Uncategorized

egenterapi

Det må være at det er november. Jeg har i alle fall de siste dagene hatt et urovekkende stort behov for å komme i psykisk balanse igjen, til tross for hyggelige dager og trivelig selskap er jeg helt skutt på kveldsparten og triller store tårer ned på majorstufortauet etter å ha tatt siste bane hjem.
Heldigvis for både meg selv og menneskene rundt meg vet jeg hvordan jeg fikser slike ting, og straks jeg snubler i hus for kvelden, skreller jeg nå av meg hverdagsklær og slenger på meg en selskapskjole. I kveld ble det den lille hvite silkekjolen med røde blomster, i går var det den lange svarte og i morgen tror jeg jammenmeg det blir brokadekjolen. Jeg speiler meg i det store speilet i gangen og ler av det ugredde håret, setter den ene foten foran den andre og teller dager til solen snur.

Så finner jeg frem til den franske kanalen på radioen og hører på ting jeg ikke forstår mens jeg smiler, eller jeg lytter til Kristin Asbjørnsen eller SKRUK. Jeg hører mer på Anjani Thomas, Bo Sundström og Belle and Sebastian, og jeg lar Sigvart eller Bjørn Eidsvåg få kveldens siste toner.

Så spiser jeg en banan eller en toast, og drikker meg inn på dagens vannkvote igjen, og spiser et bringebærdrops fra forrige uke og snubler meg i seng for å sovne mens jeg tenker på at visst er jeg rar, men jeg har det ganske hyggelig underveis likevel.

generalforsamling: rapport

Jeg begynte å ane uro da toget passerte Brumunddal, og alvoret slo meg på Lillehammer: Snø! Det knaser under støvlettene mine, det drysser fra tærne, det limer sammen grusen og det ligger i vinduskarmene. Det skaper liksom-julestemning, «det nærmer seg eksamen!»-panikk og lysere dager og lystigere kvelder.

Men jeg har strømpebukse under buksene, utømmelig tilgang på varm te og en stemmeseddel jeg strekker i været når jeg føler det trengs. Jeg har lange telefonsamtaler på samvittigheter og en meldingsboks full av koselige tekstmeldinger fra en sjarmerende ung herremann. Jeg har litt problemer med bladbunaden, men det vil årnær sæ til slutt.

I disse traktene og på disse møtene kjenner jeg hver dag at jeg egentlig kommer herfra. Det er fantastisk å hver dag bli minnet på at jeg ikke er den første storrustnen.

Å Lillehammer, å Lillehammer
mitt hjerte alltid har stått i flammer
Hvorhen i Norge ditt navn har klang
å Lillehammer du er verdt en sang.

kristin undersøker: Afro Aerobic

– Ni är et träd! Midt på savannen!

Margrethe og jeg hadde dratt på Afro Aerobic og hadde det ikke vært for at vi var relativt skutt etter dunkende rytmer og store bevegelser i tyve minutter, ville vi nok ledd mer av denne kommentaren. Kanskje ville vi følt en like varm og lykkelig følelse inni oss som da den spretne svenske instruktøren fortalte hvordan vi skulle leve i bevegelsene, og «gå upp i vår egen lille Afro-Bubble».

Afro Aerobic er selvfølgelig ikke som annen aerobic, derav det artige navnet. I annen aerobic ville jeg spunnet inn i veggen allerede etter første turn, jeg ville aldri klart å samle meg etterpå og i det hele tatt endt opp med å danse konstant motsatt av det de andre måtte finne for godt. I Afro derimot – store bevegelser, minimalt med danserelaterte saker og faktisk mulig for meg å henge med, til kondisen tok knekken på meg og jeg tenkte at hvite prikker ikke er i sitt naturlige habitat når de flyr omkring i Sal 1E. Vel, ingenting skulle hindre meg fra å kjenne gresset på bakken, bære vann på hodet, beskytte seg fra krigerske stammer eller plukke stjerner fra himmelen.

En strålende avslutning fikk jeg også da jeg under uttøyningen kjente at bakken kom mot meg, det svartnet for øynene mine og kvalmen steg i magen – jernmangel kan ha mange artige bieffekter, og besvimelsesanfall er gledeligvis ett av dem. Det var jo så innmari morsomt forrige gang.

Og etterpå var det onsdagsfilm og brytekamper. Knalldag.

nabokrangel

– Jeg er så jævla LEI av å ta ansvar for dine følelser! hørte jeg en kvinne rope da jeg kom traskende ut av badet i dag tidlig. Siden jeg var ganske overbevist om at jeg var alene i leiligheten, ble jeg umiddelbart litt nervøs, før jeg lokaliserte lyden og gliste stort. Lisa har tidligere fortalt om at veggen mellom gangen til naboen og gangen vår er pappmasjé, og 08.20 i dag fikk jeg muligheten til å glede meg over nevnte faktum.

– Det er så FORBANNA håpløst hvordan du lar meg fremstå i et så INNIHELVETE dårlig lys ved å bare være slik du er…
Hun brukte mange banneord, hun skjelte ham ut for fote i minst to minutter, og jeg hørte ham bare kremte tre ganger i løpet av seansen. Jeg stod lykkelig inntullet i dyne og reflekterte over om det gjør meg til et dårlig menneske å fryde meg så mye over andres krangler. Konklusjonen var at det selvfølgelig ikke er tilfelle, og jeg subbet i litt bedre humør inn til datamaskinen, for å komme i gang med dagen.

the many faces of kristin storrusten

Jepp, det er gøy å ta bilder av seg selv. Og siden jeg i dag har en Anne Grete Preus-stemme, det ligger ølkorker under sofaen og jeg har spist saltstenger til frokost, så blir det bildegalla fremfor høyere intellektuell skitsnakk.
07.10.2006, 23.36. I sofaen. Jeg har lekt med rettetang og mousse.
10.10.2007, 23.38. I sengen. Jeg har vært våken i 35 timer og synes egentlig det holder nå.
19.10.2007, 17.33. På kjøkkenet.20.10.2007, 12.22. Hurdal. Jess.
27.10.2007, 00.45. I stuen.

onsdagsfilmen

I går var dagen for absurde velkomster. I god onsdagsfilm-ånd (Oldboy og Lady Vengeance allerede i boks) var det duket for Ronja Rövardotter, og siden jeg var ferdig med forelesninger klokken fire, skulle jeg bare innom tre butikker, vaske stuegulvet, skifte vann på fiskene, rydde klesvask og lage middag før gjestene kom. Med andre ord var det massevis av plass i tidsskjemaet for vannlekkasje på kjøkkenet, så mens Margrethe kuttet kålrabi i biter satt jeg barskt under vasken og skrudde og mekket og prøvde å finne feilen. Ja, vi må skifte pakning. Nei, vi har ikke pakninger liggende. Ja, hvor ironisk er det ikke at straks vi kan drikke vannet vårt, kan vi ikke helle det ut igjen.

Derfor stod jeg på badet og vasket opp da Sigurd og Thomas kom traskende. Heldigvis ble de ikke stående og måpe altfor lenge, det gikk kun minutter før møblene i stuen var ryddet vekk og Sigurd hadde feiet gulvet, slik at da Ole kom, var nevnte gutter allerede i god gang med å danse tango. Med hverandre.

Deretter gikk det slag i slag. Jeg kokte poteter, Margrethe laget både hvit og brun saus i flott Ingrid Espelid Hovig-stil, jeg knuste kålrabi og sved fiskekarbonadene bare litt i kantene. For å avgjøre hvem av guttene som skulle få den trekvarte porsjonen som var til overs, brukte vi badevekten, og bare litt næring senere kunne vi sette på filmen og jeg kunne late som jeg aldri hadde tatt i mot gjester på noen annen måte enn i totalt kaos og med skurefiller og dopapir i krøller på kjøkkengulvet.

Dette var da jeg, for å toppe husmorgenet som plutselig har sagt hello! i just arrived... satte meg til og strikket lue. Strikketøyet måtte jeg legge fra meg da filmen var ferdig, og vi tok frem gitaren og sang oss inn i de små timer. I serien «Gjengen radbrekker kjente og kjære klassikere» tok vi denne gangen for oss On My Own og I Know Him So Well, og serverte noen helt usannsynlige tonekombinasjoner og rytmeforslag. Julesangene begynner vi derimot å få grep om, så det er bare å glede seg til desember…

tyvlyttet

Universitetshumor er ikke som annen humor. I tillegg til at den selvfølgelig er hysterisk morsom og ikke minst ekstremt nerdete, er vi jo alle så blaserte og verdensvante at vi ikke kan le høyt, bare nikke anerkjennende mens vi patter på pipene våre og lar morsomheten gli over i en diskusjon om Gadamer eller Spivak. Ja, kvasiintellektualitet begynner å bli min merkevare.

Denne overhørte jeg rett før seminar i tysk historie mellom 1945 og 1989:
Unnskyld, du kunne ikke flytte deg litt lenger til høyre? Jeg trenger Lebensraum!

mandag

… Og apropos: definisjon av en tankeoverføringsvenn må være en person som ringer ett minutt etter at du har sugd PUK-koden din ut av Telenors systemer og sitter og ser undrende på din nylånte telefon.

siden i går

Jeg har en menneskepause, og sitter i lotusstilling mellom madrasser, soveposer og rotete kofferter. Folkehøgskolereunion er veldig koselig, altså, men avogtil får man nok av gjensynsklemmer og «og du da?».

Hurdal forøvrig er jo alltid en stor lykkeklump for meg, og i pur glede over at jeg kan drikke vann av springen her, har jeg gått litt av skaftet og lovet at jeg skal drikke 10 liter i løpet av helgen. Så langt har jeg fraktet 2,8 liter ned i meg selv, så jeg har et stykke igjen. Målet for dagen er 5 liter, så jeg skvulper litt i svingene når jeg går. Men alt som er giardiafritt er min bestevenn, så jeg klager ikke og tar en ny slurk hele tiden.

Forøvrig var det en trist dag i går, da min følgesvenn gjennom 3,3 år, min vakre og deilige Nokia 3200 takket for seg og gikk i svart. Til tross for kjærlig omsorg fra både Mona og meg selv ser det ut som jeg må bite i det sure eplet og kjøpe en telefon som ikke har overlevd to verdenskriger og en månelanding. En død telefon er faktisk noe av det tristeste man kan oppleve nå til dags, og hvertfall så mobilavhengig som ungdommen postuleres å være. Men jeg har sjokoladekake i magen og venner i en svett gymsal, så jeg tror jeg skal overleve helgen.

«< 45 46 47 48 49 >»