Uncategorized

nær fosse-opplevelse

Prepost: Det har kommet etpar bekymringsmeldinger etter lørdagens post. For de av dere som ikke får sove om nettene av kristinangst, kan jeg lykkelig meddele at jeg kvinnet meg opp etter trynegåingen og alt årnær sæ. Det hjelper selvfølgelig at alt som trengtes var en samtale med Nummer En.

Idag ble jeg nesten overkjørt av Jon Fosse. Jeg hatet Jon Fosse i 2005, jeg hatet Jon Fosse i 2007, og jeg er ikke veldig begeistret for ham sålangt i 2008. I min litterære hverdag kunne derfor denne overkjørelsen vært et vakkert bilde på hvor mye jeg hater å lese Jon Fosse. Men siden jeg akkurat idag tok en luftetur ute i den virkelige verden, er dette faktisk på mer bokstavelig. Siden jeg nå først har en ordentlig historie å fortelle på bloggen, tenker jeg at jeg tar det fra børjan.

Jeg var som vanlig for sen til Blindern, og trasket oppover med Queen på øret og med nesen begravet i Den trettende fortelling av Diane Setterfield. I og med at denne romanen blir ulidelig spennende etter etpar hundre sider, følte jeg at jeg ikke trengte en halvtimes skoleveipause med venting for å se hvordan det går med de onde tvillingene. Jeg leste som besatt.
Denne lese-gå-vanen gjør meg selvfølgelig livsfarlig i trafikken. Jeg kræsjer stadig med lave pensjonister, parkerte biler og ikke minst steinblokker, og det var bare et tidsspørsmål før den litt uheldige kryssingen av det skrå veikrysset ved Marienlyst, med parkerte biler, kjørende biler og syklister skulle skape farlige situasjoner. Dette skjedde idag.
Begravet i boken tenkte ikke jeg over at jeg nå skulle bevege meg ut i veibanen. Alle vi som har vært medlem av Trygg Trafikks Barnas Trafikklubb og fått tilsendt én side som vi sirlig satte inn i den røde permen hver måned, vet jo at slikt er livsfarlig. Jeg ville ikke fått et eneste sykkelklistremerke til å sette inn på den skraverte asfalten med slik oppførsel. Men siden jeg er blitt stor, dum og uansvarlig og ikke synger «Hvor skal vi leke og hvor skal vi gå?»-sangen ofte nok, tenkte jeg ikke over den trygge trafikken før en bil bråbremset og føreren stirret stygt på meg.

Og tro meg. Du er ikke blitt stirret stygt på før du er blitt stirret stygt på av Jon Fosse. Jeg ble selvfølgelig en anelse befippet, men valset over veibanen og gav et lite kniksogvink. Jeg tror det gikk bra, og at det ikke kommer en høy, krøllete litteraturdust i neste teaterstykke.
Samtidig tenker jeg at det hadde vært så innmari ålreit om jeg hadde blitt litt påkjørt. Med den farten han holdt ville jeg toppen fått etpar blåmerker, og da ville han kanskje fått et lite hint: Det finnes faktisk bøker der ute som gjør at du glemmer biltrafikken rundt deg! Bøker uten ørtogførti gjentagelser av samme replikk, hvor forfatteren faktisk har tatt seg bryet med å lage en handling og hvor ikke språket er skrellet vekk for alle litterære krumspring. Bare gi meg ETT slikt verk og så skal jeg slutte å være farlig i trafikken din. Jeg sverger.

det er kjipt att bliva stur

På skribleveggen min over sengen står det med to ulike håndskrifter
Hvis et problem ikke kan løses med sjokolade, er det for stort. må man bruke gaffa!

Jeg liker den første tanken; at det finnes problemer som rett og slett er for store. Ikke definert i forhold til noe, bare «for store». Noen ganger orker jeg ikke fikse ting, og forskanser meg heller under et pledd og håper at ting skal gå over. Det gjør stort sett ikke det, men ting løser seg sjokkerende ofte likevel.
Som utflyttet student med bsu-konto, studielån og månedsbudsjett (det siste var selvfølgelig en spøk) føler jeg at jeg lever i en Trond Viggo-sang. Jeg skaffer meg lønn aleine, lager meg mat aleine, for nå må jeg finne ut hvem jeg er. Og det verste med å leve midt i et slikt nrk-mareritt, er at jeg «må stå for det jeg sa». Stort sett forsøker jeg jo etter beste evne å oppføre meg bra, men jeg går alarmerende ofte på trynet. Det er en utrolig kjip følelse å vite at det er en selv som er skurken i historien. Min første innskytelse er alltid å ringe mamma. Jeg stopper meg selv like effektivt hver gang, heldigvis for oss begge to. Så krøller jeg meg heller sammen og finner det litt urovekkende at gamle menn har sunget følelsene mine før med gitar til.

Her er det klart og kaldt; lukt og leven overalt.
Alle hyler så, ingen fred få.
Dagen i et hopp er mye for så liten kropp.
Mor, jeg vil tilbake til ditt myke, mørke leie.
Verden er for stor for meg. La meg forsvinne i deg.

special gunpowder

Jeg søkte ly for pøsregnet i går i innvandrerbutikken på hjørnet (eller må man si sydhavsbutikken?) og plukket opp en grønn te litt på måfå, som jeg gikk hjem og gledet meg til. På utsiden står det Special Gunpowder, noe som gjorde meg litt skeptisk til om jeg for eksempel kunne kjøre bil etterpå, men jeg tok mine sjanser og trakk te.

Og det er verdens beste te. Nå har jeg drukket tekopp på tekopp, kun avbrutt av tolv timer sammenkrøllet i sengen, bruninger til frokost og avslappende morgenrutiner med BubbleShooter og Stavanger-puslespill med kollektiv & utvidet kollektiv. Jentekollektivet har nemlig blitt velsignet med husvenner, som kommer så ofte at de ikke lenger er besøk, men snarere burde hatt sin egen kjøleskapshylle og tannbørste her.

Jeg tror ikke denne lykkefølelsen kommer av special gunpowder, jeg tror den kommer av meningsløse samtaler og et utvidet kollektivbegrep.

flaks i wii, uhell i kjærlighet

Igår spilte jeg wii-games for første gang. Jeg er uvanlig dårlig til å spille wii.
Eller, i grunnen gjør jeg det jo helt tålelig, men det er fordi jeg ikke skjønner hva jeg skal gjøre og veiver rundt med dingsen til noe skjer. Det utrolige er jo at jeg for eksempel slo Ole i bowling ved hjelp av heller kreative armbevegelser, men han påstår at man ikke kan hovere så lenge man vant ved hjelp av flaks. Han slo meg forøvrig i tennis, men det var på ordentlig. (Ikke for det, han slo meg i wii-tennis også, men det gjorde jo alle sammen.)

Tennisen er rett og slett et kapittel for seg selv, som sannsynligvis kunne vært bedre beskrevet av noen av stakkarne som befant seg i en tometersradius rundt meg (vanskelig å unngå, ettersom denne aktivititeten ble utført på en studenthybel), i det jeg dæljet og hoppet opp og ned og slo hemningsløst rundt meg. Særlig ble jeg berømmet etter en serve hvor jeg rett og slett veivet dingsen fire ganger rundt på strak arm og fikk smelt inn 15 poeng.

Men den egentlige grunnen til at jeg er en elendig wii-spiller, er at jeg gir opp. Jeg gidder ikke stå hele løpet ut, og mister inspirasjon til å prøve straks jeg innser at det ville betydd «øvelse gjør mester». Derfor trakk jeg meg fra golfturneringen og sovnet mens blant annet Hitler og Michael Jackson forsøkte å vinne Bjølsen Open.
Og som man burde kunne gjette seg til, så er det fryktelig dumt å sovne et annet sted enn der man har tenkt til å våkne opp neste morgen. Da vi måtte gå for å rekke siste bane hjem, var jeg helt i ørske og snorket nærmest mens jeg tok på meg støvlettene. Sigurd foreslo at han hadde madrass og sovepose, så det var jo bare å overnatte. Tilbudet fristet, men fordi han skulle tidlig opp og fordi det er deilig å våkne hjemme, slepte jeg min søvndrukne kropp hjem.

Og det kunne jeg være glad for da farmor ringte i dag tidlig for å gratulere med den helt fantastiske frokostquiz-innsatsen. Jeg hadde vært SÅ pen, og SÅ dyktig, og SÅ rolig, og hun var SÅ stolt av meg! Og jeg takket og bukket og neiet, og hun spurte «Hvor er du nå, da? Hjemme?»
– Og i det øyeblikket innså jeg hvor fint det var å kunne svare bekreftende og ikke måtte gjøre om Sigurd til en venninne eller gudbedre fortelle en fjær som neste middag ville vært samtaler nok for fem høns.

frokostquiz-kristin

Dette til informasjon for dere Kristin-stalkere der ute:

Onsdag 16. januar (i overimorgen, altså) blir jeg å se på teve fra 09.40, idet jeg besvarer spørsmål etter beste evne og nesten driter meg ut på Kongelig-kategorien. Jeg følger i godt opptråkkede spor som deltaker i Frokostquiz, og tenkte jeg bare skulle varsle i tilfelle noen av dere har lyst til å se meg laiv.
Det var ganske artig å være med, så dere skal ikke se bort fra at jeg gjør karriere i dette, ved siden av mine lange og harde dager som litteraturstudine.

For nå er jeg i gang igjen, og jeg er ekstremt begeistret over endelig å ha hatt første forelesning. Idag stimlet vi sammen i faget Manusbearbeiding og tekstpublisering, og man må kanskje være litt nerd for å virkelig fryde seg over at man sitter med syv sider man skal korrekturlese og språkvaske til torsdag. Det er godt å føle at jeg er på riktig studium!

behold kun smilet på, og resten shopper vi

Folkeopplysning er mitt mellomnavn, og særlig føles det viktig for meg å viderebringe tysk musikk til det norske folk. Tidligere har jeg oversatt Annett Louisans «Eve» til «Min venn Eve«, Die Prinzens «Küssen verboten» til «Kyssing er nei-nei» og klassikeren «Glefsi, den lille krokodill’n«.

Dagens litt tvilsomme sjarmklump er Roger Cicero, som deltok for Tyskland i Melodi Grand Prix 2007 med «Frauen regier’n die Welt», som sopte i land en respektabel 19. plass. Jeg har senere vært på konsert med karen, hørt en god del på sangene hans og oppsummerer det hele i ordet smørsanger. Han synger jazz med storband, og tekstene hans er stort sett en hyllest til kvinnen på ulike måter. Og som vi alle vet, kan jeg være svak for noen som hvisker meg i øret på tysk at jeg er vakker, så det er klart jeg smelter.

Min favorittlyrikk fra denne mannen med det litt tvilsomme skjegget, er «Wenn sie dich fragt». Også denne en sang fra albumet Männersachen (Mannegreier) Først, den tyske teksten for de av dere som føler dere optimistiske i dag:

Hey mein Freund du bist schlecht gelaunt!
Deine Freundin stresst, das kenn ich auch!
Denn du und ich haben eigentlich, beide fast genau die gleiche Frau
Und wenn du willst dann erklär’ ich dir gerne
Wie man sich rauslaviert so dass alles funktioniert.

Refreng: Wenn sie dich fragt, was du an ihr am liebsten magst,
dann sagst du oh Babe, wo fang ich an.
Wenn sie dich fragt, warum du denn der Frau da hinterher siehst,
Dann sag aus Mitleid denn sie kommt nicht an dich ran.
Wenn sie dich fragt, bei wem du gestern Abend warst,
sag in Gedanken die ganze Zeit bei dir
Wenn sie dich fragt was sie heute anziehen soll,
dann sag ihr behalt das Lächeln an den Rest den shoppen wir.

Schwarz und weiß und auch kalt und heiß,
dass ist nicht das was sie gerne hört.
Wenn es geht, bleibe unkonkret.
Ja denn damit machst du nichts verkehrt
Bloß keine Fakten du bist schließlich nicht die Auskunft.
Sie will halt reden nur das ist ihre Natur.

Og så tar vi den en gang til dere, i beste teletubbystil, bare at denne gangen blir det på norsk:

Hei min venn, du ser sliten ut
Kjær’stestress, det er’kke nytt for meg.
For du og jeg, har visst egentlig
begge to den samme lille fru.
Og om du vil, så forklarer jeg gjerne
hvordan du snakke skal, om alt skal gå i boks:

Når hun deg spør «Hva liker du så best på meg?»
Da sier du «Åh, hvor begynner jeg?»
Når hun deg spør om hvorfor du så på den andre dama,
så svar så fort kan, hun er’kke no’ som deg…
Når hun deg spør, «Hvor var du så i forgårs kveld?»
så sier du «I tankene hos deg!»
Når hun deg spør «Hva skal jeg kle på meg på denne festen?»
«Behold kun smilet på, og resten shopper vi.»

Svart og hvit, også kald og varm
det er ikke ord som hun vil ha.
Når det går, vær helt ukonkret
dermed går du ikke lett på trynet
For rene fakta er ikke det hun ønsker
Hun trenger bare jatt, det er hennes natur.

Og så sangen helt til slutt, bare for å toppe det. Ja, jeg elsker denne sangen nesten utelukkende på grunn av hvor deilig stemmen hans er når han synger «Oh, babe, wo fang ich an?»

kulturelle inntrykk midt i januar

Idag har jeg krøllet meg inn i sneglehuset mitt og organisert livet mitt, ryddet rommet, vasket håret og klær og lest, lest og lest. Det er ikke spesielt produktivt for samfunnet, men jeg blir en langt mer harmonisk sjel. For tiden blir det mer ting som gjør inntrykk på meg enn jeg som gjør inntrykk på omverdenen, og jeg tenkte å anbefale det som har gjort inntrykk på meg den siste uken:

Bok: Jeg er igjen i gang med Vindens skygge av Carlos Ruiz Zafón, og jeg elsker den like mye, om ikke mer, denne gangen. Boken er full av fantastiske språklige perler som får tærne mine til å krølle seg i fryd og jeg slipper ut rene nytelsessukk over hvor godt det er mulig å beskrive Barcelona for en liten spansk-nerd som aldri har vært der en gang. Jeg leser og leser, og sender gjestene mine hjem så tidlig jeg kan for at jeg skal kunne lese videre. Ikke et sunnhetstegn, men absolutt et tegn på litterær kvalitet.

Teve: Som alle andre i min generasjon er det Uti vår hage 2 som gjelder. Sånn er det rett og slett.

Radio: Vår daglige Beatles fra P1 – kun et «Abonner på podcast»-trykk unna!

Avis: Jeg er en A-magasin-dust, og referer til trykksaken så ofte jeg får sjansen. I det siste er det Lommemann-saken jeg har lest meg kvalm på, og jeg bruker mye tid på å sette meg inn i saken. Så forstår jeg noe av hvor fæl verden er, og hvor stor kontrast det er til mitt pepperkakehuseknuseliv.

Bilde: Lisa mener jeg ser ut som hun med dagens outfit på Conspicere 29. desember.

Musikk: Jeg hører på Kaizers Orchestra med Tokyo Ice til Clementine. Jeg har spilt Hey There Delilah og Blackbird på gitaren helt til e-strengen røk. Jeg spiller Moulin Rouge-musikken på keyboardet. Jeg hører på de suppete sangene fra Enchanted og Puff the Magic Dragon av Peter, Paul and Mary.

Blogg: Jeg leser altfor mange blogger, og min eminente høyre hånd Vienna (rss-leseren min) lar meg flagge artikler jeg liker godt, og som jeg får opp i en finfin liste når jeg er lei av all driten jeg må gjennom. Det er mye jeg skulle anbefalt, men jeg kjører tilfeldighetsfaktor og ber dere sjekke ut forfatterne av de seks siste favorittpostene mine: Maren, LoRdx, Astrid, Kvitveis, Sonja og Strekke. (Jeg skal vurdere kjønnskvotering neste gang.)

Film: Bare se Across the Universe, flere anbefalinger tror jeg ikke at jeg gidder dette året. Bortsett fra at jeg gleder meg som en liten unge til Atonement og Drageløperen.

Dikt: Kanskje er ikke det et dikt, men det er definitivt lyrikk. Når livet mitt har tatt slike vendinger at jeg blir sittende midt på gulvet og tute av å finne gamle bilder hvor jeg smiler sammen med pappa, og jeg ti minutter senere hopper opp og ned av fryd fordi jeg hadde igjen en ekstra sjokoladebit, trenger jeg en leveregel som sier at alt til sin tid. Derfor gjør jeg dette til mitt motto i 2008:

Alt har sin faste tid,
alt som skjer under himmelen, har sin tid:
en tid til å fødes, en til å dø,
en tid til å plante, en til å rykke opp;
en tid til å drepe, en til å lege,
en tid til å rive, en til å bygge;
en tid til å gråte, en til å le,
en tid til å sørge, en til å danse;
en tid til å kaste steiner, en til å samle dem,
en tid til å ta i favn, en til å la det være;
en tid til å lete, en til å miste,
en tid til å gjemme, en til å kaste;
en tid til å rive sund, en til å bøte,
en tid til å tie, en til å tale;
en tid til å elske, en til å hate,
en tid til krig og en til fred.
Forkynneren 3, 1-8.

Budsjettsprekk

Kjoleregningen for januar blir betydelig dyrere enn det opprinnelige kostnadsoverslaget.
Kristin Storrusten, journalist i Bærturnytt.

Beregnet utfra dagens dollarkurs kan det se ut som kjolebudsjettet til frk. Storrusten går mot stadig uante høyder. Da Bærturnytt tok turen ut på gata, var det tydelige frustrasjoner i det norske folk.
– Åffer ska’ hu ha ny kjole nå igjen, a? spør minstepensjonist Stor Rusten seg selv. Han påpeker at 21-åringen allerede har skapene fulle av kjoler, og ser ikke behovet for flere «små vidundre», som frk. Storrusten selv omtaler dem.
– Men la nå ungdommen få more seg! svarer enkefru Storrusten-Glad fra Frogner på vårt spørsmål om ikke dette blir litt ekstravagant for en studine.

Økonomiske ender
Eksperter Bærturnytt har vært i kontakt med ser med overraskelse på denne nye utviklingen.
– Vi har lenge trodd at vi hadde nådd toppunktet i sinuskurven, da hun beviselig har flatet ut i sine kjolekjøp, sier økonomisk ansvarlig Storrusten ved Storrusten Økonomi AS. Storrusten legger til at økonomiavdelingen i lengre tid har slitt med å få endene til å møtes (se bilde), og trodde at de ved årsskiftet hadde overbevist frk. Storrusten om hvilke tiltak som måtte til for å komme i økonomisk balanse igjen.

Motbeviser
Men frk. Storrusten følger ikke strømmen, og ble i dag av kjendisavdelingen i Bærturnytt observert idet hun smalt penger i bordet for å sikre seg en grå festkjole med utringning og knekort skjæring. Moteekspert Kristin «Kristin» Storrusten understreker at frk. Storrustens vellykkete stil bygger på lekre basisplagg, akkompagnert av nøye utvalgt tilbehør. Den nevnte kjolen passer i så henseende ypperlig inn i hennes stramme klesregime.
– Det er ikke uten grunn hun er den nest most fashionable i sitt Facebooknettverk, påpeker st0rru5t1, leder ved dataavdelingen i Bærturnytt. Men han er også nøye med å understreke at disse opplysningene kan være villedende, da frk. Storrusten er blitt observert skrattleeende av at hun er den beste to be stuck in handcuffs with.

Siktseing
Men hvilke konsekvenser kan en slik pengebruk ha?
– På kort sikt kan dette være uheldig, svarer økonomisk ansvarlig Storrusten. – Samtidig kan man se hvordan hennes personutvikling på lengre sikt vil kunne ha heldige konsekvenser. Ventelig vil hun bli lykkeligere, litt fattigere og litt bedre antrukket i inneværende år, men vi forventer ikke å nå full kapasitet før i 2009.
Frk. Storrusten var i dag ikke tilgjengelig for kommentar.

og trofast mot min lest

Barneskolelærer! Nå der har vi lukrativt yrke midt i blinken for meg. 2008 blir året jeg skal slutte å jobbe svart, og jeg gleder meg til å få sjansen til å forpeste et par hundre bærumsunger.
I tre dager har jeg nå tasset i ganger, knyttet skolisser og tørket snørr, og prøvd å døtte litt kunnskapsløft inn i uskyldige barnesinn. Det har fungert sånn passelig. Jeg var en spesielt interessant gymlærer, som ikke klarte å ta imot når de kastet ballen til meg for at jeg skulle droppe ballen i begynnelsen av kampen, ble truffet av tre kanonballer selvom jeg satt inntil ribbeveggen og gjorde tre dommertabber. Men som vi husker fra vår egen barneskoletid – har man nøkkelknippet, er man kongen. Jeg elsker å være kulest.
Dessuten er det gratis kaffe på lærerværelset, så i den siste timen er det ikke godt å si hvem som er mest hyperaktiv – Kristin eller sjetteklassingene. Det at de sto på pultene og skrek kan jo tyde på at det muligens var dem, men det var jo jeg som hadde satt det i gang.

Rosinen på toppen av kransekakepølsa er at jeg nå jobber på barneskolen hvor mamma også jobber, som gjør oss til liksomkolleger og vil si at jeg bruker det meste av lærerværelsetiden på å høre på hvor like vi er. Både mamma og jeg er jo enige i at vi ligner litt sånn til og fra, men ikke i så stor grad som det lovprisningen av våre tvillingegenskaper skulle tilsi. Vi forsøkte derfor en sen natt å ta bilder hvor vi liknet. Vi klarte det nesten. (meg til høyre)

lider for sangen

Vi har utarbeidet en rutine i gjengen som er irriterende og smertefull for alle parter. Jeg vedgår at jeg har en stor del av skyld i dette, men lurer veldig på hvordan vi skal komme oss ut av den onde sirkelen.
Hver gang Marit spør «Hvilken dag er det i dag?», noe hun gjør urovekkende ofte med hensyn til at hun faktisk er 24 år gammel og burde ha fått grep om kalenderen innen nå, synger jeg høyt og skrålete «Hvilken dag er det i dag?»-sangen fra Portveien 2. Dette er selvfølgelig umåtelig irriterende for alle som måtte befinne seg i nærheten på gitte tidspunkt, og det har gitt utslag i både fysisk vold og trakasseringer av undertegnede. Det er påfallende hvordan folk bare er slemme med meg når jeg prøver meg med allsang eller selskapsleker. Jeg tror de prøver å oppdra meg slik som man oppdrar en hund. Uansett. I går var det jo søndag, og sangen varer derfor en god stund. Med andre ord var det tid til mye smerte mellom mandags- og søndagsverset, og Sigurd sørget for at jeg gispet luft og presset ut versene mellom smerteklynk fordi han kløp hardt hver gang jeg kom med en ny setning. Det verste var at de andre bare lo der jeg rullet i sofaen og krevde å få synge. Da jeg endelig holdt opp og lå der gjennomblå og litt trist, bare lo de av meg og sluttet å være voldelige. Jeg tror det er en leksjon å lære her et sted, men det tror jeg at jeg skal ignorere.

«< 40 41 42 43 44 >»