Nuvel. Jeg fant akkurat ut at sommerens må-ha-sang for min del har en musikkvideo. Hurra for YouTube, og hurra for meg, og hurra for Jannicke som hadde bursdag igår.
Je praisente «Les Rois du Monde» avec Roméo et Juliette. (Oui, je pretende qui je parle francais. Jeg ække så verst, om jeg får si det selv.)
[youtube http://www.youtube.com/watch?v=Mc5wi3zDbjM]
Prioritert liste over hva jeg duger til:
1. Musikkonkurranser som går ut på å reagere raskt
2. Organisere ting
3. Skrive speilvendt
4. Huske bursdager
5. Spille FreeCell
…
208. Spille biljard
209. Huske å gi fiskene mat
210. La godteriet være i fred
211. Svare på tekstmeldinger
….
1997. Ta Huskene på Tusenfryd
1998. Flørte
1999. Spille fotball
2000. Tape
Jeg var innkastet på pubquiz i kveld. Etterhvert hadde laget vårt sikret seg en stødig ledelse med 24 poeng, før det dårligste laget fikk kvittdoblet sine 15 poeng til 30 og suste forbi oss. Den endelige avgjørelsen skulle tas med en noteknekklignende konkurranse, hvor det var om å gjøre å først sprette opp og synge en sang som begynte på den bokstaven som ble angitt. Og tro meg – Spontan gav jernet og gav noen minneverdige prestasjoner av både We are the Champions, Alle fugler og ikke minst en vakker fremføring av Det går likar no da vi kom til Æ. (Ja, vi vet den går «Å-å-å det går likar no», men den starter vitterlig «Æ våkna her i morges»)
Men. Det gikk som det måtte gå, og kombinasjonen punkt 1 og punkt 2000 er særdeles uheldig. Dessuten spyler kondensmaskinen vår (eller akvariet, da) ut håndkle- og toalettrullvis med vann i kveld. Unødvendig.
Jeg har sortert studentposene mine. (Det var 20-20.15-avtalen i Moleskinen min. Den timeplanen jeg jobber med for tiden har gjort Moleskinen hellig. Ole fnyste lett av meg igår da det ble avtalt umiddelbar shoppingtur, og jeg tok opp boken og noterte det ned før jeg reiste meg for å gå. Jeg har halvtimesmoduser og seks forskjellige avtaler hver dag – jeg begynner å bli et moleskine-mareritt.) Dette (altså studentposesorteringen) innebærer at Martine nå spiser lakrisen og jeg spiser resten av Gott og Blandaten, vaskemaskinen kverner lykkelig på Omo Ultraposen, etterpå skal jeg ta en Extra Professional White for ånden, ikveld skal jeg pusse tennene med verdens minste tannpastatube og jeg blir ikke overrasket om jeg imorgen spiser Maggi-suppepose til frokost.
Pizzabordtur til Peppes, anyone?
(Og imorgen kveld, Hairspray med meg og et par andre? Gi lyd i kommentarfeltet – fellesmeldinger er for tapere uten blogg. Eller dem som bytter ut 20.10-bloggeavtalen sin med 20.10-meldingssending.)
I år som i fjor byr jeg på muligheten til å være med i høstens morsomste eventyr. Kristinloppet 2006 endte opp med novelleeventyret Kanskje kommer Kongen, et eventyr så mye morsommere enn alt du tidligere har lest at det var i grunnen rart at vi ikke kom på Skavlan for å prate om nye fenomener på Internett.
Siden ifjor har 2006-deltakerne henholdsvis ervervet seg en isbitmaskin, vært i Bolivia, jaktet på fotspor, rukket å bli halvdøde, mistet en tredjedel av leserne og fått utgitt bok. Sjansen for at dette er et skritt på vei mot forlagssuksess er altså én til seks, en sannsynlighet langt større enn lotto, for eksempel. Og den er seks ganger så stor som å få to seksere på rad i Ludo.
Meld dere på i kommentarfeltet – tidligere deltagelse eller ei er ingen hindring. Leken vil ikke foregå på nøyaktig samme måte som ifjor, så ikke la deg stoppe av prestasjonsangst eller manglende selvtillit. La deg bare eventuelt stoppe av galskapens indianere med vinkelsliper i den ene hånden og en hoftekam i den andre.
I en femogsyttiårsdag er det viktig å tidlig definere et barnebord, slik at man slipper å bli sittende med folk født før krigen, og dermed går glipp av kusinesamtaler som disse:
Kristin (21, men høres ut som gammel tante): Altså, jeg kan huske da man fikk mobiltelefon.
Mari (10): Hæh!
Kristin: Og da vi fikk internett! Det var stort!
Viktoria (19): Åja, det var stort!
Fanny (7): Hvorfor heter det egentlig internett?
Kristin/Viktoria: Eh, jo….
Fanny: Det burde hett noe annet! Fannynett for eksempel!
Kristin: Så jeg satt på jobb iforigårs og laget meg ny underskrift. Den er mye kulere enn den gamle.
Viktoria: Jeg leste et sted at hvis man har en underskrift som er veldig ulik fra hvordan man ellers ville skrevet navnet sitt, så er man veldig kreativ.
Fanny: Jeg skriver navnet mitt veldig spesielt. I F-en er de to strekene MYE nærmere enn de er i vanlige F-er.
Kristin: Ja, det høres jo egentlig ganske logisk ut, Viktoria.
Fanny: Og y-en er STOOOR…
Viktoria: Jeg tror det samtidig også betydde at man var ganske selvopptatt.
Fanny: Og så pleier jeg å fargelegge inni alle bokstavene!
Tante Marit (trettiti): Fanny, nå er det visst kake på kjøkkenet, kanskje du vil begynne siden du er minst?
Viktoria og Kristin: KAKE?!?
Martine: Jeg la den Jon Fosse på senga di.
Kristin: Nei og nei og dobbelnissenei.
Martine: Jeg tror ikke jeg heller ville gått inn hvis Jon Fosse lå på senga mi.
Ooooog en whiplash-dans, åtte kakestykker, tre nokiaringetoner under taler, tre kaffekopper, en selvdiktet tale til jubilanten, en thailandsk kyllinggryte, seks tårer trillende nedover kinnet, en vanskelig bladlusoppgave, et gnagsår fra trange sko, en kamspilling, mange samtaler med kjøkkenhjelpene, ett perlesmykke, observering av åtte prostituerte, femten «dette studerer jeg nå»-samtaler, to liter eplecider, tolv parkeringslapputskrifter, en «Sommer i Fredrikstad», en bortsneket restekaketallerken mamma ikke vet finnes og derfor med god samvittighet kan spises ved en passende anledning, altfor mange komplimenter, litt for sent i seng, to rundstykker, ett ukuleleorkester, trettentusen stygge bilder av meg selv, ni «skål!», mange røde roser, en hurtigsminking på et lite dametoalett, mye serranoskinke og et sukkerbitinspirert smil senere hadde vi feiret mammas 50-årsdag.
(Illustrasjonsfoto: Hamransk fest av den gode gamle sorten, her representert ved mine tremenninger Olav og Torstein.)
Joa, jeg synes det i grunnen er ganske ålreit å støte borti tidligere klassekamerater fra barneskolen den kvelden jeg er pent pyntet, i kontakt med mitt kulturelle selv og armiarm med en høy og kjekk ung herremann i dress. Jeg trodde slike ting bare skjedde på de pinligste steder og med de underligste hårsveiser, men det viser seg at det også kan skje på landets største musikk- og scenekunstinstitusjon, eller i Operaen som vi sier til vanlig.
Vi var nemlig på opera igår og senket gjennomsnittsalderen. Espen mente vi var en gjeng åndssnobber, og selv var jeg litt nervøs for at vi egentlig gjorde dette fordi det høres stilig ut. Men dette er slike tanker du har før du har gåsehud over hele kroppen (jeg sverger, det var nesten så jeg kjente det på tungen) og holder pusten fordi musikken som fyller hele salen er så ubegripelig vakker. Så får man heller prøve å ignorere at det å synge absolutt alle replikkene høres litt åndssvakt ut, og heller kose seg med et fullt kor og orkester gjør alt de kan for å spikre tonene inn i hjernebarken din.
Ja, jeg er fornøyd. Jeg er også fornøyd med at vi valgte å gjøre en anledning ut av det, for det er jo som kjent altfor sjelden man får stase seg virkelig opp. Tia i høye hæler og jeg i for små sko, og begge to med noen vitser av noen veskestørrelser – da er vel alt som det skal være.
For å få det i mål også på guttesiden måtte vi bedrive litt seriøs skoshopping tidligere på dagen, men jeg tror både Ole og Sigurd var særs fornøyd med at jeg hadde planlagt turen slik at de fant sko i den første butikken vi var innom (Follestad altså, hvis noen andre planlegger penskoshopping i fremtiden). Da vi etter et mislykket Dressmannforsøk også endte opp med en skjorte på Ole som fikk meg til å høres ut som en champagnekork, var vi alle sammen enige om at det hadde vært en fin tur, og så gikk vi for å spise dollypizza og mcdonaldsis.
Og etterpå kjøpte vi grandiosa i dress og finkjole.
