Det er faktisk helt sunt og normalt å ha håndarbeidshobbyer, tenk. Derfor synes jeg det ikke på noen måte er pinlig å poste bilder av noen av julekurvene jeg har brukt de siste tre døgnene på å produsere. Spesielt er jeg stolt av folkevognbussjulekurven, som jeg måtte lage en prøvekurv av først for å i det hele tatt fikse det.
Nå er det ti minutter til jeg får hjemmeeksamensoppgaven i hende. Dette blir med visshet noen artige dager fremover.
Og når du ser denne hunden igjen (voff) går du til Tordenbloggen og stemmer på Kristin på bærtur. Her har den akkurat slikket meg i ansiktet, dere ser hvor begeistret jeg er for nærkontakt av tredje grad.
—
– Kristin, nå kan du godt gå ut.
– Men det er ingen steder å gå! Huset er bokstavelig talt helt tomt!
– Her, ta en kaffekopp.
– Virkelig!
– Og sjokolade.
– Det er ingenting å sitte på en gang, noe sted!
– Du kan gå på Nordrommet, der er det gulv-til-gulv-teppe.
– Mamma! Ber du meg gå og sitte på et tomt rom, på GULVET, og spise sjokolade og stirre i veggen?
– Det er en krakk i kjelleren, tror jeg.
– Mamma!
– Ok, du kan få en stol. Værsågod. Forsvinn.
Man kan bli så gammel man vil, i familiesammenhenger er man uansett bare nederst på rangstigen og må bevege seg i andre retninger når det er voksensnakk. Egentlig er det litt fint, altså. Og jeg hadde sjokolade, som sagt, og mange Fredriksstad Blad, og forsvant ut i et tomt hus, satte meg på en pinnestol og kikket ut på en åker i 20 minutter. Mormor og morfar har solgt huset, og mens jeg har sneket meg unna med eksamensunnskyldninger er huset blitt tømt for plysjsofaer, landskapsbilder og pynteputer. Skrivebordet jeg skrev mine første aviser ved er ikke lenger der, og det lukter ikke pinnekjøtt der lenger. Det er ingen syltetøykrukker i fryserne og det ligger ikke Ord for dagen-bøker på badet. Huset som Hans har bygd er tomt.
Etterpå besøkte jeg mormor og morfar.
Jeg besøkte mormor i omsorgsboligen med adventskrans og gudstjeneste på radioen. Hun gråt da jeg kom og gråt da jeg dro, men i mellomtiden snakket vi om viktige ting, som klementiner, været og morfar. Jeg viste henne bunkene med julekurvene, og fortalte henne ting om eksamenene mine som hun ikke trenger å bekymre seg for.
Jeg besøkte morfar på kirkegården. Vi sa ikke så mye noen av oss, men vi syntes begge det var fint at jeg var der.
Jeg var på jobbintervju i dag som, hvis alt går som det skal, rykker meg opp etpar trinn på lønnsstigen og gir meg jobb herfra og til neste år. Nei, jeg skal ikke bli deres nye kronprinsesse (selv om det ville vært noe!), jeg må derimot sikte etpar meter lenger ned i veien, fordi sjefen for den lille gavebutikken jeg har jobbet i det siste året har overbooket i julestria. Med andre ord måtte jeg ut og søke tjeneste om jeg hadde noe ønske om smørbrødpenger og julegaver. Intervjuet gikk forholdsvis okå, jeg kan snakke for meg, men i etterkant har jeg fundert endel over hva dette karriereskiftet vil ha å si for mitt arbeidsantrekk.
I butikken jeg til nå har betjent, er arbeidsantrekket ganske identisk for oss alle. Vi flyr rundt med sjal og skjerf, bustete krøllehår, store plastikkøreringer, juggel rundt håndleddene og noe spiselig i den ene hånden. Jeg har gjort arbeidsantrekket personlig ved å jobbe mye barbeint (mye mindre slitsomt) og har stort sett et sudoku tilgjengelig.
Hvis jeg derimot skulle slumpe til å få denne jobben, blir det andre boller. Eller ikke minst, det blir andre accesoirer. Jeg stod nemlig og smilte i en gullsmedforretning i dag og nikket at jovisst, jeg går mye i skjørt, så det er ikke noe problem. En hvit skjorte kan jeg sikkert også få kjøpt meg, men om de deler ut diamanter til de ansatte eller om vi må kjøpe det selv, er jeg litt usikker på. Sikker er jeg derimot på at jeg må litt lenger ned i sminkeskrinet for å se ut som jeg har lyst til å selge deg en 10.000-kroners vare, og med nok hårprodukter klarer jeg sikkert å unngå å se ut som et tørketromlet lykketroll.
Dette begynner å ligne disse hørespillene vi hadde som barn – «Og når du hører denne lyden, pling, blar du om til neste side.», bare at det er «Og når du ser denne hunden, voff, stemmer du på Bærturen i Tordenbloggkåringen.»
I dag kjemper jeg nemlig mot Kent, og i fjor røk jeg ut mot selvsamme lord. Det er ikke planen i år, bare så det er nevnt. Stem på meg for variasjonens skyld! Jeg har selvstrikket jordbærlue, pepperkakeakvarium, kakemonsterparaply og er så kul at jeg skulle vært målt i Kelvin.
Og sånn når jeg ikke bruker all min tid på å oppdatere Tordenblogg-sidene, prøver jeg altså å skrive semesteroppgaver og å holde den personlige hygienen på et nivå som ikke tilsier at jeg sitter inne hver dag med for mye honning i kakaoen og sukker over at det alltid, uansett sidekrav, blir trekvart side for kort.
På tampen må jeg nesten fortelle historien som har gitt meg sammenhengende latterkrampe i tre dager nå. Grunnet trivelighetsfaktor og nærhet til vannkoker sitter kollektivet mye på kjøkkenet og leser, og da kan Margrethe fortelle meg om John B. Watson fra sosionompensumet som hadde eksperimentet med Lille Albert og rotta. Dette handler om klassisk betinging.
11 måneder gamle Albert hadde en hvit rotte han lekte med, og som han ikke var redd for. Watson forsøkte å skape en frykt i Albert, og hver gang stakkars lille Albert var i nærheten av rotta, dæljet Watson løs på et jernrør bak hodet hans. Etter etpar repetisjoner med dette, ble Albert redd bare av synet av rotta, uavhengig av lyd eller ikke. Dette skulle dermed bevise hvordan for eksempel fobier oppstod.
Det som ikke er så kjent, er at Watson forsøkte å skape denne frykten hos Albert i forhold til andre leketøy, men ikke lyktes. Her ser jeg for meg en middelaldrende mann som springer etter babyen og KABANGer hver gang han nærmer seg lekebilen, uten at babyen tenker på ham. Her snakker vi hardbarket.
Så Margrethe og jeg prøvde dette på Martine da hun kom hjem. Margrethe viste Martine viskelæret sitt, og jeg dæljet løs på en metallbolle med en kniv. Etter fire repetisjoner var Martine definitivt redd, og fikk nervøse rykninger bare Margrethe trakk viskelæret.
Så, hva kan vi lære av dette? Jo, at det var mye morsommere å være forsker før i tiden. Ikke rart de finner på pasienter for tiden.
Alt jeg har er dekket i et flortynt lag av melis. Både mobiltelefon, iPod, undertøy og linser er litt småklissete når jeg tar på det, og dermed kan jeg vite at det begynner å nærme seg jul. Vi har nemlig med usannsylige mengder melis og nonstop laget kollektivets pepperkakehus. Bare at det var ikke et pepperkakehus, men lettere inspirert av den 220-liters-luftfukteren i stuen ble det et pepperkakeakvarium. Når vi bare tør å sette på lokket (hvor navnene våre står skrevet i melisløkkeskrift og nonstop) uten frykt for at alt kollapser over sjørøverborgen, brennmaneten, krabbelars og nonstopbølgene, kommer det nok et bilde. Da har vi sikkert fått hengt opp goldfischene og krokodillene også.
Men akvarieansvaret tok Martine og jeg på våre skuldre. Margrethe krevde å lage utedoen, siden hun alltid gjør det hjemme, fordi far og storebror ikke lar henne slippe til på hovedbygningen. Vi mener det selvfølgelig bare er kult med et akvarium med utedo, så det ble noen festlige konstruksjoner, og stemningen ble ganske fiendtlig etterhvert mellom Team Akvarium og Team Utedo (Margrethe og Ole). Som bakepapirholder (Martine var så god til å kjevle at jeg egentlig bare var til pynt hos oss) gledet det meg selvfølgelig enormt at spiret på utedoen (kan akvarier ha utedoer, kan utedoer ha spir) kollapset. Dette bøtet Team Utedo på ved å vise hårete utringning. For å forhindre rykter som har oppstått om at Margrethe har hårete utringing – det var egentlig teammedlem Ole som stod for denne. Bildebevis: 
Og så spiste vi litt nonstop og drøste om livet, mens julenissens hjelpere i form av Sigurd og Paul stod i et hjørne og sang julesanger flerstemt. Av og til med vilje, men stort sett ikke.
Åkei, nå er jeg offisielt drittlei. Jeg er lei av Word, jeg er lei av å sjekke Facebook hvert andre minutt, jeg er lei av halvannen linjeavstand og grundige referanser. Det er ikke noe gøy å skrive semesteroppgave i det hele tatt, og det er nettopp denne aktiviteten jeg har gjort fem timer hver dag nå i syv dager. Hviledager er for guder.
Og da er det ikke gøy å oppdage at Währung betyr valuta og ikke beskyttelse (ja, jeg måtte skrive om ganske mye etter den oppdagelsen) eller at jeg konsekvent har blandet Kreise (krets) og Krise (krise), eller enda bedre – det viser seg at hovedkilden min er en DDR-bok fra 1982 som er en anelse USA-fiendtlig, og man derfor må lese mellom linjene og tenke selv. Jeg sa aldri at jeg ville tenke selv! Møkkanovember.
Jeg er rett og slett ikke noe særlig på å tolke signaler. Jeg har mange andre bra sider, men å forstå hva andre tenker har uheldigvis aldri vært blant dem. Jeg velger å tro at det er derfor jeg er singel. Det er også grunnen til at jeg fremstår uvanlig ufølsom ovenfor andres problemer. Det er en dårlig unnskyldning, men siden jeg selv snakker om egne følelser nesten før jeg har følt dem, har jeg ikke helt sosiale antenner nok til å innse at andre mennesker forventer at jeg skal spørre. Dette er noe jeg kan jobbe med.
Samtidig er disse dårlige signalantennene også grunnen til at jeg måtte holde hender med Sigurd iløpet av gårskvelden og få ham til å fortelle han andre at vi var kjærester. Det hjalp selvfølgelig ikke nevneverdig etter at Sigurd hadde reist hjem, og da jeg plutselig (ja, og jeg sier faktisk plutselig!) fant meg selv i en armkrok som Åsmund måtte slepe meg ut av fordi han «måtte vise meg samuraisverdet sitt». Uten gode kamerater er det vanskelig å si hvor jeg ville våknet opp i dag. (Neida mamma! Slapp av! Jeg bare overdramatiserer for å virke kulere!)
Det var nemlig 90-tallsfest igår, og i signalrød Kykelikokos-t-skjorte, eplegrønn jakke, hullete jeans med kongeblå strømpebukser, gul veske og et høysåtehår så jeg ut som barnehagetanten fra primærfargehelvete. Jeg synes jeg gled godt inn blant boyband-kloningene, de høye hestehalene og OL-kostymer. Ulempen med denne formen for festing var at ikke alle hadde kledd seg ut, og å gi et kompliment til noens kostyme kunne fort gå den gale veien.
Og så stod vi der med Roxette, Macarena og Wannabe på høyttaleranlegget og danset som om 90-tallet aldri skulle vært over. For min del brukte jeg jo egentlig alle fredagene på 90-tallet til å sitte hjemme med mine foreldre og se på NRK, men jeg tok igjen for tapt tid og danset til Take That som om det gjaldt livet. Det ble også flere demonstrasjoner av 6. klasse-skoledisco-dansingen, den hvor man holder hverandre på armlengdes avstand på skuldrene og vugger fra side til side mens vennene ens hvisker hintende ting.
Og akkurat i det jeg stod i et hjørne og simulerte hva jeg pleide å gjøre hva jeg var best til hele 90-tallet; nemlig å stirre i taket, vugge sakte fra side til side og late som jeg ikke brydde meg om at jeg ikke hadde noen å danse med mens jeg sakte forsvant i ett med tapetet, ble jeg budt opp av en Scooter-kloning som sa at jeg så kul ut og at jeg danset bra. Jeg er jo ikke emosjonelt tilregnelig med Backstreet Boys i ørene, og resten av historien kjenner dere.
Mamma synes det er best at jeg overnatter hjemme når hun ikke er der, sånn at ikke min 14 år gamle lillesøster kutter seg med brødkniver eller stikker heroinsprøyter i øynene mens hun inviterer hele nabolaget til fest og tægger ned vegger. Nå tror jeg hennes eksakte ord var mer «så hun ikke føler seg ensom i tomt hus», men å lese mellom linjene er min profesjon. Så når mamma er bortreist om nettene, tar jeg bussen hjem og ser hva jeg kan finne i kjøleskapet.
Og som den gode reserveoppdrageren jeg er, er det selvfølgelig viktig for meg at Knøtterusten ser på meg som et forbilde, og at jeg oppfører meg eksemplarisk mens jeg er her. Det var derfor litt pinlig at det ikke var første gangen jeg måtte si til henne at «Nå går jeg og legger meg, du finner vel veien du også etterhvert?» og så myse mot henne i dag tidlig da hun vekket meg med «Kristin, nå MÅ du stå opp!»
Skal si det er godt jeg er hjemme.
Og når du ser dette lille monsteret igjen, vet du at det er tordenbloggtid igjen, og jeg ville fremstått i så mye bedre lys om det ikke bare var meg som stemte på kristin på bærtur.
—
Jeg har oppdaget at kombinasjonen SLvokalM er uheldig i en rekke ord. Jeg trodde nemlig jeg kjørte forbi Slumveien her om dagen, og tenkte at det var jo et riktig utrivelig sted å bo. Kanskje det var Slimveien det stod? Men det var ikke så mye bedre, og etter et lengre tankeeksperiment kom jeg frem til at både slam, slem, slim og slum gir negative konnotasjoner. Til gjengjeld betyr ikke slom, slym, slæm, sløm eller slåm noe, så statistikken er altså 0 positive – 5 nøytrale – 4 negative. Det er ganske ille, så jeg begynte straks å tenke på flere slike ord med tre konsonanter og en vokal, for å se om det var noe artig å hente ut fra det.
bart, bert, birt, bort, burt, byrt, bært («har bært»), børt, bårt. 2 pos – 6 nøy – 1 neg.
fart, fert, firt (altså «jeg har firt noe ned til deg»), fort, furt, fyrt («jeg har fyrt av en ladning»), fært, ført, fårt. Denne er i alle fall ganske dramatisk. Jeg sier 5 pos – 3 nøyt – 1 neg.
hall, hell, hill, holl, hull, hyll, hæll, høll, håll. 4 pos – 4 nøy – 1 neg.
lart, lert, lirt («lirt av seg»), lort, lurt, lyrt, lært, lørt, lårt. 2 pos – 5 nøy – 2 neg.
matt, mett, mitt, mott, mutt, mytt, mætt, møtt, mått. 3 pos – 4 nøy – 2 neg.
sang, seng, sing, song, sung, syng, sæng, søng, sång. 3 pos – 6 nøy – 0 neg.
Og slik gjeng no dagan.
Det er en skikkelig dårlig idé å finne seg en god studiekamerat når denne drar sin vei.
Medbanditt:
Hva gjør jeg egentlig på studieveiledning på sv? har vi ikke sverget evig troskap til humanioras studielånsluk?
Storrusten:
Judas.
Medbanditt:
Steinkaster.
—
Medbanditt:
Eg trenger litt kristin no. e rastløst fordi eg har gjort en kvart av det eg skulle i dag. vil ut, men bare til noen eg kan snakke nedverdigende om livets mange veikryss med. Synd du er så langt unna.
—
Storrusten:
Å du mektige skaper – en tête-a-tête med per thomas på hans kontor, meg totalt uforberedt og ubevandret i pensum, han opptatt av å lose meg fremover…
Medbanditt:
du store alpakka! jeg har lyst til å dytte deg foran en buss og håpe på at den kjører over deg, du vet det, sant? eller kan jeg få være med i kofferten din neste gang du skal møte ham?
—-
Storrusten:
Seminar om kritikk om den moderne romanen. Litterær oppkast! Svadaorgie av nye dimensjoner og en intellektuell gnikking inad i panelet. Powerpointmisbruk og henvisninger i alle retninger. Du skulle vært her. Vi kunne spilt svada-bingo eller hangman.
—
Medbanditt:
Du kan ikke bare la være å ta telefonen når du står alene utenfor en tilfeldig brannstasjon innerst i den norske granskog. da blir jeg nervøs.
—
Storrusten:
Alt pensum jeg leser og alt jeg gjør, får meg til å ville sende deg melding eller ringe. Jeg tror du er min langdistansekjæreste. Vurdert kjønnsskifte?
