Jeg kommer fra en fredagssammenkomst hvor verten spydde i oppvaskkummen, vi sutret over manglende gullrekke på NRK og hvor vi lå som late drog på sofaen hele kvelden, men likevel tør jeg påstå at det var en fantastisk kveld. Jeg var sur, gretten og bitter hele ettermiddagen i forveien, men spratt rett til værs straks jeg fikk kommet meg i hus og smakt på brownies-røren. (Sigurd har sikkert etpar interessante observasjoner å komme med i forhold til PMS og humørsvingninger, forresten.)
Jeg gjorde en eksepsjonelt skrekkelig jobb med pakkebrowniesen, og etter å ha glemt 1/4 av ingrediensene og stirret litt skeptisk på bakverket, utjevnet jeg med for mye vann. Da måtte den stekes i rundt fem kvarter for å ikke være sjokoladesuppe. Det ville selvfølgelig vært umulig å steke noe overhodet om ikke Bjørnar hadde påpekt at jeg ikke hadde skrudd på ovnen, men kun en lampe inni ovnen.
Kun en lampe? Hvorfor i alle dager har en stekeovnknott en funksjon bare for å skru på en lampe? Vi var gjennom mange alternativer i løpet av kvelden: Var det for å kunne se deigen når man lot den heve inni ovnen? Var det for å kunne la barn leke kokker uten at de lekte med skummel varme? Var det for å kunne ha litt lys på kjøkkenet, uten å sette på taklyset? Var det fordi stekeovner kommer med seks funksjoner på knappen, og siden den ikke hadde varmluftsfunksjon, måtte den erstattes av noe annet og billigere? Var den for ekstrem langsom oppvarming? Var den for å kunne bruke ovnen som marsvinbur?
Den mest fornuftige grunnen vi kunne tenke oss, var at det gav oss noe å snakke om. Slikt skal ikke kimses av, og i tillegg lo jeg så jeg prustet etter en diskusjon om hvordan jeg i fremtiden aldri skal steke mat, bare belyse den, for deretter å overbevise mine stakkars avkom om at det er slik man steker ting. De kommer til å få seg en liten knekk første gang de er i et bursdagsselskap og ser en kake som ikke er basert på sørpe med melis på. Men mine barn kommer til å måtte være ganske hardhudete uansett, så jeg tror ikke det er det som sender dem til psykologen. Pølsene steker jeg med lommelykt, og prinsippet blir at vi bare legger spaghettien i en kjele med vann til den er gjennomvåt. Med slik revolusjonerende energisparing kan jeg drite i klimakvoter og heller kjøpe meg en lysekrone jeg kan bruke til juleribben.
Foreløpige prognoser tilsier at 2008 kan bli et like hektisk år som 2007. Men mine mer statistikknerde venner vil jo kunne fortelle at man ikke kan lage empiri av fire eksempler, så jeg venter til uti april før jeg kommer med noen endelig konklusjon.
Linn skrev årskavalkade. Jeg ble så imponert at jeg straks ble inspirert til å skrive en selv, selv om jeg ikke husker så mye og nok må ta det litt på slump. Godt det har skjedd så lite at det er lett å huske alt.
2007 Jeg startet året i en sidegate til Vigelandsparken med smilende venner og mens rakettene smalt gråt jeg, fordi det verste hadde hendt i 2006, og jeg visste at 2007 ville bli fullt av savn. Senere i måneden spilte jeg bowling med nye venner og sosialiserte med gamle venner. Jeg satt på lesesalen helt til Universitetet sa at eksamenskarakteren min ikke var en D, men en B, og da fylte jeg igjen opp moleskinen min slik at jeg ikke hade en hel ledig time før uti februar.
I februar fortsatte jeg med fester og sammenkomster, og ble tilsnakket for offentlig sjenanse i Bergen. Jeg var en følelsesmessig jo-jo, jeg drakk rødvin og funderte over livet og meningen med det, og jeg la min elsk på Dorothe Engelbrektsdotter mens jeg hørte på Ben Folds og Simon og Garfunkel.
I mars var jeg sliten. Sliten av ting som skjedde, sliten av egen forelskede hjerne som diktet opp ting som ikke skjedde. Jeg knakk da mormor fikk slag. Jeg skulket skolen for å spise is i solfylt Frognerpark og hadde plutselig flybilletter til Paris hvor jeg delte enkeltseng med et av verdens vakreste mennesker. Deretter brukte jeg påsken og april på plikter for å henge sammen, og jeg leste og terpet sanger, svømte lengder i bassenget og snakket. Og var godt utviklet åndelig sett.
I mai gjorde jeg alt annet enn å lese pensum. Jeg dro på hyttetur, på fest og kom alltid for sent hjem om kvelden, jeg spilte Fantasi med nye venner 0g hadde det hysterisk bra. Denne følelsen beholdt jeg gjennom halve juni. Jeg grillet og smilte og sang og jodlet og tegnet og hoppet og sov aldri fordi jeg var høy på sukker og gode venner og plystret på Raymond och Maria.
13. juni dro jeg til Tyskland og følte meg fryktelig alene i en studentbolig i utkanten av Kiel. Jeg lærte mye om kultur og språk, men savnet Norge langt inn i sjelen, og skrev 20 sider av min gjennombruddsroman i all min ensomhet der på sprinkelsengen.
Så dro jeg endelig hjem igjen, 10 studiepoeng rikere og for å sløve rundt og tenkte at livet var noe jeg kunne bry meg om senere. Jeg hadde det intenst bra og hørte på tysk jazz, og visste egentlig at jeg burde skrive lesedagbok, så jeg kunne huske alt jeg leste.
På en tirsdag bestilte vi billetter til Amsterdam på fredag, og Ida og jeg syklet rundt og utforsket europeisk storby og snakket mens vi delte kaffekopper og mystiske joghurt-desserter.
Derfra ble det slektstreff i Rogaland med verdens beste familie og mye mat, med ukuleler og potetkanon og store smil og gode minner.
Jeg begynte å studere igjen i august, denne gangen uten min medsammensvorne, og jeg slet med fagene. Jeg jobbet og fylte igjen kalenderen min med hauger av avtaler, og gikk på en tilsvarende smell som i februar da jeg torsdag 13. september satt med halvannen time jeg ikke hadde program på. Vi pilset på tirsdagene og jeg begynte å dirigere tensing, og jeg leste tre romaner i uken og var irriterende hyperaktiv.
I september fikk jeg arrangere en hyttetur med et utvalg fantastiske mennesker og jeg kunne puste. Vi sprang halvnakne rundt det store bålet, rodde på blikkstille vann og spiste appelsin med lyng på.
Jeg hørte på Anjani Thomas og fylte alle helgene mine til bristepunktet, og oktober var om mulig enda mer slitsom enn september. Jeg gråt om kveldene men smilte om dagen, og til tross for at jeg var sliten var jeg lykkelig.
November kom med et brak og jeg måtte stryke ut alle avtaler da morfar plutselig døde en lørdagsmorgen. Jeg levde fra dag til dag og hørte på SKRUK og leste pensum som best jeg kunne, og hadde ikke tid til noe annet enn å holde fast ved det jeg var blitt så vant til – å treffe venner hver eneste kveld. Jeg hadde ikke overskudd til alle vennene som jeg burde hatt, og selv om jeg arrangerte det ene etter det andre kunne jeg aldri snakke ordentlig.
Og jeg skrev igjen. Jeg skrev semesteroppgaver mens jeg drakk litervis med te og forskanset meg i en egen liten boble, jeg hadde eksamen og kom bare av og til opp til overflaten. Jeg sluttet å gjøre alt som stod på to-do-listen min, og datt fra uke til uke fortere enn jeg rakk å tenke, og 17. desember var plutselig timeplanen tom. Jeg var ferdig med 2007.
De siste fjorten dagene av året har jeg slappet av, til en forandring, og forvirret observert at jeg ikke lenger er manisk opptatt av moleskinen min. Blir 2008 like hektisk, spørs det om jeg kanskje ikke bør omgjøre fjorårets nyttårsforsett «Aldri si nei til en sosial sammenkomst» til «Aldri sparke i gang mer enn jeg klarer å gjennomføre.»
– Pøff! hylte jeg mot teven da den informerte om at det var uvanlig mye omgangssyke i østlandsområdet denne julen. Jeg er virkelig på mitt mest sjarmerende når jeg ligger under en stor dyne, likblek, med bustete hår og utslitt etter at jeg har måttet rope på elgen for første gang siden russetiden.
På den positive siden har jeg nå nesten fått lest ut Tusen strålende soler av Khaled Hosseini (han med Drageløperen), og det er jo en knallbok av dimensjoner. På den negative siden har jeg gått glipp av et av julens hyggeligste familieselskaper for å feire krøllekusine, jeg var så dum at jeg så på Nigellas kjøkken og fremprovoserte en ny deit med toalettskålen og jeg er lei, lei, LEI av å ligge stille!
Dessuten er det ingen Colin Firth her til å fortelle meg at han elsker meg, til tross for at jeg er syk og ser ekkel ut. Jeg synes det er urettferdig å dele ut omgangssyker i julepresang uten å sende ved en hønk til å elske meg.
Jeg har strømpebukse som holder inn lår, mage og rumpe. Jeg har sko som presser tærne inn under hverandre og hælen et godt stykke inn i fotbladet. Jeg har en bh som presser alt innover og oppover. Jeg har en kjole som ødelegger oksygentilførselen. Egentlig har jeg på følelsen at alt kroppsfettet mitt er andre steder enn der det pleier å være.
Til gjengjeld har jeg en del av dette kroppsfettet, da. Jeg har stappet meg med sjokolade og brun saus, slik tradisjonen er. Jeg har kjørt det årlige eksperimentet på hvor mye grøt jeg kan få i meg for å øke mandelsjansene, og blandet med klementinene jeg konstant propper i meg skvulper jeg bortover mens jeg synger julekvad.
Mamma blir alltid like fornøyd når jeg sier at jeg har hengt på Blindern hele dagen. Det jeg ikke understreker er at jeg nærmest aldri gjør et fornuftig stykke arbeid der oppe, da et beroligende antall venner tilbringer dagene sine samme sted, og oftest er klare for å ødelegge arbeidsrutiner med lange lunsjer og biljardspilling. En godt innarbeidet rutine er likevel blitt fredagslunsjen, som minimum varer halvannen time og rekorden er 4,5 time (eller 24,5, hvis man ser stort på det)Dette er julebrevet mitt til alle dere fantastiske engler jeg er blitt kjent med i løpet av 2007: Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten dere, og jeg håper vi kan fredagslunsje sammen for ofte i løpet av 2008. Jeg stod jo på alle eksamenene, så jeg ser ingen grunn til å ødelegge slike fine rutiner. Dessuten håper jeg at jeg kan få besøkt flere av dere godtfolk utenfor Oslo by i 2008. Jeg skal bli flinkere på det, for dere er virkelig umistelige for meg, selv om vi ikke sees så ofte som vi burde.
Og før jeg roter meg opp i et suppete julekort, sier jeg bare god jul til dere alle sammen, og ønsker dere en fredfull ferie.
Kom, kom, signade jul, sänk dina vita vingar. Över stridernas blod och larm. Över all suckan ur människobarm. Över de släkten som gå till ro. Över de ungas dagande bo. Kom, kom, signade jul, sänk dina vita vingar.
Er det ikke litt rart at mobilladerpluggen ikke lenger passer inn i hullet i mobiltelefonen min? Hvorfor har jeg plutselig en gammel nokia-lader istedetfor en ny en?
Joda, det er med spenning i hverdagen at livet mitt blir verdt å leve. Dette er nesten like spennende som den gangen Bjørnar forsvant uten sko og mobiltelefon. Dessuten er både Madeleine og Astrid enige i at Across the Universe gjør livet verdt å leve, jeg leser Suite Française av Irene Nemirovsky samtidig som Johan Harstads Hässelby fordi jeg skal lese ti bøker denne juleferien som jeg ikke har tid til ellers og Joe Anderson synger «Hey Jude» for åttende gang for meg. Moleskinen min er ganske tom, selvom livet er fullt av støvsuginger, vottestrikkinger, sangskriving og drøsing rundt middagsbordet. Hvilket minner meg på følgende samtale i forigårs:
Knøtterusten: Seriøst, når drar vi? Jeg skal på Storsenteret! Vi må dra NÅ! Mammarusten: Vi må jo spise middag først i alle fall… Knøtterusten: Odusommetterlitenfuglvelsignvårmatogudamen! Jeg forsyner meg! Storrusten: Hææææææææærre diiiiiiiin joooooooooord bæææææææææærer maaaaaaaat Lillerusten: …nooooooook fooooooooooor aaaaaaaaaaaaaaalle…. Mammarusten: Dere, det der er ikke hyggelig Begge: taaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaakk Mammarusten: fordendelenduvilviskalha Storrusten: Mamma, hvilket parti er du på, egentlig? Lillerusten: Læææææær oss åååååååå deeeeeeeekke et laaaaaaaaaangbord Mammarusten: Vet du hva, nå forsyner jeg meg også Stor&Lillerusten: i veeeeeeeeeeeeeeeeeeerden Knøtterusten: Argh! Stor&Lillerusten: som aaaaaaaaaaalle kaaaaaaaaaaaan reise seg meeeeeeeeeeeeeeeette framammadukanikkeforsynedegunderbordverset! Mammarusten: Aaaamen… Knøtterusten: Amen! Storrusten: Jeg tror dette var litt blasfemisk, egentlig.
Jeg er enig i at det er litt snodig at denne bloggen plutselig er blitt en filmblogg. Men det er ikke min skyld at jeg har sett så mange flotte filmer i det siste, og da må jeg nesten tvinge dere avgårde på kino for å se Across the Universe – en musikal med bare Beatles-sanger og søte skuespillere. [youtube http://www.youtube.com/watch?v=bQ6d3m-GFyw&rel=1]
Hvis min nye vane med å gå på pressevisninger skal kunne forsvares, bør jeg kanskje gjøre noe vettugt med disse kinoopplevelsene mine. Siden jeg er så innmari god på objektive filmsynsinger, er det klart at filmanmeldelser på bloggen er en knallidé. Det at jeg finner det dritvanskelig å skrive anmeldelser, spisser bare opplevelsen.
Jeg så Bee Movie forrige uke – den var akkurat like morsom og godt animert som man kan forvente, men det er ikke veldig positivt at den norske underteksten tidvis var morsommere enn den originale dialogen («jeg føler meg kun som en biperson»). Men, tommelopp hvis du skal ta med lillesøster på noe morsomt.
Derimot hadde jeg ekstremt høye forventninger til Enchanted (Eventyr i New York). Disneyprinsessen Giselle drømmer i sin 2D-verden om en prins som skal fullføre annenstemmen på duetten hennes. Han kommer selvfølgelig på sin stolte ganger, men hans onde, onde stemor vil ikke at han skal finne seg en dronning, og forhekser henne avgårde til vår verden. [youtube http://www.youtube.com/watch?v=CLdKwdGdZaI&rel=1] Dessverre ble introduksjonen for lang, og selvom McDreamy gjorde en god jobb som skeptisk newyorker, ødela dette den rosa såpeboblen som resten av filmen måtte sveve i for å være en ekte prinsessefilm.
Dette er en film du kommer til å kose deg akkuat så godt på som du bestemmer deg for på forhånd. Tror du ikke dette er filmen for deg – så er det nok ikke det heller.
