Uncategorized

1f j00 c4n r34d th1s j00 n33dz t0 g3t l41d

Etter å ha sett Superbad i går (okå, anmeldelse på 25 ord: Mer intelligent American Pie, jeg ler og uffer meg om hverandre, men manuset er godt og jeg er lykkelig over å ikke være seksten lenger.) fikk jeg en ørliten tanke i hodet om hvor synd det er på mine fremtidige barn.

For med brillestyrken (-5,25 og -4,00) og gymegenskapene (3+) jeg genetisk viderefører, er det kanskje ikke det mest intelligente å være så tiltrukket av nerder som jeg er. Nei, jeg burde kastet meg etter en som kanskje heller har bruk for at barna hans kan rettskrivning og allsang.
Men neida, jeg er rett og slett ufattelig fascinert av hengslete colabunnbrillegutter med en unormal stor interesse for hva det måtte være – Star Wars, mygg, colaforbruk eller ords opprinnelse. Jeg tror selvfølgelig ikke det er noe underlig å ville omfavne noen fordi de er keitete og ikke vet hva de skal si, og har etter mange års Jannicke-vennskap høyt utviklet lyttesans til nerderier. (nevnte frøken vil nok bestride meg på dette punktet)

(Jeg har ventet på en anledning til å poste dette bildet, og siden de to som figurerer på det er to av de triveligste nerdene jeg kjenner, lar jeg denne passere under dagens post:)
Men tilbake til nerdeforelskelser. Gutte/mannesmaken min er visst litt så som så, og jeg har tydeligvis ikke godt av å se kjekkaser på film. Etter at Colin Farrell-forelskelsen hadde lagt seg, kom altså McLovin inn på banen, og det er vel lite annet man kan si enn at jeg i alle fall viser variasjon i utvalget. Men kjenner jeg meg selv rett, er det nerden jeg ender opp med og ikke Colin-kloningen. Nå er jeg bare på jakt etter en gladnerd. Han bør helst hete Marcus, forresten. Og kunne snekre, og være over 1.80. Og like meg selvom jeg synger i dusjen. Denne kravlisten begynner å bli litt lang.

festhelg

– Kroppen min er ditt lerret! sa han og la seg til rette i fanget mitt.

(Dessverre/Heldigvis) mente han det han det han sa bokstavelig, all den tid jeg satt med sprittusj i min høyre hånd og var oppildnet etter stor suksess med lifesize-Spongebob virrende rundt i stuen. Jeg dekket underarmene til Ole med mer eller mindre heldige liksomtatoveringer, og krysser fingerene for at det er vanskeligere å vaske av enn man skulle tro.

Tilbake til Spongebob. Espen har som kjent kjøpt ny datamaskin, og i tillegg til hyppigere bloggfrekvens avstedkommer dette også en kjempepappeske, som vi etter forsøk fant ut at Espen ikke får plass i, men det er nok Maritplass til at vi kan ha det fryktelig morsomt med sprittusj, markørpenn og leppestift. Jeg regner med at det kommer noen bilder fra Espen snart som kan støtte meg på dette punktet.

Det ble også Ticket to Ride på høyt nivå, som jeg til tross for mye syting og klaging faktisk endte opp med å vinne. Skjellsordet «tyrker» jeg da fikk høre, kan ha sammenheng med fotballbragdene tidligere på kvelden, da jeg lærte hva brassespark betyr.

Kvelden før lærte vi Paul hva «knuse noe til pinneved» var, fordi jeg grunnet nabokakespising og veivende håndbevegelser satt en stol i stykker. Jeg følte meg ganske smellfeit, men døyvet smertene i oppdateringssnakking med Madeleine og champagnebrus. Sigurds 22-årsdag var koselig, og etter en kjapp natts søvn var jeg klar for Katrines 14-årsdag – to merkedager som ikke var så ulike som man skulle tro.

Nå puster jeg hvit damp her jeg sitter i sofaen under tre pledd og forsøker å gjøre skolearbeid en søndagsformiddag. Snart skal jeg ta på meg vottene mine, ha varmt vann på en termos, trekke jordbærluen nedover ørene og gå en lang tur mens jeg tenker på at livet ikke er det verste man har, og fundere litt over hvorfor jeg flyttet sammen med en strømregningnazist.

sviming

Alt er selvfølgelig litt underlig for tiden, men det stopper ikke meg fra å ha det ganske hyggelig samtidig. Jeg har gode venner jeg kan plage døgnet rundt her i Oslo, og jeg har gode venner jeg vet er der for meg selvom de er 50 mil vekk. Og det er hyggelig å treffe slekt og drikke kaffe, selv om bakgrunnen for det ikke er som den skal være.

En av de hyggelige tingene jeg har gjort i dag, var å lese to Hjemmet, fulle av fantastiske artikler om problembarn som blir snille, antikviteter som er mye verdt og dårlig skrevne noveller. Men etter å ha bladd meg forbi matoppskriftene, kom jeg til et oppslag som fikk meg til å tenke «Ååååh, denne kunne jeg strikket til kjæresten min!»
Det var avbildet en særdeles fin genser med tilhørende strikkeoppskrift.
«…hvis jeg hadde hatt en.» kom jeg litt betuttet på noen sekunder senere. Det er ikke lett å være meg. Det er derimot tydeligvis ganske luksuriøst å være min kjæreste, så jeg bare informerer om at genet for å produsere klær som kjærlighetserklæring tydeligvis er der. (Dette kan plusses på.)

Men vi er litt svimete hele gjengen nå. Går i sirkler og sier snodige ting, men av erfaring vet vi at det er endel av sorgreaksjonen, og vi passer på å ikke stå i veien for hverandre når vi tråkker rundt oss selv og drikker kaffen kald og spiser brødskivene med kniv og gaffel.
Da jeg skulle kle på meg i dag tidlig skjedde alt litt hulter til bulter, og da jeg hadde tatt på høyre sokk, kom jeg på at det er bedre jo tidligere man tar på deodoranten, så jeg skrudde av lokket og skulle gyve løs, og fikk stoppet meg selv en halv centimeter før jeg klisset til venstre fotsåle.

sorte menneskehull

I min verden er det ingen som dør sakte eller forventet. Det er ingen som befries fra noe og ingen som kan legge fra seg byrdene, som dødsannonseklisjeene av og til proklamerer. Det er fryktelige, overraskende og håpløse telefonsamtaler, det er andre avtaler som må skyves til side og panikkanfall av savn og sorg midt i et kaos av praktiske ting som må ordnes.
I min verden skapes det helter når noen dør – helter og heltinner som klarer å stokke kortene og gjøre de riktige tingene midt i en svart tåke av følelser.

I min verden er det ikke lenger så mange mennesker som det skulle vært. Jeg forsøker å skrive videre på semesteroppgaver og finne en mening i det jeg holder på med, mens jeg må ta pauser på gulvet hvor jeg rister av gråt og skulle ønske noen kunne holde rundt meg og fortelle meg at det er nok nå. Nå har det gjort vondt nok, jeg skjønner hva det er snakk om, jeg kan få tilbake pappa og morfar nå, tusen takk.
Vi er ikke skapt for å forstå alltid-begrepet, og for meg har 19 måneder med et sort pappaformet hull i universet vært nok. For meg har 3 dager med en klump i magen av sorg og smerte etter at morfars hjerte ikke orket mer vært nok.

I min verden er sorg og sjokk det samme.

[Om å gjøre det på Bærums-måten]

Ikke rydd stuen.

Få i stedet noen til å lage en 3D-modell av den fri for hybelkaniner, oppvask og strikkepinner, og gå inn for et omfattende matrix-prosjekt for å overbevise dine venner og din familie om at det er slik du har det hjemme.
Neste skritt blir å animere den slik at folk kan gå på fest og ostogvinkvelder her i stedet for i virkeligheten. Jeg venter på at Marcus’ utdannelse skal få ham så langt.

hvorfor kollektivlivet gjør livet verdt å leve

Det er fredag ettermiddag, klokken er over fem, det er Bubbleshooter på begge dataskjermer og Colin Farrell har gjesteopptreden i Scrubs.

Martine: Han er så…
Kristin: Mandig!
Martine: Jah.
Kristin: Jeg har bare sett bilder av ham før. Jeg har ikke skjønt hvor barsk han er.
Martine: Han er barsk.

Kristin: Jeg tror jeg aldri har vært så tiltrukket av noen på tv før.
Martine: Såså. Det kunne vært verre.
Kristin: Hvordan kunne det vært verre enn å være tiltrukket av noen på tv?
Martine: Du kunne ikke vært tiltrukket av noen i det hele tatt.
Kristin: Det er sant. Dette er du god på.
Martine: Det er dette jeg kan, kjære.

Martine og Kristin: (total stillhet)
Martine og Kristin: (lukker munnene samtidig)

tensingspirert

Nå skal jeg skrive noe som setter meg i så ufyselig lys at du har lyst til å vri halsen om på meg, men det er greit, vi bloggere må kunne ta samfunnets reaksjoner. Så gratulerer, du har herved min velsignelse til å gjøre slemme ting med kroppen min. Eller med voodoodukken jeg vet du har laget.

Uansett. Jeg er nemlig så heldig, og ja, jeg bruker ordet heldig, å få være frivillig ungdomsleder i Grorud menighet. Jeg bruker fritiden min, kreativ energi, pengene mine og ikke minst overskuddet mitt på å være best mulig dirigent for Impuls Tensing. Jeg bekymrer meg daglig for hvordan det går, jeg har det bestandig i bakhodet og jeg fyller min syvendesans med impulsrelaterte oppgaver – og jeg elsker det! Jeg stresses av det seks dager i uken og lurer på hvorfor jeg egentlig har sagt ja til dette, men så blir det torsdag igjen og jeg sleper meg på t-banen østover, men spretter hjemover igjen med banen vestover.

Det er faktisk så kvalmende at jeg selv må redigere disse avsnittene her for å ikke fremstå slitsomt helgen-aktig. Jeg kan selv bli irritert på meg selv når jeg sier at jeg blir glad av å kunne være en voksenperson for disse tenåringene, jeg sjokkeres faktisk hver eneste torsdag over hvor lykkelig jeg kommer hjem igjen, jeg skjønner ikke hvordan kombinasjonen sur, men optimistisk korsang og earlgrey med honning kan skape slike reaksjoner i hjernen min. Jeg er så glad i dem alle sammen, der de står og griper etter de høyeste tonene i Come What May (og de er lyse!) eller mumler noen uforståelige fraser som skal minne om Jakobs Sandes vakreste tekstlinjer.

Jepp. Jeg er blitt en tensingnerd igjen. Ikke rart foreldre har en tendens til å like meg.

i natt jag drömde

Jeg skulle i Oles begravelse, og var selvfølgelig helt oppløst på veien inn og syntes alt var helt fryktelig. Det syntes også Jan Werner Danielsen som var der, og vi stimet alle sammen inn i et slags selskapslokale, og skulle synge to salmer før presten skulle si noe, men da vi var midt i Så ta da mine hender, reiste Ole seg plutselig opp, sa det hele var en spøk og at vi ikke skulle i «min begravelse, men i en Ole-fest!» og danset seiersdans kun iført sarong.

«< 44 45 46 47 48 >»