digresjoner
Her abonnerer jeg på rss-en til 78 blogger – og likevel er det bare TO som forbarmer seg og oppdaterer i løpet av de fem timene jeg har sittet og skrevet semesteroppgave?
(Nei, da er det nok best å abonnere på min, dere!)
Uncategorized
retrett
Okei, siden jeg faktisk mener det er en menneskerett å ha hørt og sett Julia Nunes, klodens søteste jente, spille ukulele og synge flerstemt med seg selv – her er etpar videoer med henne. Det er faktisk ikke tilfeldig at hun har tusen ganger så mange treff på hver video som jeg har på min ukulelevideo, ei heller at hun har tilsvarende mange kommentarer på hver video.
[youtube http://www.youtube.com/watch?v=fgHoY_IOp_s&hl=en]
Og så et kollektivt HEIA til meg selv, som har muntlig eksamen om 84 minutter.
jeg er din
Jeg trenger ikke å late som om ikke videoinnspilling er nettopp noe jeg synes er fryktelig morsomt når det er eksamenstid. Denne gangen har jeg stirret for lenge på Julia Nunes, og mener bestemt at jeg kan klare det samme. Altså, vi er jo begge jenter med ukulele og videoredigeringsprogram. At jeg beundrer henne så mye at jeg ikke legger ut link til henne slik at dere kan sammenligne oss, får så være.
Fordi jeg er et lat drog, ble det bare en kortversjon denne gangen. Og dessuten spiller jeg feil grep flere ganger, og engelskuttalen min er så-som-så, og hele prosjektet bærer mest preg av «optimistisk». Men himmel, så morsomt det er å kore seg selv, for ikke å snakke om å spille soloukulele!
[youtube http://www.youtube.com/watch?v=uzGf7tUIWC4&hl=en]
medynk søkes
Jeg vet at det finnes noen der ute som bryr seg om meg, om som sikkert har interesse av å se hvordan brannsåret mitt ser ut. Og så finnes det dem som har interesse av å se hvordan håret mitt ser ut nå, og det er sikkert dem som har interesse av å se Martine også. Og dessuten har vi alle dere andre, som ikke har lyst til å se noen ting, men nå bare blir utsatt for et forstyrrende bilde av hva som kan skje med huden din hvis du ikke passer godt nok på når du lager mat.
eksamenslesning II
(Altså, det er bare å beklage for alle ikke-studerende lesere av denne bloggen: Det er mai, og hjernen min klarer ikke produsere noe annet enn dette.)
Trikset med eksamenslesning er bare å finne aktiviteter som man kan gjøre samtidig som man knoter som en gal i word-dokumentet. Så derfor sitter jeg nå her med et håndkle på skuldrene og venter på at håret mitt skal bli kastanjebrunt. Det er utrolig hvor effektiv jeg kan være når jeg har en 25 minutters frist!
OPPDATERING (26 minutter senere): Haha, man blir ikke mye kastanjebrun i håret hvis alt man sitter med er applikatorvæske, og man ikke har skjønt at den må blandes ut med fargen. Jada, det stemmer, jeg har universitetsutdannelse, men jeg klarer ikke å lese bruksanvisningene for å farge mitt eget hår.
110 % genial
Det ikke mange vet, er at jeg har en hemmelig karriere ved siden av mitt ellers vanlige liv. Jeg er nemlig danseinstruktør og koreograf. Det stemmer, jeg ser ut som en stokk på tømmerfløting og uten kontroll på armer eller bein, men jeg har altså funnet min nisje: Jeg kan lage boyband-danser. Okei, begge gangene har det vært et ganske tett samarbeid med henholdsvis Anna Katharina og Margrethe, men tross alt har det blitt slept i land, og jeg har slitt meg ut på å skrike instruksjoner utover et forvirrende dansegulv. Tro meg, du ønsker å komme på tensing-konserten 1. juni. (Dessuten kommer jeg til å mase mer på deg.)
Så, da er det jo hyggelig å få skryt for det man bedriver. Jeg sier ingenting mer enn at dette, fullstendig uprovosert og uten lokkemidler fra noen ledere, var facebook-statusen til et av mine tensingbarn i dag tidlig:
Digger den dansen fra i går! Den er bare 110% genial azz!=P.
matprat II
Fordelen ved å være en tsunami på kjøkkenet, er at verken jeg eller noen andre overhodet har noen forventninger til hva jeg presterer på dette rommet. I motsetning til blogging for eksempel, hvor prestasjonsangsten tar helt overhånd og jeg bare blir sittende og skrive vrøvl.
Men blogging er frivillig; det er ikke matlagning. Etter en lengre dag ved tastaturet, med mål om å tyne ut 1500 tegn om dagen på tidenes mest inspirerte semesteroppgave, trenger jeg mat i magen, og da er kjøkkenet et naturlig sted å begynne. Siden det er helt utelukket å gidde å bevege meg hele veien til butikken, får jeg ta det som er i skapene. Og som det matvraket jeg er, gir ikke dette et osean av muligheter.
Så jeg kokte min siste pasta, og fant frem glasset som var halvtomt (så optimist) med dolmiosaus. Og derfra tok jeg det jeg hadde i skapene. Jeg stekte opp litt frosne wokgrønnsaker, hakket opp to tomater og slengte dem oppi, fant en halv løk, etpar fedd hvitløk, og så gikk jeg bananas i krydderhyllen. Helt uten proposjoner helte jeg oppi litt av omtrent alt (bortsett fra spisskummen og kanel), og til slutt slengte jeg oppi noe rømme og hvitløksdressing som jeg hadde stående. Da var det bare å blande alt med pastaen.
Det smakte som ingenting jeg har smakt noensinne før. Men det var i grunnen ganske godt, så jeg skal vurdere å ha flere ingredienser stående for slike kreative innfall oftere.
poesi
I eksamensperioder har jeg et yndlingsdikt som jeg siterer gang på gang inni hodet. Jeg kjenner ikke opprinnelsen, annet enn at mamma alltid har hatt en stensil med dette diktet på arbeidspulten sin, og om jeg ikke tar helt feil, står det «Ukjent opprinnelse» der også. Og ikke finner jeg noe når jeg søker på verdensveven. Det er på tide å blogge dette rimet:
Jeg sitter, jeg satt, jeg har suttet
på blyanten kveld etter kveld.
Jeg sliter, jeg slet, jeg har sluttet
å tro at jeg får til no’ selv.
on fire
Pinseferie med familien ble forvandlet til hyttetur med kjæresten da mamma med følge pakket snippesken for å reise hjem til arbeidsliv, og Sigurd og jeg kunne få et døgn ekstrapinse på vår egen øy, med ingen andre mennesker så langt øyet kunne se. Hurra! Vi kunne ha sprunget rundt nakne og hylt, og gjort akkurat som vi ville og lagt oss så sent vi bare kunne, de voksne var jo vekk! Vi kunne ha spist så mye godteri vi ville, hadde det ikke vært for at det ikke var kjøpt inn noe særlig godteri. Derfor spiste vi opp godteriet til kusinene mine. De er mellom åtte og tretten år.
Men så går det som det må gå når de voksne er borte. Vi skulle lage middag, og etter en diskusjon om hvem som skulle hente ved og hvem som skulle lage middag (K: «Jeg kan hente ved.» S: «Men jeg vil hente ved.» K: «Okei. Men da faller vi veldig inn i gamle kjønnsroller.» S: «Neinei, så lenge jeg ikke tar det for gitt at du skal lage middagen, går det greit.») stod jeg og rørte flittig i Pasta di Parmaen.
Jeg rørte fint til jeg tok i for hardt, og én desiliter kokende væske la seg på venstrehånden min. Det gikk sikkert i overkant av sekundet før jeg fikk puttet hånden i iskaldt vann, tårene spratt, og resten av den kvelden måtte jeg sitte med hånden i en kjele med kaldt vann for å ikke dø av forbrenningssmerter. Hurra for kjæresteferie, altså. Og så kom natten, og det gjorde fortsatt vondt, så da måtte venstrearmen henge ut av sengen og ned i nevnte gryte, og nå har jeg et større rødt felt og det gjør vondt hver gang jeg kommer borti noe der.
Hva kan vi lære av dette?
1. Ikke bruk ovnen uten tilsyn av voksne.
2. Innlagt vann på hytter har absolutt sine fordeler.
3. Man blir ganske kraftig forkjølet av å ha en hånd i kaldt vann en hel natt.
4. Det er ikke spesielt digg å sole seg med kraftige forbrenninger.
5. Men man gjør det likevel.
6. Jeg har flere sår og arr og skrammer enn Sigurd, og er altså mer mann enn han er.
