dagens visdomsord
Man husker aldri hvor mye 1000 brikker er før man sitter midt oppe i det igjen. Juleferie lenge leve.
Uncategorized
15 setninger, 15. desember.
Når jeg på Teknisk museum, guds gave til nerdene, blir sittende ved pianoet og spille i ren begeistring over å treffe på et ordentlig instrument til variasjon fra keyboardet jeg vanligvis plonker ut mine elektroniske toner på, istedetfor å springe ekstatisk rundt blant alle de andre herlige prosjektene, føles det litt som den historien jeg alltid får høre fra da vi var i Dyreparken og jeg som toåring brukte lengst tid på å beundre hageslangen fremfor sjiraffer og pingviner.
Tyskforeleseren min snakket alltid om at nordmenn skriver for korte setninger for å skrive godt tysk. Jeg får skrive noen korte setninger også. Det er viktig å veie opp.
Jeg overlever på klementiner, te og frokost på kafé og burgersjapper for tiden.
Før kom alle vennene mine hjem til jul. Nå reiser halvparten sin vei, og er i Bergen, Arendal, Drammen, Grimstad, Hobøl og Pakistan istedetfor å henge med meg. Jeg misliker sterkt å si god jul allerede nå.
Jeg har noe sånt som 30 luker til overs i julekalendrene mine. Jeg er blitt for voksen til å huske å åpne hver dag, men likefullt er jeg bortskjemt nok til å ha fire ka… Fem! Jeg har faktisk fem kalendre! Beklager feilinformeringen, da har jeg 35 luker igjen. Får logge meg av nettet så jeg får prioritert dette. Advent er i sannhet en stressende tid.
that’s what friends are for
De er for:
å traske forbi deg fire ganger på Frederikke fordi du sitter i en dyp og desperat samtale med LIT2000-virrvarrguru og diskuterer pensum, men ikke minst mannlige forelesere på litteraturinstituttet. Deretter slå seg ned sammen med dere og drikke kaffe.
å følge deg til Harriet Holters hus mens du er i koffeinrus og vente med deg mens du desperat biter negler og lurer på hvordan denne muntlige eksamenen skal gå.
å høre på all skiten du har å si etter eksamen, og nikke og smile, og bli med deg på Frederikke for å spise.
å spille Beat for Beat med hele ettermiddagen lang, inkludert å synge sangene til tross for at nabobordene var okkupert.
å lage studentmiddag til deg på kjøkkenet ditt mens du spiller Dice Wars og ikke er helt landet igjen etter at tanken på at det er juleferie, for pokker, hadde satt seg.
å dele den musserende vinen og den ekstatiske studentgleden i anledning juleferie.
å tørke tårene dine når du griner både under Notting Hill og Billy Elliott.
å spise sjokoladeis med sjokoladesaus på sammen med og høre på Billene.
å lese PostSecret-bok sammen med og skrelle klementiner i fellesskap, til han må gå hjem og du må gå og legge deg, avdi det er altfor sent.
Sigurd, du er rett og slett ikke så verst. Hvis jeg glemmer å si det ellers.
tegn på at du burde oppsøke doktoren din for å få hjelp for dine psykiske problemer
Når det står på Synnøve Findens ferdigoppskårne gulost: «Raske frokoster i kronologisk rekkefølge», og du klarer bare ikke la være – du må ta etpar skiver midt inni hver gang du forsyner deg.
publiken
Vi tar jobben som publikum dødsseriøst i vår familie. Den plassbegrensningen som ofte gjelder (max åtte billetter per person!) er ment nettopp for å forhindre storrustent slektstreff i salen. Heldigvis har de ofte ikke slike ting på skoleforestillinger, og da er vi ikke fornøyde før vi har foreldre, søsken, fire besteforeldre, noen søskenbarn, venner av disse, helst tre tanter og minst ett kjæledyr i publikum. Vi kan vår Hakkebakkeskog, altså.
På grunn av denne publikumsfetisjen kjørte Mammarusten til Linderudsenteret i går for å se meg danse og spille blant julehandlende småbarnsfamilier, før hun stappet meg og keyboard inn i den nye passaten, som hun lukeparkerte rett ved Chateu Neuf slik at vi skulle få med oss Knøtterusten som sang. Knøtterusten deltok i koret på ett av numrene, de andre numrene bestod av mer eller mindre sjarmerende barn med innøvde dansetrinn og små vink til foreldrene de eventuelt måtte få øye på. Men det skal jeg ha – jeg kan min klapping og jubling, og jeg var også den eneste med lighter under det siste klisjéfylte nummeret. Jeg undret meg litt over at Mammarusten ikke lurte på hvorfor jeg hadde en lighter i vesken, men som hun sa «Nei, jeg regner det er for sånne tilfeller som dette.» Og det er det jo. Lightersvinging under konserter og for å tenne telys.
Og da vi kom ut i bilen igjen og jeg skulle avleveres, ringte farmor og lurte på hvordan det hadde gått, siden farmor og farfar ikke hadde kunnet være der. De skal heldigvis på Knøtterustens forestilling i dag, der hvor hun synger solo og hvor plassbegrensningen gjør at det føles litt stusslig å bare fylle en halv benkerad. For klappe, det kan vi.
eksamenslesning I
Hva jeg har lært i dag:
1. Jacques Derrida er en dust.
2. Det er Peter Szondi også.
3. Hele LIT2000 kan egentlig gå og dø.
4. Er det veldig rart å tenke på seg selv når man leser ordet «storrussisk»?
5. Jeg kan skjele med bare det ene øyet!
Kanskje litt for mye te og kokesjokolade nå.
For å spore over i gode tankebaner igjen, tar jeg med kapitlet «Speilet i heisen» fra Beate Grimsruds roman Søvnens lekkasje fra 2007. Ganske underlig bok, men etter å ha lest den tre ganger og skrevet analyse av den har jeg kommet frem til at jeg liker den ganske godt. Særlig har jeg sansen for karakteren Strengteoretikeren. Han er en festlig kar.
…
Strengteoretikeren tar heisen opp til forsamlingslokalet. Han skal holde en forelesning om strengteorien.
Det står tagget «Piss» på heisveggen. Han ser det bak seg i speilet. Det vil si han ser bare Pi. Det får ham til å tenke på hvordan mennesker i århundrer har forsøkt å regne ut de riktige desimalene av Pi. Det har sysselsatt både intelligente og de som trodde at de var det. Pi er jo et irrasjonelt tall, med et uendelig antall desimaler. Vi burde nøyd oss med 3,14 en stund til.
Men det eksisterer mennesker. Det eksisterer menn. Og noen av dem har egnet livet sitt til å forsøke å regne ut den sanne verdien av Pi med 20, 30 eller 100 desimaler. Lurer på om det ikke hadde vært smartere å ha ventet noen hundre år med anstrengelsene. Datamaskiner har i dag beregnet 130 millioner desimaler av Pi.
Men hvem er herre for å si når i historien man skal sette inn kruttet på hvilken oppgave?
Er et problem uløselig og uten slutt, som Pi for eksempel, er det rett og slett galskap å forsøke å løse det.
Strengteoretikeren smiler litt mot seg selv i speilet. Men bare litt. Heisen stopper. Han åpner ikke sprinkeldøren. Han blir stående og klø seg i skjegget.
Legger han selv vekten på de rette tingene?
må jo elske facebook litt.
You have a Hug Request!
Bjørnar wants to hug you.
Ignore.
You have ignored a hug from Bjørnar.
—
Kristin Storrusten.
Poke yourself
Poke yourself?
You are about to poke yourself. This will appear on your homepage.
Poke
You have poked yourself.
You were poked by Kristin Storrusten.
poke back – remove poke
friday i’m in love
Joda, joda, vi leker ikke blogg her – du leser altså Norges 5. beste blogg, i motsetning til hva du holdt på med for en måned siden, da var det jo bare Norges 6. beste. Dette går veien. Jeg må selvfølgelig takke alle som har giddet å stemme og høre på alt gnålet mitt. Jeg regner med at det er en del av dere som har sprunget fra maskin til maskin på arbeidsplassen og trykket som best dere kunne.
Siden det er fredag, og jeg er sulten i magen og bustete på håret, så poster jeg tante LNs drømmepost. Noen bilder av hva niesene hennes langt langt unna gjør når de er alene hjemme. Dette er fyllstoff mens jeg venter på at jeg får mannet meg opp til å poste min planlagte adventsserie – «Kristin i avisen i forbindelse med jul».
bør ikke forlates uten tilsyn
Eg fekk ein telefon som gjorde meg så glad at eg måtte skru av alle ljosa i heile leiligheten (hva heter leilighet på nynorsk?), setje meg på golvet i gangen og halde hendene rundt meg, og eg lovar – det tok fleire minut før eg innsåg at eg tenkte på nynorsk. Eg vart så glad at eg tenkte på nynorsk. Det er ganske tvilsamt.
Og når eg hadde gjort det lenge nok, gjekk eg tilbake til datamaskinen for å skrive nokre sider til om den norske samtidsromanen. Eg sit i ein ryddeg (eg ryddar aldri så mykje som når eg eigentleg skal gjere andre ting) og mennesketom leilighet i fjorårsnyttårskjolen med kokesjokolade og chai te.
Eg lurer på om andre menneske vert like mentalt forstyrra av hjemmeeksamen.
skitne triks
Ja, jeg har hjemmeeksamen. Nei, det stopper ikke meg fra å bruke altfor mye tid på Tordenblogg-valgkamp.
Jeg har nemlig blitt trukket ut mot Esquil, en av mine definitive favoritter som jeg har fulgt gjennom tykt og tynt de siste årene. Det forhindrer selvfølgelig ikke mitt ønske om å knusegruse ham, og etter at han postet sin valgkamp-video fikk jeg blod på tann, og i halvannen time var litterære analyser skjøvet til side til fordel for tostemt sang og synkrone dansebevegelser.
En applaus skal gis til medsammensvorne Margrethe som var fantastisk, både i tekstutformelsen og med sin annenstemme. Uten henne ville dette blitt bare pinlig. Teksten kan dere lese her, hvis ikke vår perfekte diksjon er nok for dere.
[youtube http://www.youtube.com/watch?v=PAyGsLwrHew&rel=1]
Så stem på meg i morgen, hos Tordenbloggen. Jada, dere kan både trykke på den lille knappen og skrive en kommentar i kommentarfeltet – og plutselig er stemmen dobbelt så mye verdt. Jeg lover at jeg kommer til å drite meg selv ut tilsvarende mye hvis jeg bare slår denne forbainna trønderen.
Husk – I’m just a girl. Standing in front of a boy. And asking him to vote for her.
