Karikaturtegningen vi betalte 700 gærninger for på Karlsbroen forestiller en som ligner litt på Sigurd som løper etter en fullstendig ukjent dame. Stemningen i reisefølget har naturlig nok vært litt trykket etterpå 🙂
Men hva gjør vel det, før vi kom til dette magiske Annikken&Eivind-hotellet hvor internettet, maten OG dusjen fungerer, var vi innom en søt liten internettkafé. Skiltet på utsiden lovet «Initiernet», og da vi ringte på, kom vi inn i et lite rom med seks nigerianere. Men vi sørfet fint for det. Etterpå oppdaget vi prisskiltet utenfor:
En rask og skjoedesloes (noen ord er bare saa innmari morsomme i utlandet) oppsummering:
Land besoekt: 4 (Sverige, Danmark, Tyskland, Tsjekkia) Antall boeker lest: 1,5 (Eremittkrepsene og Italienske sko) Antall «Jeg er litt sliten…»: Begynner aa naerme seg femti Antall oeltyper Sigurd har smakt: 3 Antall oeltyper Kristin har smakt: 0 Antall oeltyper Kristin har til hensikt aa smake: 0 Antall lugubre internettkafeer besoekt: 1 Pene hus sett: Mange Antall marsipanbiter igjen i posen vi fikk i Lubeck: 8 Sider utfylt i reisedagbok: 12 (Kristin), 13 (Sigurd) Glad i hverandre fortsatt: Ja, stort sett. (Sitat Sigurd ved siden av her: OK, da.)
Det skjer ikke saa mye. Kanskje er det slik interrail skal vaere – ligge utstrakt paa en gressplen (foran Holstentor eller paa Kampa), eller strekke paa bena paa en lang togtur og haape at toget er i rute? Vi er i live!
Kortfilmfestivalen på Ormøya bød på et kort, men innholdsspekket program: Det var velkomstdrinker, snacks, visning av Swashbuckled, pressekonferanse, debatt om filmen, ny visning av Swashbuckled, premierefest, og en aller siste visning av Swashbuckled.
Som andremedier tidligere har påpekt: dette er en, i bloggerøyne, stjernespekket produksjon. Likevel er det ikke de glitrende skuespillerprestasjonene som kommer i første rekke i denne filmen; nei, det er et uhyre effektivt manus, som byr på få dødpunkter.
Heia!
(Ja, til å ha mast så mye om presserettigheter under visningen tok det meg lovlig lang tid å skrive en såpass kort anmeldelse. Men akkurat nå har pass, billett, solbriller og nok undertøy en større plass i hjernen min – det er kun timer til jeg reiser på Interrail!)
En av gledene ved å studere litteratur, er at man får faglig tyngde til å kunne dømme bøker. Selvfølgelig blir man oppfattet som en blei som ønsker å si hva folk skal mene, men det tar jeg lang fart og driter i. Og dessuten, nå som jeg forhåpentlig er ferdig med NOR2302 – Litteraturkritikk, har jeg faktisk studiepoeng i dette OG jeg slipper å tenke på litterære kvalitetskrav når jeg skriver anmeldelse! Jeg kan skrive for gøy.
Jeg kaster meg over oppgaven.
For nå har jeg lest Zadie Smiths makkverk Om skjønnhet (On Beauty). Og jeg mener helt oppriktig, fra det innerste av mine snirklete litteraturviterhjerte: Dette er bare traurig, langdrygt og gir seg ut for å være så mye bedre enn det egentlig er.
Forsiden er så pen! Den ser så fin ut i bokhandelen! Så jeg lånte den av Martine, og satte i gang. Lurt av utseendet trodde jeg kanskje denne skulle være tyngre, men det viste seg snart at den var en heseblesende fortelling om en raknende familie. Boken var ufattelig anmasende, med nye temaer i hvert avsnitt, stressende med slitsomme dialoger og altfor mange mennesker introdusert på kort tid.
Og dette betyr ikke at boken var tung lesning og krevde mer hjernekapasitet enn jeg kan vise frem. Neida, problemstillingene var kjedelige som få, og de ble også introdusert i altfor kjapt tempo, og uten at noen føltes nødvendige for historien. De skiftende fortellerstemmene skapte ikke engasjement, og rotet derimot bare inn en haug unødvendige elementer. Jeg har ikke forstått «målet» med boken, og når den heller ikke var et språk- eller stilmessig vidunder, er det lite å ta tak i.
At den dessuten er 570 sider lang, gjør dessuten ingenting for denne boken. Hadde Smith kuttet halvparten av sidene, fjernet alle de forstyrrende historiene som ikke gav hverandre noenting, og faktisk gitt oss noe karakterstudium eller miljøstudium, kunne dette blitt interessant. I stedet for sitter jeg igjen med en følelse av å ha lest USAs svar på Anne B. Ragde.
(Nå har jeg rett og slett ikke mer tid til å utøse min vrede. Jeg må gå om fem minutter siden. Angrip meg gjerne på mine svakheter! Jeg er klar for debatt!)
Jeg plukket ut en liter lettmelk til Martine i butikken, og stod ved kassen da en mann på rundt seksti stilte seg i køen bak meg. Han hadde en liter skummet melk i hånden, men heller ikke han hadde noe særlig annet i hendene. Idet jeg betaler sier han
– Hva er egentlig forskjellen på lettmelk og skummet melk?
I en alder av seksti burde vel egentlig de fleste være klar over dette, men jeg forklarte som best jeg kunne (uten ekle besserwisserminer) at lettmelk inneholder mer fett enn skummet, og at den derfor smaker litt mer.
Dette var åpenbart helt nytt for ham, så han snudde for å bytte skummeten i lett.
– bobleplast – heliumballonger – Lindsey Lohaner – skyer (men vent, de veier jo tross alt like mye som tredve elefanter hver) – skumgummi – very small rocks – tyllskjørt – Jesu byrde (Matt 11,30) – nanorør – fjær – broren min (he’s not heavy) – marshmallows – hjemmesider (de er jo i cyberspace, så de veier ingenting) – tomflasker
Dette er ting jeg kunne hatt mange av. I stedet har jeg valgt bøker. Utrolig lite praktisk i en flytte-fire-etasjer-og-ned-i-en-kjeller-prosess.
– Jo, hun gjør egentlig ingenting. Det unnskylder ikke-blogging å bruke en sjekkereplikk, sant? Tenkte meg det.
Jeg skulle ønske jeg hadde trolldeig, det tror jeg kanskje ville ha skapt en feriefølelse. Nå har jeg nemlig hatt sommerferie i halvannen uke, men med telefonsamtaler, avtaler og pakking herfra og godt ut i neste uke, har jeg nok å henge fingrene i.
Jeg har lest om at Oslos vestligste t-banestasjon heter Østerås, og den østligste heter Vestli. Sånt morer meg grenseløst, og jeg skulle virkelig ønske jeg hadde oppdaget det selv.
Neste gang jeg blir spurt på jobbintervju om jeg er «god til å takle stress» eller «reagere raskt på uventede situasjoner», skal jeg huske å nevne den gangen stroppen på kjolen min røk da jeg sto i et klasserom med tjueseks åtteåringer som ikke hadde forståelse for at jeg forsvant på kontoret for å bli sydd sammen av en formingslærer.
Jeg syntes bare overskriften var så bra. Og da har jeg egentlig ikke så mye mer å si enn at det snart er sommer, og det er fint å ha lakrissnørespisekonkurranse i Slottsparken med gode venner, og at jeg allerede har klart å bli knyttet til min nye sommerkjole, og at snart er det kanskje slutt på denne hersens neglebitingen (eksamensperiode har meget konkret utfall på kroppen min), og jeg kan være på vei nedover i Europa med lange, manikyrerte negler og bøker jeg kan lese helt frivillig i sekken.
