dette bør fungere.
Uncategorized
påskrevet pass
«Du burde egentlig skaffe deg en sånn t-skjorte hvor det står Irriterende på, så var folk advart på forhånd!»
Oooog tusen takk til Axel, som med dette kan juble over sin første navns nevnelse i bloggen. Gratulasjoner bør være på sin plass.
storrustgalskap
Ad diverse veier kom vi igår til samtaleemnet «Hva ville man brukt 2 milliarder på?» (ikke fordi jeg har lest sladderblader og funnet ut at man må gi 1 hel milliard til sin avdødes mann ekskone, altså, overhodet ikke.) I tillegg til standardutstyr, som helikopter, herregård, egen stillehavsøy, nedbetale studielånet og slike ting, er det klart at man fortsatt sitter igjen med 1,9 milliarder man kan bruke på morsomme ting.
Det var på dette tidspunktet samtalen ble stormannsgal og vi virkelig begynte å bruke fantasien, noe som overbeviste oss alle sammen om at ingen av oss noensinne burde komme i nærheten av så mye penger. Bortsett fra en ordentlig kjiping av et kvinnfolk som skulle gi bort alle pengene til sultne barn i Afrika, var grådighetsfaktoren en anelse større blant oss andre, og de litt tvilsomme ønskene fordelte seg sjarmerende forskjellig når det kom til hvilke mennesketjenester vi ville skaffet oss. Faktisk var det nesten litt pinlig hvor avslørende dette var for personlighetstyper, da vi ektefølt, og ganske kjapt, kom frem til våre ønsker. En person ønsket seg en hær, en annen skulle ha en personlig tjenerstab, en skulle ha et harem, og en skulle ha en beundrerskare.
Godt man ikke er operaenke.
tenketanken
Jeg tenker på mye. Hjernen min er full av strøtanker akkurat nå, og jeg skulle notere dem alle ned, slik at dere fikk en oversikt over hva som beveget seg i hjernebarken min just nu, men i det jeg skulle knotte løs forsvant plutselig alt og jeg ble sittende og titte trist bort på Marcus, som er død. Skikkelig død også, det oppdaget vi rett før middag idag. Øynene hans er allerede spist opp. For ordens skyld bør jeg kanskje understreke at døde Marcus ikke må forveksles med levende Marcus, som fortsatt svømmer rundt i akvariet, eller levende Marcus som laget fårikål i dag, eller levende Marcus som spiste fårikål i dag. Oh the irony, at vi kaller to fisker for Marcus når begge mine samboere har kjærester ved navn Marcus. Egentlig hadde det vært oh the irony hvis jeg også fikk meg kjæreste ved navn Marcus, så det er bare å ringe om du spotter en Marcus over 20 og 1.80 (lite sannsynlig. Og apropos navnestatistikk – har du sett de festlige fornavnene fra 1801?)
Hvor var jeg? Velvel, når jeg begynner å glemme slike ting er det kanskje på tide å la bildet tale for seg og dele med dere skiltet jeg elsker, som jeg passerer hver dag på vei gjennom Fysikkbygningen. Jada, jeg ler like mye inni meg hver eneste morgen.
fredagstrussel
Det er ikke hver dag man får trusler om at to unge herremenn kommer spaserende klokken fire for å lage sjokolademousse, og «hvis du ikke liker det, er det verst for deg».
og allt är givet människan som lån
Jeg er så glad for tiden. Inni meg går jeg rundt med et stort smil jeg ikke alltid slipper ut, fordi jeg da ville virket så fryktelig tåpelig. Jeg er omgitt av så mange bra mennesker at jeg bare må springe rundt i skogen og skrike litt for meg selv, fordi jeg ikke kan forstå at noen gladfjott som jeg kan være så heldig, og få tilbringe en hytteturhelg med 12 supre människor med 12 ulike personligheter.
At jeg har et godt drøss med venner jeg kan skulke pensumlesing sammen med, at jeg kan få lage rosin av meg i et varmebasseng, at alle bedyrer at de ikke hater meg selv om jeg blir et monster på pubquiz, at jeg bor sammen med to av jordens braeste jenter som forteller meg når jeg er teit i hodet, at jeg har luksusproblemer som altfor mye pensum, at klokken blir for mye hver eneste kveld fordi jeg har så mange yndlingssanger jeg må rekke å høre hver eneste dag, at jeg er så heldig å kunne prate skit med heltinner på hyttetrapper (og trenger bare et øyekast for å ha fullstendig forståelse).
Jeg forstår nesten ikke at jeg har overskudd til alt dette, jeg er helt gammel ballong på kveldene, men jeg ville ikke byttet det ut for noe i verden, fordi jeg skyver alle problemene inn i fremtiden, fordi jeg ikke sover bort hverken sumarnatta eller haustnatta, fordi jeg elsker å være voksenleder i en forvirrende verden for tenåringer, fordi kakao smaker så godt og fordi, til tross for at jeg klager mye, jeg elsker alle mine 40 studiepoeng denne høsten!
Til og med alt savnet er nesten noe bra i denne euforiske tilstanden. Jeg savner utenbysvenner så fryktelig, men jeg vet at de er der. Jeg savner pappa så grusefullt, men jeg vet at han er der. Jeg savner et kjæreste, men jeg vet at han også er der et sted. Jeg savner å ha nok tid, men vet at jeg egentlig ikke savner det.
Jeg tror litteraturstudier er riktig for meg just nu, jeg vet jeg vil gjøre noe annet senere, og jeg har bare så ufattelig mye tid foran meg. Jeg har lyst til å hyle ut dikt fra litteraturpensumet mitt hele tiden, jeg har lyst til å sitere Fröding og Garborg og Wessel, jeg nøyer meg med Pär Lagerkvist –
Det är vackrast när det skymmer
All den kärlek himlen rymmer
ligger sammlad i ett dunkelt ljus
över jorden,
över markens hus.
Allt är ömhet, allt är smekt av händer.
Herren själv utplånar fjärran stränder
Allt är nära,
allt är långt ifrån.
Allt är givet människan som lån.
Allt är mitt, och allt skall tagas från mig,
inom kort skall allting tagas från mig.
Träden, molnen, marken där jag går.
Jag skall vandra –
ensam, utan spår.
dritfin
Jeg forbanner med jevne mellomrom teknikkens vidunderlige verden med isdn-telefon og ringing direkte fra telefonlister som gjør at man så sjelden får andres meldinger og telefonsamtaler. Det var jo en utrolig artig tid da ingen helt hvem de ringte til, og man stadig måtte forklare at man ikke var en dagligvarebutikk på storsenteret, for eksempel.
Men jeg er så heldig å inneha et nummer som tydeligvis forveksles lett, og som gjør innboksen min mye morsommere. Et godt eksempel er meldingen jeg fikk i dag tidlig, åpenbart ikke ment for meg, men likefullt er jeg ikke i tvil om at den gjorde dagen min like mye bedre som personen den var ment for:
Hei Henrik, hun var helt rå:-)
kampen blåses av
– Ja, for det må jo kunne sies å være et spennende løp vi er vitne til i dag, Cleanth.
– Ja, det stemmer, Gayatri, det er liten tvil om at det vil utvikle seg ganske sterke scener etter hvert som vi kommer i gang i dag.
– Når du sier det, burde ikke egentlig deltakeren for lenge siden vært på banen?
– Jo, strengt talt har vi vært klare og ventet på action helt siden ringeklokken hennes gikk av 08.01 i dag tidlig, men som vi alle vet er klokken nå allerede 09.35, og vi venter fortsatt i pinefull spenning.
– Har noe skjedd med vår deltaker denne tiden i det hele tatt? Hva skjer egentlig der inne på soverommet akkurat nå?
– Altså, våre gode kilder rapporterer om internettilgang i sengen og heftig slumring og benektelse av virkeligheten utenfor. Jeg tror vi snakker et godt, gammeldags skulkesyndrom som kommer til syne her. Og historien taler jo ikke til hennes fordel, Gayatri?
– Nei, Cleanth, vi fikk jo med oss hennes heller miserable oppvåkning klokken 10.15 i går, da hun fikk en tekstmelding om at seminarinnlegget hun skulle holde skulle vært holdt NÅ. Til gjengjeld hadde hun en god spurt på oppløpssiden, så det løste seg jo. Jeg har fortsatt tro på henne.
– Så, hvordan er løpsforholdene i dag?
– Vel, vi vet alle at på en god dag tar det minimum 25 minutter fra man låser seg ut av leiligheten til man sitter i forelesningssalen. Dette er nøyaktige tall basert på månedslang empirisk forskning på alle baneforhold. Våre eksperter har jobbet nitid med disse kalkuleringene.
– Og baneforholdene er jo ikke altfor verst i dag?
– Nei, bart føre og oppholdsvær, men det er visst regn og kulde i luften, noe som kan slå stygt ut senere i dag. Om deltageren vår vil huske dette, er ennå uklart.
– Men Gayatri, mens vi har sittet her og småpratet, er altså klokken blitt 09.43, og det er vel liten tvil om at deltakeren burde vært klar for avgang omtrent nå.
– La oss håpe vi ikke får se en gjentagelse av gårsdagen også i dag! Det ville vært en skam for Norge som idrettsnasjon.
– Heldigvis har deltageren blitt preget av ramadan-høytiden som pågår, og har kuttet frokost så ofte i det siste at dette forhåpentlig ikke vil by på større problemer. Ser vi andre hindringer i veien hennes, Gayatri?
– Vel, ærlig talt, Cleanth, så vet vi at hun ikke har pakket skolevesken sin kvelden i forveien, slik hun pleier å gjøre. Dette er definitivt et viktig moment.
– Men la oss være realistiske, hun pleier å være ganske kjapp med slike ting.
– Ja. Oj! Utviklinger! Klokken er 09.46, og vi hører definitivt bevegelseslyder fra soverommet!
– Og DER kom deltageren sprintende gjennom stuen, klar for et knalløp! Rett inn på badet…
– … og ut igjen, hun gjorde ikke stort annet enn å ta på deodorant! En strålende start for Storrusten, det ser ut som det kan bli ny rekord!
– I alle dager, mens vi snakket har hun allerede kledd på seg. Er det de samme klærne som i går, går det ann å si det ut fra de glimtene vi får her fra sidelinjen?
– Jaaa… Nei vent, nytt skjørt. Vi har et nytt skjørt, folkens! Midt i denne travelheten har hun husket å skifte klær! Dette er intet mindre enn mirakuløst!
– Men, hva er det som skjer nå i gangen? Hun husker å ta med seg papiret til gjenvinning. Nei du og du, dette var voksne takter fra den ellers ferske deltakeren!
– Og der gikk det i låsen! 09.49, og deltakeren vår er på vei ned trappen! Vi får bare krysse fingrene for at seminaret hennes begynner litt senere enn antatt.
– Disse morgenene begynner å bli ganske spennende, eller hva mener du, Gayatri?
– Definitivt, Cleanth. Definitivt.
…
– Du Cleanth? Husket hun egentlig kompendiene til alle de tre fagene?
– Vel, Gayatri, det lille raseriutbruddet hun vil oppleve grunnet dette, kommer det til å gå fort i glemmeboken når hun gjennomlever striregnet og kulden som er spådd over Oslo i dag.
– Hun husket ikke paraplyen eller yttertøy, nei?
– Uheldig, det der.
mange bekker små
Jeg fokuserer alltid på å hente livsgleden i de små tingene. Derfor hadde jeg noen fine timer tidligere idag:
– Knusende seier og gullmedalje i biljardmesterskap mot Marit og Espen. Jubeldansing og ufyselige gledeshyl over hvor genial jeg er.
– Ett eneste menneske i svømmebassenget utenom sportsfantomet Kristin.
– Kanutte er tilbake etter tre ukers sykdomspermisjon, og jeg kan endelig ha hvite propper i ørene igjen. Jubel og glede.
– En bitteliten smarties-sjokolade etter bananen for å veie opp hvor ufyselig sunn det er mulig å bli.
– Sol rundt hjørnet av Schøningsgate.
– Fotspor i hundebæsj.
i shall call him squishy
I dag har det regnet, jeg har lest verdens kjipeste litteraturteori for å bli smart og vi hadde ikke egg. Med andre ord, helgens festligheter skjedde lørdag kveld, da Jannicke ble den heldige eier av Blodføre og en ting som lyser og snurrer rundt i forskjellige mønstre. I disse tider er det selvfølgelig skammelig å si at de mest ekstatiske hylene kom som følge av sistnevnte gjenstand, men det er nå likefullt sannheten. Ære være det genetiske feiltrinnet som gjør oss heftig tiltrukket av lysende objekter. Hadde jeg hatt en selv, ville jeg ikke gjort annet enn å svømme rundt den og utbryte ting som «I’m feeling… happy. Which is a big deal for me.»
I tillegg kom selvfølgelig lyssverdet frem iløpet av kvelden, til nerdeflokkens generelle glede, Espen ble iført kvinneklær og Thomas kvinnesko, vi spiste nabokake og koste oss langt ut i de sene nattetimer, mens populærkulturelle referanser vrimlet som regndråper i duskevær. Joa, avogtil er det ikke så verst å være oss.
