Jeg hadde glemt hvor mye jeg elsker Perlehuset/Knappehuset. Det er så mye pent der at jeg bare blir gående i minuttvis og stryke fingeren over perlene, kjenne på silkebåndene og sikle på ståltråden. Men jeg holder meg i skinnet, og idag kjøpte bare det jeg var ute etter – store, flotte blomsterknapper i hvitt og gull. Livet blir så mye bedre med 70-tallsinspirerte knapper! Så får man bare leve med at man må lære seg å sy knappehull, fordi man ikke klarte å velge noen knapper i riktig størrelse.
Somethin’ in your eyes, makes me wanna lose myself Makes me wanna lose myself, in your arms There’s somethin’ in your voice, makes my heart beat fast Hope this feeling lasts, the rest of my life
If you knew how lonely my life has been And how long I’ve been so alone And if you knew how I wanted someone to come along And change my life the way you’ve done
It feels like home to me, it feels like home to me It feels like I’m all the way back where I come from It feels like home to me, it feels like home to me It feels like I’m all the way back where I belong
A window breaks, down a long, dark street And a siren wails in the night But I’m alright, ’cause I have you here with me And I can almost see, through the dark there is light
Well, if you knew how much this moment means to me And how long I’ve waited for your touch And if you knew how happy you are making me I never thought that I’d love anyone so much
It feels like home to me, it feels like home to me It feels like I’m all the way the back where I come from It feels like home to me, it feels like home to me It feels like I’m all the way back where I belong It feels like I’m all the way back where I belong
Jeg er veldig fan av tradisjoner. I det minste tradisjoner som gjør at jeg kan være glad og tjukk. (Jeg har utmerket fedon-samvittighet altså, fordi jeg glemmer å spise for tiden. Vi vet jo alle hva det betyr.)
Det var jo fetetirsdag igår, og siden jeg apselutt ikke følte meg mett nok etter en overdådig fastelavensbollefråtsing på søndag, var det åpenbart at underhudsfettlageret måtte fylles opp for førti dager med faste. (Faste er typisk tradisjon jeg ikke vektlegger. Det er dog mulig jeg feirer litt samenasjonaldag i dag.) Så vi inviterte litt løst og fast til rømmegrøt.
Jeg har aldri laget rømmegrøt før. Det har ikke Margrethe eller Martine heller, men Martine hadde spist det før, og Margrethe og jeg mente at vi visste hvordan det skulle se ut. I slike tilfeller er det godt vi har Ingrid Espelid Hovig, som lovet oss «lønn for strevet» når fettet boblet frem av grøten. Vi stilte oss skeptiske, og fikk flott panikk da vi så hvor mye gyllengult fett det er i fem bokser seterrømme. Nå sto vi med godt over en liter kokt rømme med en kilo mel oppi. Ifølge Ingrids beregninger skulle vi nå bare spe på med 2-3 desiliter melk, så ville stasen være klar til å spise.
Det var på dette tidspunktet de første gjestene kom, og vi innså at vi hadde en kjele med gummi. Den var gul, hadde omtrent samme konsistens som cookiesdeig og minte ikke mer om grøt enn at det var i en kjele. Så rømmeboksene ble fisket opp igjen fra søppelposen, og i oppskriften som stod på dem, var blandingsforholdet omtrent 33-33-33 mellom rømme, mel og melk. Det var altså åpenbart at guru Ingrid hadde feil. Etter å ha pøst oppi ti ganger så mye melk som hun hadde foreslått, kunne vi kaste oss over en rømmegrøt som faktisk smakte ganske godt, om enn ikke litt mektig. Dermed var kvelden reddet, og vi kunne sitte resten av kvelden og drøse over tekoppene. Og i dag har jeg ligget i sengen til nu og nesten lest ut Ligge i grønne enger (pensum!) og smilt. Jeg kan venne meg til dette studentlivet.
Å du milde. Et gugelsøk (ikke så kult som dette, selvfølgelig, men det dugde) avslører at jeg faktisk ikke har blogget yndlingsvitsen min. Ja, jeg har en yndlingsvits, ja, den er fra Donald, og ja, den er helt totalt håpløs. Jeg har vært gift med denne vitsen i åtte år allerede. Greit, jeg har vært utro til tider og ledd av andre festligheter, men det ødelegger ikke for vårt hellige ekteskap.
Jeg ble faktisk ganske sjokkert da jeg oppdaget at jeg ikke hadde fortalt gjengen denne vitsen før. Hva i alle dager har jeg brukt tiden på? Snakket om vanlige ting, og ikke fortalt Donald-vitser? Det går nedover med meg, det skal være sikkert. Jeg tror jeg til og med forteller mammas yndlingsvits oftere. (To kallær på en benk i Fredrikstad, og så en språkmektig ammerikanær som kommer kjørande?)
Uansett. Jeg var ganske sikker på at jeg hadde gjort dette før, men pytt på. Jeg kan le hele veien til forelesning nå:
Hvorfor døde mammutene ut? – Det var jo ikke flere papputer.
Dette er hva det står på ballongene som ligger og henger rundt i leiligheten vår:
En hvit med endetarmsplager En blå med endetarmsplager En orange med atten fisker på En orange med en tegning av Sigurd En gul med en krone og Ingrid Alexandra! En lilla med Margrethe 21 og et halvt! En orange med et hjerte med Heath Ledger En gul med Ikke mobb kameraten min En blå med femten hjerter En grønn med I’m havin’ ‘oops og en ganske mislykket tegning av R2-D2 En blå med globusillustrasjon og Bruk hodet, vi har bare en klode
Joda, her er er det rai-rai. Det var synd den med hele teksten til Ta en potet krympet inn i evigheten.
Åh, hadde jeg bare levd for femti år siden. Da hadde jeg sluppet å ta utdannelse, jeg kunne trippet rundt i foldeskjørt og lakksko og bare lest litteratur som var gøy. Eller gøyal, som den kanskje ville vært på den tiden. Jeg ville sluppet å bære fem pensumbøker i vesken og kjenne gravitasjonskraften øke for hvert skritt jeg tok, og kunne ha viet meg helt til kunsten å koke poteter. Nei, jeg gleder meg ikke til forelesning klokken to.
Men jeg fikk oppleve litt av svunne dagers mystikk i dag. Etter å ha frosset nesen av meg etter å ha lest i Frognerparken (Jeg misliker lesesaler, og bruker trikker og parker til det formålet. Siden jeg ikke har månedskort hos Sporveien blir det fort kaldt for en stakkars studine med mye pensum.) trippet jeg hjemover, postla brev til lillerusten (fryd i sør) og plystret med på iPoden da jeg så at de solgte Original Nilsen på antikvariatet her. Gisp og akk og jubel, og jeg strøk den lett med pekefingeren før jeg tok den med inn for å kjøpe meg enda en LP. Siden jeg har så mange LP-spillere, liksom. Vidunderet (som er like gammel som meg) kostet 10 blanke kroner, og det er vel omtrent det samme den kostet da den kom ut. Så jeg skulle betale, men hadde bare to kronestykker og en tohundrelapp. Det sier nok litt om omsetningen at han ikke kunne veksle overhodet på disse tohundre. – Åh, sukket jeg. – Jeg brukte akkurat opp mine siste pengestykker på frimerker. – Hvilken verdi? – Jeg har et syvkroners her! Vil du… – Frimerket, og de to kronene. – Nå dette kaller jeg handel!
Neste gang jeg skal handle klær skal jeg ta med en sau, en gullklump og en pakke stearinlys. Jeg har stor tro på at det er slik morgendagens handel vil bli.
Alt Martine har sagt til meg i dag, bortsett fra en meget eksistensiell samtale vi hadde for to timer siden (man kan ikke ha hemmeligheter når man bor med en papirvegg mellom seg, og da kan man likegodt gi opp og øse litt av livene våre utover hverandre), er «Å, Kristin, du er så sexy når du sitter slik!»
Men jeg tror hun er ironisk. Jeg er ganske sikker faktisk. Jeg kan i alle fall ikke tro at å ha kroppsdelene henslengt på tilfeldige steder rundt omkring, med en enorm, gul t-skjorte og hånden begravet i potetgullposen virker tiltrekkende på noe menneske. Jeg har dusjet i det minste, da. Også er jeg sinnsykt støl i begge gluteus maximusene mine.
Jeg hadde glemt hvor mye jeg elsker Perlehuset/Knappehuset. Det er så mye pent der at jeg bare blir gående i minuttvis og stryke fingeren over perlene, kjenne på silkebåndene og sikle på ståltråden. Men jeg holder meg i skinnet, og idag kjøpte bare det jeg var ute etter – store, flotte blomsterknapper i hvitt og gull. Livet blir så mye bedre med 70-tallsinspirerte knapper! Så får man bare leve med at man må lære seg å sy knappehull, fordi man ikke klarte å velge noen knapper i riktig størrelse.
