Uncategorized

survival of the fattest

Jeg er en optimistisk drittsekk når det kommer til mat. Det stemmer, jeg er hun som tar det største kakestykket og later som jeg ikke legger merke til det. Heldigvis har jeg utspekulerte venner som ikke lar seg tråkke på, så det kan forklare gaffelmassakren på Frederikke i dag, og tvangsoverrekkelsen av et tilsvarende landområde sjokoladekake (som smaker som pepperkake) som det som først var blitt berøvet Martine.

Og jeg spiser all mat jeg kommer over. Hvis jeg sitter sammen med noen som spiser, kan det bannes på at jeg stjeler som en ravn alt som er i knaskestørrelse. Salatblader, pommes frites og vannglass er særlig utsatt, og det har kommet reaksjoner på denne uhemmede annekteringen av andres eiendom, uten at jeg har lagt noe videre vekt på det. Jeg kommer til å miste noen venner i fremtiden, vet jeg.

Denne teksten har egentlig ingen intensjon. Bortsett fra at det nesten er naturlig å snike inn at jeg bakte ferdigpakken «Bringebærkake – med sitronsmak» i dag. Det er virkelig den mest fjollete fruktkaken jeg noensinne har vært borte i, og jeg benytter herved anledningen til å advare alle like kakenysgjerrige som Madammen og meg, å skygge banen og vente på at dette makkverket følger Soho og Pære-Mozell på de evige jaktmarker. Bak heller en sitronkake, og pønt med noen rosa bær hvis det skulle være ønskelig. For rosa, smakløse klumper i sitronkaken din – det er bare ekkelt. Med mindre du er i beit for ting å blogge om og takknemlig tar imot alt du kan få fra TORO.

søskenkjærlighet

Jeg er hjemme og leker reservemamma for min syv år yngre søster, Knøtterusten. Det er tidvis ganske trivelig, til tross for at hun spiser opp maten jeg kjøper inn (jeg er ikke vant til å forholde meg til slikt!), og legger seg senere enn jeg og står opp tidligere, og fortsatt ser uforskammet fresh ut, i forhold til meg som dukker frem som en dovregubb hver morgen jeg må være i live før klokken åtte.

Så jeg mater henne med frossenpizza og pianopudding, og vi lar hverandre stort sett være i fred. Det er nok hus til oss her. Men just nu sitter vi begge i stuen og krummelurer oss på hver vår datamaskin. Jeg prøver desperat å knote i land minst én side til med halvannen linjeavstand, og hun holder på med… noe. Og i løpet av kvelden har vi jo unektelig snakket sammen et par ganger, sånt må skje. Hun lurer på om jeg har husket å salte popcornet, jeg spør om hun kan skru av rælet på Disney Channel, og hun sier noe om en naturfagskarakter.

Og for ti minutter siden hadde vi denne samtalen:
(…)
Storrusten: Hmmm… Sa du noe for litt siden?
Knøtterusten: Ja… Det var noen av oss som snakket.
Storrusten: Men du kan ikke huske hva du sa?
Knøtterusten: Jeg tror vi snakket sammen.
Storrusten: Storartet.

bruker bloggen til å få ut knisefniset

Hva lærer man egentlig på litteraturstudier?

Siden vi er i «hva skal jeg bli når jeg blir stor?»-tider skal jeg kanskje påpeke at det er faktisk ganske mye, men et særskilt talent i alle fall jeg har utviklet etter 110 studiepoeng (okå, så er bare 60 av disse innen litteraturvitenskap), er evnen til å drepe fjortisfnis. For litteraturen er full av mennesker som har seg stadig vekk, og om de ikke har seg, er det minst like viktig, og vi sitter der uskyldige og analyserer spaserstokker, appelsiner og korte replikker inn i et større seksuelt bilde. Med andre ord bør man være ferdig med ungdomsskolens store hit «og på gruppe seks…» som et minimum, for å ikke virke helt hjernedød. Jeg understreker bør, jeg traver jo fortsatt gangene på Blindern.

Derfor kan jeg stolt forkynne at jeg bare fniste inni meg i går. Vi hadde besøk av Knut Faldbakken, og vår (kvinnelige) seminarleder snakket med ham om bokmålsnorm, i kraft av at hun er manusvaskeren hans:

«Men da jeg foreslo misjonærstillinga, satte han foten ned.»

kaputt

Og jeg tenker at når jeg begynner å gråte av hvor mye uflaks jeg har i Dice Wars, da er det på tide å komme seg vekk og gjøre noe fornuftig. Og jeg tenker at det er forferdelig dårlig gjort å få brannsår på magen av varmeflasken når man uansett hadde fryktelig vondt. Og at det er så innmari lite morsomt for en tidligere supernerd å få underkjent oppgave etter oppgave, slik at fristene bare gjentar seg igjen og igjen, mens jeg prøver å komme à jour.

Jeg kommer til å spise Freia påskeegg til jeg er tilbake igjen på plussiden. Se opp for sinna og smellfeit storrust i tiden som kommer.

å ta et hint

Jeg hadde et fåfengt ønske om at de egentlig var glade for å få meg tilbake fra vest-Afrika. Det var før Sigurd brukte brevkniven i ibenholt han nettopp hadde fått til å stikke ganske hardt opp i nesen min slik at jeg begynte å blø. Og det var ikke min skyld en gang, jeg hadde sovnet i sofaen mens vi så Den lille havfruen.

mitt afrika II

Siden jeg i morgen reiser ut på todagers safari i jungelen, og siden jeg ikke vil ende opp med en krøll av informasjon jeg må ut med når denne turen er over, griper jeg atter muligheten til å fortelle litt om hva jeg opplever.

Kamerun er en klisjé. Før jeg reiste ut prøvde jeg å være bevisst på hvilke fordommer jeg hadde mot Afrika, og var veldig innstilt på at disse godt kunne være fantasier i storrustent hode. Det er jo ikke slik at alle bor i leirhytter, går i tradisjonelle kostymer, bærer barna på ryggen og har bagasjen på hodet?
Og så står du plutselig midt oppe i det, og er den eneste hvite blant 17 millioner kamerunesere med store smil, og som oppfører seg akkurat som afrikanerne man har sett på teve.Når man kjører gjennom gatene er man ikke sikker på om man opplever det på ordentlig, eller bare ser en gammel misjonsfilm fra 80-tallet.

I dag besøkte vi det lokale sykehuset, og du milde himmel så glad jeg er for at vi ikke har samme praksis i Norge. Hadde jeg sittet i tannlegestolen og det hadde kommet togende 15 turister som tok legens oppmerksomhet, vet jeg sannelig ikke hva jeg skulle gjort. Og hadde jeg ligget der med min tre timer gamle baby, tror jeg heller ikke at jeg ville likt denne åsgårdsreien.
Men som betraktende var det jo storartet, og det blir en unik måte å få komme innenfor landet på, før man kan puste litt lettet ut for at jeg skal bli operert i Norge.

Jeg savner dere i Norge. Men jeg skal nok klare seks dager til!

mitt afrika

Sjarmerende nok har hele Kamerun vært uten internett i tre dager nå, men jeg snuser jo opp enhver mulighet til å komme i kontakt med mine elskede blogglesere, og har derfor kastet meg over en maskin straks jeg hørte ryktene om at ting var i orden igjen.

Jeg er i Kamerun. Lang historie, men akkurat nå bare nikoser jeg meg. Jeg var sliten og stresset i starten, men har nå innarbeidet «African Time» (det skjer når det skjer. Klokkeslett er bare informasjon de ser seg nødt til å gi til oss europeere, og så går bare bussen når den går uavhengig av det). Jeg liker det.
Jeg kan ikke skrive om alt, så jeg velger ut noe:

Luktene. Med en gang vi landet på flyplassen i Garoua slo lukten av leire mot oss. Denne har fulgt oss hele veien, og kommer av alle mursteinene som produseres. Dessuten lukter det sand når det blåser, og det lukter død og elendighet fra søppelhaugene, og det lukter ufattelig godt av alt kjøttet her. Tomatene lukter også så godt! Frukt og grønt er nam-nam, men ganske interdite med våre vestlige mager.

Barna. De er så søte at jeg har flere ganger vurdert å kidnappe en eller to. I dag besøkte vi skoler og barnehager, og da de 3-4 år gamle barna sang for oss… Jeg og de eldre damene holdt nesten på å felle en tåre. Dette har jeg bilder og video av, så slapp av, dere får se!

Severdighet. Som vite blir vi stirret på og beglodd fra alle retninger, og utrop som «Oi, blanche!» er blitt dagligdags. Sånn skulle vi ropt etter turistene i Norge, vett.

Fransk. Jeg skulle virkelig ønske jeg kunne fransk. Det øker avstanden mellom svart og hvit når jeg ikke kommer lenger enn å spørre hva de heter, hva de studerer og hvor gamle de er. (Jeg skjønner ikke hva de svarer, forresten.) Så nå er det klart: Jeg skal lære meg fransk. Og jeg skal tilbake hit.

Dyr. På bussturen nedover så vi flodhest, bavian, hunder, geiter, kyr og en god del fluer. Det zoologiske høydepunktet kom likevel ikke før vi måtte geleide en knyttnevestor padde ut av dusjen. Den hadde kravlet opp av dusjsluket, og vi tok det gamle fluetrikset: Satte en søppelbøtte over den, skjøv en avis under og dro den ut i naturen. Det fikk mamma dånedimpen av.

Nå går jeg ut til svømmebassenget for å vaske av meg støv og sprelle litt i solen. Litt kolonial må man jo få lov å være når man er i tjukkeste Afrika!

tante reisende mac

I serien Mitt pensum er bedre enn ditt pensum:
I går kjøpte jeg pensum for sekstitre kroner. Jeg kjøpte nemlig HENNE. Mitt studium er bare så mye bedre enn ditt studium.

—

Vi kjenner meg. Vi vet at jeg lager rebus hver gang jeg reiser. Så, da er det bare å begynne å gjette – hvor er Kristin nå? (eller, rettere sagt: Hvor er Kristin om etpar flyturer og hvis hun rekker å pakke før hun reiser?)

med en bibliotekar i magen

Martine så egentlig ikke på oss med den takknemligheten vi følte krevdes da Margrethe og jeg fikk stjerner i øynene av tanken på å rydde rommet hennes. Et vææææææærsåååååsnill senere fikk vi lov, og vi gned oss i hendene før vi kastet oss over de elleve kvadratmeterne hennes.

Før jeg begynner på dette eventyret, må jeg få lov å påpeke at Martine er usedvanlig rotete. Hun er årntli kul på andre områder, men sorry, søte deg, det gjelder ikke renslighet. Det stod altså fem pappesker som hun ikke hadde pakket ut etter at hun flyttet inn i juli, og hybelkaninene vi slaktet overgikk mine villeste fantasier. Vi ryddet, kastet, ommøblerte, hang opp plakater, plasserte telysholdere, og skremte stadig vannet av Martine grunnet vårt ukuelige pågangsmot.

Etter tre timer tok vi en Top Model-pause. Martine og jeg hadde jo sett den tidligere, men det gav nå likevel en indre varme å høre en skrullete dommer si til en jente med minusrumpe at rumpe «is the new sex accessory». For før, som kjent, plukket de den av og la den i en skuff før de hoppet i høyet.

Deretter kastet vi oss over det siste av rommet. Denne delen innebar at vi tok ALLE Martines bøker ut av hyllene, hun sorterte ut de hundre hun ikke hadde lyst på lenger (kom på besøk i stuen vår nå, der er det carpe librem!), og så sorterte vi fire hundre bøker. Det er faktisk noe av det beste jeg har vært med på noensinne. Jeg skrev kartotek i Excel og frydet meg ellevilt, før vi satte bøkene inn igjen alfabetisk.

Da Marcus, Martines kjæreste og overnattingsgjest gjennom mange måneder, kom, trippet Martine og jeg hysterisk i gangen og ventet på en reaksjon. Tre stykker hadde jobbet hardt i fire timer – det var et tolv timers opprydningsarbeide foran snuten hans. Han sa ingenting, før Martine til slutt sa «Såååå?», hvorpå han svarte «Jo, det var jo fint, det var jo litt ryddig?»

Da sa jeg pføy og gikk min vei, og Martine informerte ham om at det var helt gal reaksjon. Han skjønte heller ikke to dager senere hvorfor Martine ville sitte og scrolle sitt digitale kartotek istedetfor å se film med ham. Heldigvis kan han brukes til å fikse printeren.

«< 38 39 40 41 42 >»