Det er sol i Oslo i dag. Og når man er ferdig med tyskgrammatikk-eksamen og blir tilbudt sommerøl og engangsgrillpølser, så tenker man ikke over så verdslige ting som solkrem.
– Av og til, mumlet jeg mens jeg innbitt forsøkte å få den gule brikken på plass, – så får jeg et slikt anfall av klarhet hvor jeg innser at livet mitt egentlig er blitt ganske likt slik jeg drømte om det.
– Det er ikke mitt, svarte Madeleine etter at hun hadde ropt «fillern!» fordi den grønne brikken ikke hadde snudd seg.
Klokken var halv to en fredagsnatt, og vi satt ved siden av hverandre i sofaen med hver vår laptop og spilte Tetris.
Diskusjonen som fulgte, avslørte at Madeleines knuste forhåpninger kom av å ha sett Ally McBeals velinnredede leilighet i for tidlig alder, da man trodde at man kunne kjøpe akkurat de møblene man ville når man bare ble 20. Siden vi begge satt i en rød-, blå-, gul-, brun- og grønnmønstret sofa var det vel bare å resignere på dette punktet.
Jeg derimot, har alle mine voksenreferanser fra Friends, og med så gode venner som jeg har, følte jeg meg ikke så langt unna drømmen.
Plutselig brøt vi begge to ut i sang.
I’ve tried to hide it so that no one knows
But I guess it shows
– Dette er litt pinlig, tenkte jeg. Skal man sitte midt på natten og synge boybandsanger?
When you look into my eyes
What you did and where you are comin’ from
I don’t care, as long as you love me, baby.
– Pytt, tenkte Madeleine. Ja.
Man tager ett uskyldig offer med faste arbeidstider, som bor på studenthybel og ikke låser rommet når han er ute.
Man tager én organisator med mobiltelefon og entusiasme hun kan dele ut på hele befolkningen.
Man tager én tilhørende nabo med gulrotkake og vilje og evne til å slippe oss inn.
Man tager én judas, som kommer i kontakt med nevnte nabo.
Man tager ett godt antall fotfolk.
Dermed har man en kjempeplan. I flere uker har vi gått og rottet oss sammen for å ta Ole. Ja, vi har vært riktig slu og ondskapsfulle og planleggende, og ved hjelp av mange faktorer (arbeidstider, tilgjengelig nabo, ingen eksamener), ble tidspunktet satt til klokken 15 i dag. Dette var beskjeden som gikk ut til deler av fotfolket, som stort sett bare har ligget på bakvakt en hel uke:
I morgen går lenge planlagte Aksjon Ole av stabelen. Vi skal forvandle hybelen hans til et jenterom.
Møt opp utenfor Bjølsen Studentby klokken 15 i morgen. Ta med Barbiesengetøy, Wendy-plakater, tl-klubb-bøker, tamponger, boyband-cder, rosa pynteputer, alle utgavene av HENNE, og hva du ellers måtte ha i hende.
Om du ikke besitter noe av dette (pinlig, altså), så kan man likefullt møte opp, for vi trenger folk for at dette skal gå fort og smertefritt, og dessuten bli ganske hyggelig.
Det vil selvfølgelig bli tatt med kamera.
Og det kan jo hende vi gjør noe sosialt i ettertid, som å sitte et sted og le av Ole.
Marit, Sigurd, Thomas, Espen, Anna Katharina, Madeleine.
Så i dag klokken 15.06 trippet syv «gode venner» av Ole inn på rommet hans, gravde seg ned i rotet og begynte en lynaksjon som varte i nøyaktig 45 minutter. Ut med tykke, alvorlige bøker (eh, javel), og inn med små rosa bøker, duftlys, a1-plakater over hele rommet og bind på badet. Nytt rosa sengetøy, Hello Kitty-effekter på sofaen og Diddl-tapetsering, jentevorspiel-cd i hyllene og fluffy skoledagbøker.
15.53 satte Espen det skjulte videokameraet på record i et hjørne av rommet, og vi pilte over til en annen venn i naboblokken. Med nesene klistret til ruten satt vi og ventet spent på at han skulle komme hjem. 16.29 så vi ham gå inn. Vi pep, hylte og hvinte av fryd, og danset seiersdanser mens vi krysset fingrene for at røkelsen ikke hadde satt fyr på stedet i mellomtiden.
16.38 ringte telefonen min. Om jeg hadde vært inne på Oles rom? – Nei, det kunne jeg selvfølgelig ikke huske å ha vært. Vi skjønte at han trodde på min stammende forklaring da han ikke klarte å beskrive hva som hadde skjedd, han skulle sende en mms. Etter jublende mottak toget vi over til riktig hybel og traff en noget forvirret Ole.
Men nok om oss. Vi har selvfølgelig bilder å dele. Du kan se rapport også hos Iversen og Thomas, Og ikke minst har vi årets beste videokameraopptak. Tro meg, dette vil gjøre deg gladere enn du trodde du kunne bli.
[youtube http://www.youtube.com/watch?v=bZHBWvfN2qM]
Det var så bra at da alle vennene hans stod i gangen og gråt av latter da vi så reaksjonen på teip, kom pedagogdatteren frem i meg: «Vi ler ikke av deg, Ole, vi ler med deg!»
Du sitter på forelesning og hater livet ditt. Eksamen er fem dager unna, og du har akkurat fått vite at alt du hadde analysert som subjekter, var pronominalobjekter og at valensen av et verb ikke nødvendigvis er gitt, og at sterk og svak bøyning av adjektiv er noe helt annet et sterk og svak fleksjon av et adjektiv. Du føler for å dø, og du vet at du kommer til å si mensa rotunda i det du gjør det.
Så når det står «Begründen Sie ihre Antwort» på arket, så skriver du pent og prydelig «Weil (navn på foreleser) ein Fjott ist.»
Det er selvfølgelig da han bak deg rekker opp hånden og skal analysere en setning, men selv ikke har setningen foran seg. Så du griper arket ditt og sender bakover, hvorpå denne nerden midt i dativer og akkusativer snøfter av latter, blir spurt av foreleser hva som foregår, og må svare at det var da ingenting. For tyskanalyse skal jo ikke være morsomt.
Det er fotball på tv, og over skjermen springer én av de ytterst få spillerne jeg kjenner navn og klubbhistorie på.
Kristin: Jeg husker i gode gamle dager, da vi av en eller annen grunn hadde endel gratisbilletter til Stabæk-kamper, og brukte de to omgangene kun på å plystre på Martin Andresen.
William: Åh, du er fra Bærum?
Kristin: Ja.
William: Vel, det kunne jeg kanskje gjettet. Du snakker jo akkurat som Astrid Anker-Hansen.
Død og pine.
Jeg trasker rundt og får lite ut av dagene. Jeg leser Agnar Mykle og kjenner at livet mitt gir mening igjen, jeg har kjøtt i fryseren og føler meg ganske voksen, og jeg oppdaterer facebook så ofte at jeg tror jeg snart blir skjeløyd. En av de tingene jeg kan gjøre når jeg er i slikt humør, er å skrive dikt i kladdebøkene mine midt på natten, og anse dem for å være mesterverk. Dette er et slikt et, som i utgangspunktet ekspanderte til noe sånt som femten takter i syvende strofe, men jeg skrellet vekk såpass mange at det kan finnes anslag til rytme.
Og ja, grunnen til at jeg dikter på nynorsk, er fordi bokmål er så fantastisk inadekvat når det kommer til ord som rimer på «tiara».
…
Stadig vekk går eg i vilske
Lar meg bry av hat og ilske
Sit i stua, berre glor
manglar tiltak, saknar ord.
Eg kan verte reint fortvila
Får’kje sova, men treng hvila
TV-en står på altfor høgt
Tida snegler altfor snøggt.
Med ballkjole og ein tiara
let eg mine sorger fara
Mairegn gjer meg deprimert
Men det har eg kamuflert.
Hvorfor våknet jeg i dag med ”For Norge, kjæmpers Fødeland” på hjernen? Og da jeg prøvde å gjøre noe med det, ble den erstattet med ”Ola Tveiten”? Og hvorfor kommer jeg ut i stuen hvor det ser ut som kosepinnsvinet mitt har hatt verdens største fest? Hvorfor ligger kjolen min i bløt i en vaskebøtte? Hvorfor står Sing-A-Long-Disney i VHS-spilleren? Hvorfor har maskaraen forflyttet seg fra vipper til kinn? Hvorfor er det hyssing rundt vinglasset mitt?
Dessuten har jeg et minne om å ha skrevet ut diplom til Årets Mest Femi Kommentar.
Det er mye man kan gruble over her i verden. Selv velger jeg å begrave spørsmålene i potetgullrester og håpe på at vi også på neste fest får se slik dirtydansing, slik musikalsynging og slik udelt quiz-entusiasme.
Jeg vil gjerne få benytte anledningen til å synge en hymne til ære for min gode venninne Anna Katharina, fordi jeg de siste to månedene har lovt henne å pimpe henne ut på bloggen min.
Som det edle og rettroende mennesket hun er, er hun selvfølgelig prinsipiell motstander av blogging, men jeg mistenker at til og med prinsipper får fare når det kommer til å gjøre noe med singelstatusen hennes.
Det gikk ikke så himla bra forrige gang jeg prøvde å reklamere for en av vennene mine. Det gikk heller ikke helt etter planen da jeg reklamerte for meg selv. Men alle gode ting er tre, og hvis du er en mann i 20-25-årsalderen med en singelstatus du ønsker å rette på og høye krav hva der kommer til kvinns, så kommer jeg nå med ukens supertilbud:
Tidlig 86-modell, godt vedlikeholdt, ganske driftsikker og romslig*. Selges uten reservedeler, dog kommer med en varierende utvalg av ballerinasko, vesker og hårklyper. Innehar verdens peneste mobiltelefon.
Drivstoff: 02 Rødvin eller 07 Melk, men ikke kresen i større henseende. Spiser gjerne ting som har falt i bakken. Flerbrukskarosseri, ypperlig både på skogstur og byferie. Synes peiskos er noe romantisk kliss, men lyver overbevisende nok til at du selv vil tro du er kongen av romantikk.
Modellen er selvdrivende, i motsetning til et flertall av mine venner. Det vil si at den har en egen evne til å se hva som trengs å gjøres, og med spesielle talenter for vaskemaskiner og forelesningsnotatersortering, er dette en av mange funksjoner du ikke kan klare deg uten i år.
Den kan ha enkelte startproblemer på morgenkvisten, men det veies opp ved å være en av de mest stødige festdeltakerne når man først får satt den i gir. Reversgiret kan være ganske vrangt til tider, men lirkes løs med sjokoladesaus. Holder av og til også et litt høyt turtall, men dette rettes på ved å legge et fleecepledd over skaden og sette på M*A*S*H. Selger ønsker seg snill eier, som vil kunne avvenne modellen fra en Hotell Cæsar-tittevane som er lite gunstig for kvalitetsutviklingen.
Innebygget medfølger ordbok, rimordbok, atlas og sangbok.
For et godt tilbud, ring 81549300 og bestill denne rødlakkerte skjønnheten.
* Romslig = ikke i betydningen smellfeit, men i betydningen ”får plass til flere lasagnaer og melkesjokolader i liten kropp enn man skulle tro”.
«OK, jeg skjønner at preposisjonsuttrykk er form, og at adverb er funksjon. Men er det så jævla viktig?»
– Endelig noen som stiller tyskforeleser det spørsmålet vi alle lurer på, og som gjør at vi ikke ser så lyst på eksamen.
Jeg var så knaskesyk i går kveld at jeg var nær ved å begynne å gnage på tyskoppgaven jeg skal levere inn imorgen. Heldigvis var klokken bare 21.45, og med Rema1000 som nærmeste nabo, anser jeg butikken nærmest som personlig spiskammers. Problemet med knaskesyken var at jeg akkurat hadde sett Puls, hvor fire mennesker ved hjelp av hardt arbeid hadde gått ned i vekt, og jeg var litt inspirert til å gjøre det samme. Dessverre var jeg ikke mer inspirert enn at magen min hylte om noe innhold, og da ikke knekkebrød, epler eller noe annet semifornuftig. Jeg ville ha sjokolade.
Forrige gang jeg blogget om remashopping, førte det jammen meg til sonitus-nominering. Dette var kun et diskret hint.
Men fornuften seiret over søthungeren til slutt, og da jeg kom kravlende opp igjen fra spiskammerset bar jeg en trekilos vannmelon under armen, som jeg fornøyd sløyde og parterte i småbiter Lisa og jeg kunne tylle i oss mens vi siklet på Jack Sparrow.
Litt kjapt vannmeloninfo:
– Vannmelon er ganske dyrt i mai. Nå som jeg styrer egne husholdningspenger, begynner jeg å forstå konseptet «sesongfrukt».
– To ganske sultne jenter klarer ikke fortære mer enn en halv vannmelon tilsammen på én kveld.
– Jeg er fortsatt litt gretten for at ingen lurte på hva jeg gjorde i leiligheten, slik at jeg kunne svart «I carried a watermelon.»
– Så mye frukt og grønt veier opp for kokesjokoladen jeg også så meg nødt til å kjøpe.
