Uncategorized

zwei kulturerlebnisse

Jeg fikk en skravlete melding etter klokken 22 tirsdag kveld, fra en kamerat. Alle vet jo hva det betyr, men denne gangen handlet det mer om at jeg skulle faa oppleve et av Ole Eivinds store yndlingsband, et av konseptene jeg er blitt tutet örene fulle av i fire aar.

Innholdet var blant annet:
«Jeg misunner deg til biter. Og om jeg trodde på slikt ville jeg si at jeg vil være åndelig tilstede, noe du kan late som, om det gjør din konsertopplevelse ytterligere bisarr.»

Saa lystig dro jeg med meg to stakkarer paa konsert med Leningrad Cowboys. Gärningene ompa-rocket vilt i halvannen time, og det var en opplevelse aa faa se dem med tysk publikum. Hele omraadet luktet ganske stramt av gjär (jeg tror det var kombinasjonen av mengder öl, svette og regnvär som gjorde det), og allsangen var ekte umusikalske harry-folk verdige. Selve bandet kjederöyket og drakk flere öl paa scenen, en gang kom en tjukkas sprettende ut i aaletrang elvis-drakt, for senere aa ankomme «naken», trommesettet var formet som en raanerbil og ikke minst maatte man elske de to damene som kun var med for aa se deilige ut.

Man kan si det var et stort sprang i kulturopplevelser da vi igaar ankom Schauspielhaus for aa se Nora, den tyske oversettelsen av Et Dukkehjem. God var forestillingen ikke, men det virkelige sjokkerende opplevelsen fikk vi ikke för slutten, da Nora i stedet for aa forlate Helmer valgte aa bli. Jeg gikk nesten helt i spinn, og avslörte nok for de andre her nede at jeg er litt mer norsknerd enn hva godt er. Jeg freste i sikkert én time etterpaa, og utviklet et större og större hat for oppsetningen jo mer tid som gikk. Det var garantert ikke bra for blodtrykket mitt.

bildeorgie

Hah – sa noen Ordnung muss sein? Å komme på det tyske universitetsnettverket er noe av det verste jeg har gjort – rett og slett en helt vanvittig kamp med datakyndige, norskspråklig maskin, passord og underskrifter. Men nå er jeg her, og det betyr at jeg kan dele med dere mine fire første dager her i Tyskland, zeigt durch Bilder. Ja, jeg er så språkforvirret som man kan bli, og det blir stadig verre. Et bilde sier heldigvis mer enn tusen ord. For ordens skyld, og fordi jeg har litt tid, blir det en fin kronologisk rekkefølge på herligheten.

Utsikten fra fengselscellen min viser tydelig at ikke bare er det stygt her, det er også ganske mye Regen. Kunne, som tidligere nevnt, klart meg uten.
Vi snakker lørdag kveld, og jeg har keine Ahnung om hvor dette bildet er tatt. Dagens quiz går til de to av vennene mine som har felles bekjente med meg på dette bildet. Stikkordet er Larvik og Grimstad, men hvis noen har link til amerikanerne i bildet, så blir jeg forferdelig glad, altså. Eventuelt om noen kan ta ansvar for han fra Spydeberg.
Jeg har måttet lære ordet ”harry” til en fem-seks tyskere her nede. Kieler Woche er virkelig det ypperste av harry, og jeg fryder meg grundig. Jeg elsker jo som kjent alt harry (jeg tror det er fordi det er eksotisk), og denne barten tok alle kaker. De to i forgrunnen er selvfølgelig bare med for at den stakkars mannen ikke skal forstå at det er ham vi tar bilde av.
Digger Tyskland. Har jeg nevnt det?
Med sjokoladeglasert ananas (!) foran et mannskor med brillene fra tiende klasse.

Vi er på skolen også, altså. Lover.
Det var rett og slett Kristins store dag på mandag. Ettermiddagen kom med Stadtrallye med norskstudentene her i Kiel, og vi sprang fra post til post med et stadig økende konkurranseinstinkt fra undertegnedes side. Ja, vi kom sist i mål og jeg begynte nesten å grine. Det silregnet og vi var klissvåte, men en av oppgavene var å ta bilde av seg selv ved diverse statuer i Kiel Zentrum. Personlig meget fornøyd med hvor mye jeg ligner på Mette Marit på dette bildet.
Kristins store dag fortsatte med Roger Cicero-konsert. Ja, det er han swing-mannen fra Melodi Grand Prix, og ja, han er fantastisk live også. Nechsten Ziel, er å laste ned alle sangene.
Du har liksom ikke opplevd Tyskland før du ser en svevende Jägermeister.

ein tag mehr

Tyskläreren vaar ser ut som en Mischung von Patrick Swayze og Robert Redford. Ogsaa snakker han tysk.

Observasjon 2: Om alle i Tyskland omkommer under brann, vil det ikke overraske meg et sekund. Disse sinnsyke snurredörene er toppen av ineffektivitet, og det er ganske underlig, tatt i betraktning at det er Ordnung muss sein-landet vi snakker om.

Observasjon 3: Rommet mitt ser ut som en fengselscelle, og sengen knirker saa hardt at enhver ukristelig aktivitet vil väre höyst upassende, särlig tatt i betraktning hvor lytt det er.

Tschüs.

ich bin ein kieler

Mein Gott, jeg er blind! tenkte jeg da jeg vaknet i dag tidlig. Det viste seg a ikke väre tilfelle, men jeg hadde faktisk klart aa ta ut linsene og plassere dem forsvarlig i linseväsken för jeg snublet i seng. Og siden mitt gamle motto «When in Rome…» ogsa gjelder Kieler Woche, er det et större mirakel enn man skulle tro. Seilregattaen Kieler Woche er Europas störste, og naturlig nok bare en unnskyldning for tyskerne til a drikke seg kanakkas syv dager i uken. Förste kvelden observerte vi Party Band, som serverte et karaokeaktig show med alt fra Highway to Hell til Christina Aguilera (og I Will Survive, selvfölgelig, og litt ABBA). De avsluttet med 99 Luftballons, og alle de bartebefengte nordtyskerne fikk svingt seg selv og seidler.

Men for all del, det er ikke bare fyll her nede. Det er ogsa «sjarmerende boforhold», noe som har fört til pinelange sytinger fra enkelte av oss, mens de av oss som har bodd pa Kringsja eller Sogn klager urovekkende lite.

Og det er pinekaldt og sidelengs regnvär, forresten. Av apenbare grunner (juni, for pokker) har jeg bare pakket sommerkjoler og tynne gensere, sa garsdagen gikk med til shopping av tykkere klär, noe jeg ogsa lyktes med. Euroen flyr fortere enn jeg egentlig har godt av.

Og slik skal jeg holde pa med en maned til. Det blir ti interessante studiepoeng, ingen tvil derom, og jeg er spent pa undervisningen som begynner i morgen. Livet kan ikke väre bare en dans pa lidl-vin og pappknekkebröd med nutella.

kvalm av glede

Jeg blir alltid litt svimmel og kvalm når ambulanser uler forbi. Når jeg går hjem fra en engangsgrilling i Frognerparken og er sommerbrun og lykkelig, slynges jeg plutselig tilbake til 13. april 2006 av lyden av sirener. Jeg er sommerbrun og lykkelig og kan falle om i krampegråt på sengen fordi jeg ikke kan fortelle ham om det.
Jeg kan hate mine nye venner fordi han ikke fikk møte dem. Jeg kan hate gode eksamensresultater fordi han aldri fikk høre om dem. Jeg kan hate biler som er litt trege med å flytte seg av veien for ambulanser, fordi jeg kan verdien av sekunder. Jeg kan hate leiligheten jeg bor i, konsertene jeg deltar i, artiklene jeg har på trykk og komplimentene jeg får.

Men fra da av
har den ene veggen vært slått ut av livet mitt.
Kloden snor seg som før mellom årstidene
og virrer rundt sin egen akse hvert døgn
med en ekvatorfart på 1670 km i timen.
Jeg sitter her ennå og klamrer meg fast.

Men det er ikke så spennende
å kjøre karusell mer.
Når jeg snur meg for å fortelle hvor gøy det er,
er det ingen der.

(fra Kolbein Falkeids «Veggen». Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen.)

jentekos i dusjen (tabloid er topp!)

Under mottoet «den som gir seg er en dust» brukte jeg opp nesten en hel Aftenposten, lungekapasitet og viljestyrke da jeg tente en umulig engangsgrill. Det forhindret selvfølgelig ikke at kotelettene sved seg grundig fast, og tilslutt bestod den avsluttende kollektivmiddagen av det vi ellers måtte ha av kjøtt i fryseren (kjøttboller og pølser), som ble hakket opp og stekt.

Kulinariske ferdigheter eller ei – det var likevel punktum for en æra i norsk historie. Overlappende reising gjør at dette var siste kvelden som KLM før vi kastes ut i noe nytt. Men før den tid hadde vi en trilogi å fullføre.
I Et nytt håp hadde vi sjarmen og nybegynnerfeilene, og plasserte det hele i sofaen i stuen.
I Husfruer slet vi med tekniske feil, og med sofastolen plassert på kjøkkenet haltet vi oss gjennom en oppfølger, som helt klart bare pekte frem mot en avslutning.

Og med Atter en dukke er vi endelig i mål. Denne gangen ble det naturlig nok sofapuffen på badet, noe som skapte en litt underlig filmsetting. Det hjalp jo selvfølgelig også at dusjen kom på etterhvert.
[youtube http://www.youtube.com/watch?v=MJRcxeXyk-I]

dagens diett

Ja, jeg reflekterte over at det var en litt spesiell konsistens på det jeg hadde i munnen. Men siden det var en restesalat, så hadde vel kanskje noen av salatbladene blitt litt underlige, bare?

Det var ikke før jeg fant den andre gummistrikken at jeg kom på hvor jeg tidligere på ettermiddagen hadde lagt de to gummistrikkene jeg hadde i hånden.

ein sommer ist ein schnuckri Ding

– Livet, tenkte jeg på en så klisjéfylt måte man bare kan tenke når man er enogtyve og har sommerferie, – kan ikke bli bedre.

Tanken var ikke, til tross for sin litt ufyselige selvgodhet, helt fjern. Jeg lå ved Oslofjorden med en varm Tuborg i den ene hånden, saltsmak i håret og en mørkerød rygg som luktet av engangsgrill og patetiske forsøk på solkrem. Magen min var full av snodige mønstre fordi jeg lå på et takkete underlag med kun et håndkle mellom, det kravlet en edderkopp over meg og jeg hadde allerede glemt hva samtalen jeg var en del av handlet om. Det rant saltvann ut av nesen min, etter at jeg gjentatte ganger hadde forsøkt å ta fire saltomortaler i vannet uten å holde for nesen og tydeligvis hadde lagret en saltvannsreserve i lillehjernen etsted. Det blødde og svidde fra under den neststørste tåen, bikinien flagget og en atomkrig kunne ikke fått hevet meg fra den utstrakte og idylliske posisjonen visavis containerhavnen utenfor Oslo (takk skarru ha).

– Livet, tenkte jeg en halvannentimes erfaring senere, – kunne visst bli bedre. Det var da det ble laget verdens beste sjokoladecookies fra bunnen av på et kjøkken som så ut som et tetrisspill, hvor brikkene ikke forsvant selv om man dekket arealet tett i tett med detaljer. Under stuebordet lå hybelkaniner på størrelse med de små suppehundene hele Majorstuen er dekket av, og vi hadde ikke nok sittemøblement nok til alle, men likefullt spilte vi Fantasi til krampa (og trøttheten!) tok oss.

I dag er første gang jeg er hjemme alene i mer enn en halvtime i strekk uten å sove i den tiden på nesten en uke. Jeg har det så bra for tiden at jeg blir helt uspiselig.

that’s all i ask of you

Det siste kvarteret har Madeleine og jeg hengt ut av stuevinduet mens vi sukket henført over vakkert fremførte serenader, shakespeare-sitater og bittelitt moonwalk fra to kjekke kavalerer, som stod midt i den mørklagte veien. Etterpå kastet vi ut våre parfymerte lommetørklær, vinket tappert adieu og fikk melding fra kveldens siste kavaler, som hadde ridd i forveien og nå rapporterte om brann i nabolaget.

Dette begynner å ligne et liv.

«< 53 54 55 56 57 >»