entusiastisk Grand Prix-aften, om altfor lite søvn, massevis av venner og flotte folk, om bæring av sceneelementer, om chili con carne i kilovis, hvordan jeg utløste tyverialarm i Grorud kirke, om boybanddansing, enorme poengskjemaer og adrenalin- og koffeinkick som holdt meg flytende.
Jeg hadde satt av kvelden til dette. Det skulle bli tidenes mest entusiastiske blogginnlegg (jepp, den var myntet på deg, Petter).
Dette er en typisk ting jeg kan irritere meg over i minuttvis:
Jeg bor for meg selv uten bil. Jeg liker å spise mat. Ergo – jeg kan slepe med meg relativt tunge remaposer i majorstugatene. Det er rett og slett ikke noe alternativ å ikke bære skuldrene av ledd, for da sulter jeg i hjel, og det er stort sett noe jeg holder meg for god til. Det samme gjelder forsjempel i bandsammenheng. Jeg bærer forsterkere, sceneelementer, stortrommer og monitorer, og til tross for at jeg får tre centimeter ekstra armlengde, så gjør jeg det, for det er jo ingen andre der.
Men så kan vi i en sosial sammenheng gå på butikken og kjøpe en potetgullpose og dipmix, og da må kameraten på død og liv bære. Posen kan veie mindre enn mobiltelefonen min, men ekte gentlemenn kan jo ikke la det skje likevel. (Og jeg er velsignet med mange gentlemannskamerater!)
Så hvorfor irriterer jeg meg, egentlig? Jeg mistenker at det er irritasjon over at jeg irriterer meg. For det er jo hyggelig at han tar den lette posen, men hvor er han når jeg bærer Pippis hest og tolv matroser?
Jeg tror jeg trenger en tøffelkjæreste. Eventuelt en slave. Og i en slik stressperiode som jeg er i nå, er jeg sannelig ikke helt sikker på hva som står øverst på ønskelisten.
Er det noen som husker Polly Pocket? Jeg har ikke tenkt på det på mange år, men det var egentlig den perfekte leke for meg (jeg har en greie med mini-ting). Noen nevnte det for meg i går, og minnene strømmer tilbake – uten at jeg er helt sikker på om jeg noen gang eide en.
Det var (er?) så vidt jeg husker et bittebittelite dukkehus oppi et slags plastskrin. Plastskrinet var på størrelse med en liten matboks, og når du åpnet det var det et lite dukkelandsskap/interiør inni, med en virkelig bittebitteliten dukke (som jeg går ut i fra het Polly). Hun (for det var alltid en hun) var i hvert fall ikke mer enn 3 cm høy og sto på en liten rund plastsokkel, og rundt omring i dukkeinteriøret var det små runde fordypninger som du kunne feste sokkelen i. Og så hadde hun ett ledd midt på kroppen, sånn at hun kunne bøye seg frem og tilbake. Så hoppet hun rundt fra sted til sted inne i Pocket’en sin og levde livet. Og så klappet du hele greia sammen når du måtte hjem til middag.
Er det noen som har en sånn liggende? Name your price.
– Det som er så fint med å spille i band, sa jeg mens jeg trøkket kanelbollen (for kanelbolle, ja tenk, jeg kaller det ikke skillingsbolle) lengre inn i ganen, er at jeg får synge alle sangene. Hele tiden. – Vi vet, svarte Anna Katharina, forrige øvelse stod vi alle sammen utenfor bandrommet og hørte på dere. – Åh. Da så, mumlet jeg ned i bordet. Jeg vet jeg ikke høres bra ut når jeg forsøker å overdøve trommer, bass, to gitarer og piano. – Men altså, fortsatte jeg like ufortrødent etter en kort pause, det som er så bra, er at nå har jeg intet behov for å synge solo. Overhodet. Jeg får synge alt jeg trenger på øvelsene. – Hører dere det? sa Anna Katharina, og snudde seg til mine to kamerater ved siden av, som hadde hatt en annen samtale gående. – Kristin har ikke noe eksponeringsbehov lenger!
Herved ønsker jeg å informere om at jeg ikke tar noe ansvar for Magnus‘ sterkt ironiske «jaha». Eller at Joachim fikk vann i nesen fordi han uheldigvis nettopp hadde tatt en slurk vann.
Og som ekstrainformasjon: Denne helgen har du planene lagt. Lørdag klokken 21, Grand Prix-aften hos oss, med poengskjemaer, god mat og høy stemning. Alle som ønsker, er selvfølgelig invitert i disse eksamenstider. Søndag klokken 19, Tensing-konsert i Grorud Kirke. Våg deg over på østkanten, det er hyggelige mennesker der også! Gratis inngang, billige lodd og jeg skal bake kake.
Jeg stod midt i Bogstadveien med håret til alle kanter, en pipende mobiltelefon i venstre hånd og en veske på halv fem i den andre. Det var bare 24 minutter igjen av lunsjpausen min, og jeg kunne se for meg bedre alternativer til lunsjpausebruk enn å speide over solbrillemaskerte brunkrem-berter på jakt etter lunsjavtalen min som hadde rotet seg bort.
23 minutter igjen, og etter å ha utelukkende stått bak disken i fem timer denne lørdagsformiddagen de arrangerte Markedsdag, var bena mine ganske møre, og jeg lengtet etter å sette meg ned. Det hjalp heller ikke at jeg kvelden før hadde vært våken og fuktig alt for lenge, ei heller at jeg umiddelbart etter jobb skulle videre på neste avtale. PMS-en som hadde meldt sin ankomst dagen før hadde nå for alvor begynt kalaset for hjernecellene mine, og bekymringsrynken gjorde meg ikke akkurat smashing.
Sulten var jeg også.
Det var da den unge og optimistiske mannen kom bort til meg med flyeren sin: DU ser du som du trenger en festival! sa han og stakk Øyafestival-reklame i hånden min.
Jeg kjente litt på smerten fra gnagsåret på venstre fot. Du sier ikke det! svarte jeg bitende ironisk, sendte bitre tanker i retning Postvesenet som rotet bort Øyapasset mitt i fjor, tenkte på at den beste festivalen jeg noensinne har vært på arrangerte jeg selv og så veivet jeg med begge armer til lunsjavtalen min jeg så komme gående. «Festival meg midt i ryggen,» tenkte jeg, i det jeg kastet flyeren i nærmeste søppelkasse. «Jeg skal ha mat!»
Jeg er sendt i eksil til Bærum. Men det er egentlig ikke så ille som det høres ut som, har nokas-ranere klart det før, skal sannelig ikke jeg være dårligere. Dessuten har jeg, i tillegg til 600 siders æsjphilpensum jeg prøver å pløye meg gjennom, SingStar Anthems. Og siden mamma er i komitemøter hele uken, og lillesøsteren jeg passer er på skolen, er det ikke grenser for hvor høyt jeg kan synge. Hunden er tilogmed i kennel, så i det store og hele har jeg en enorm frihet.
Helgen har ellers vært hyggelig. Fredag traff jeg Vidar for første gang, og litt usikker på hva man gir i 27-årsgave til menn man egentlig ikke kjenner, endte jeg opp med en elektronisk såpeboblepistol, noe enhver husholdning med respekt for seg selv trenger. Vidar hadde SingStar og GuitarHero, flygel og litt lite potetgull (eller hva, frøken Skavlan?), men mange hyggelige venner, og jeg var ikke seng før rundt tre. Så dro jeg på jobb klokken åtte. Det var ikke så bra. Dagens blogger-rykte er forresten at tidligere nevnte frøken Skavlan og jeg er nesten i slekt. Vi deler grandtante! Det er like mye i slekt som Asshild og Gunn Samantha var, så vi føler vi har mye å leve opp til.
Men den virkelige suksessen hadde jeg fredag ettermiddag. Jeg stresset halve byen rundt for å handle ting og fikse ting, men det gikk ikke helt etter planen, og jeg ble amper, sint og gretten på hele verden. I denne tilstanden buste jeg inn i garderoben på Domus Athletica for å få ut litt aggresjon på svømming. Siden jeg allerede hadde dårlig tid, rev jeg av meg klærne litt fortere enn kroppen rakk og reagere, og plutselig hadde jeg tråkket i trusekanten slik at hele driten røk fra ende til annen. Og jeg er ikke en sånn som går med ekstra truser i vesken. Jeg forsøkte å ringe hjem for å få en av samboerne til å komme med undertøy på jobben (ja, for selvfølgelig hadde jeg altfor dårlig tid), men ingen tok telefonen. Siden jeg visste at jeg ikke rakk innom h&m-butikken i Bogstadveien, så jeg for meg fire timer på jobb gående kommando, med et quisling-skjørt som har en uheldig måte å stadig blåse opp på. Dette var til jeg kom på at dagligvarebutikker! halleluja, dagligvarebutikker selger slike ting! Så dermed reddet Prix dagen.
Kanskje er det noen som ikke legger ut slike historier på nettet. Kanskje er det noen som har vett nok til å ikke fortelle dem på åpen gate til venninner mens man jobber, slik at mennene som tilfeldigvis står bak sperrer opp øynene. Eller forteller det til flere på en fest hvor man ikke kjenner noen. Vel, det er ikke meg. Beklager den, altså.
Madeleine og jeg har alltid vært på en hyggelig bølgelengde, helt siden vi plukket henne opp fra internett og flyttet sammen med henne.
Dette var altså bakgrunnshistorien. I går kveld kom jeg ganske sent hjem til en tom leilighet, dumpet ned i sofaen og skrek. Jeg hylte virkelig. For på bordet foran meg lå en av fiberpennene mine, med korken av. Trass i trøtthet spratt jeg opp igjen, klikket på korken, og tok et par dype åndedrag for å ikke få hjerteinfarkt. Det var til og med en av favorittfargene mine – den mellomblå pennen! Som en hvilkensomhelst annen Nancy Drew sporet jeg opp synderen, ved å sjekke poengskjemaet den stakkars pennen hadde ligget oppå. Ingen tvil. Det var Madeleine, som etter å ha vunnet Below Fifteen hadde latt den ligge der og tørke inn, mens hun selv dro ut på vift.
Jeg tok det opp med henne da hun hadde kommet hjem, mens vi stod på badet og pusset tennene. Kristin: Du, det er noe jeg må si deg. Jeg ble ganske sint på deg tidligere i dag. Madeleine: Åh? Kristin: Ja. Du hadde… latt en av fiberpennene mine ligge i stuen uten kork.
Heldigvis reagerte hun som en god venn skal, men frykt og beven, og oppriktig respekt for at penner skal ha korken på. Hun var gjennomført lei seg. Vi hadde en meningsfylt samtale om verdien av gode penner, hun tilbød seg å servere meg kake på sengen som erstatning, men jeg avfeide det fordi jeg skjønte at hun forstod hvilken helligbrøde hun hadde begått.
Å bo i kollektiv handler om samarbeid. Vi er ganske gode på det punktet. Det, og sjokoladeis.
Ja, det blir gjerne slik at når jeg egentlig skal analysere hvordan Ludvig Holberg arbeider i brytningen mellom karnevalisme og opplysningstid, så blir det fort avsporing med html og photoshop etsted etter 1500 ord.
Litt mer sommerlig, litt mer jentete og ganske mye mer personlig.
Tusen takk til medbanditt Lisa med scanner, server og gode innspill. Nå er det bare å vente på din respons.