sjokolage
Karrieren min på Turistinformasjonen kan deles inn i to, ved onsdag kl. 13.48: Før og etter at jeg oppdaget at kaffemaskinen også lager kakao.
Uncategorized
tiden går, kristin består
Den ene kan du lese om på kjendis.no, den andre får du søren meg finne ut av selv.
du er velkommen
Én måned på ferie hvor alt jeg snakker er en underlig blanding av engelsk, tysk og noen ord fransk.
Tre dager på jobb hvor alt jeg snakker er en underlig blanding av engelsk, tysk og noen ord fransk.
Og likevel – jeg gjør det hver eneste gang: Svarer «Just nice» som respons på et «Thank you».
reiselysten?
Jeg blir så glad av dette. Vanligvis tør jeg ikke se videoene hos LoRdx av redsel for hvilke perverse detaljer jeg kan bli vitne til, men denne gangen tok jeg heldigvis sjansen. Dette er vakkert:
[vimeo http://www.vimeo.com/1211060 w=400&h=225]
Where the Hell is Matt? (2008) from Matthew Harding on Vimeo.
anyone else but you
Hjemme igjen? Her hvor alt er (nesten) som før? Forvirrende. Og dessuten innser jeg hvor mye jeg har savnet min syvende sans.
Men over til viktigere saker: Jeg har, etter nøye utregninger, vært på Interrail i 666 timer. Dette er selvfølgelig vakkert. Hvis jeg skal evaluere interrailen tror jeg at dette må være den ideelle lengden. Jeg var i alle fall innmari klar for å reise hjem (med fly, ja tusen takk, vi jukset oss hjem og slapp hele Tyskland–Danmark–Sverige-delen en gang til) i dag.
Okei, 666 timer altså, sammen med kjæresten. Vi snakket av og til med andre mennesker, vi bodde til og med hos noen, men i bunn og grunn var det bare oss to som klynget oss til hverandre i et hav av ungarere på sykkel. Ingenting så skummelt som det. (Har jeg forresten nevnt at ungarsk høres akkurat ut som Pingu-språk? Ungarere er ikke helt gode.)
Tilbake til de 666 timene: En skulle tro vi fikk lyst til å rive hodet av hverandre av og til. Jeg hadde forestilt meg at vi planla forskjellig program, og så møttes til middag noen av dagene. Jeg hadde til og med sett for meg at jeg dro til Wien og han til Hyrule.
Men hah. Vi har blitt så ekkelt kjærestepar at vi ikke klarer å være fra hverandre. Da Sigurd våknet i øverste køye i Praha en morgen tenkte han «Nå er det lenge siden jeg har sett Kristin!», og slik har vi holdt på. Det er derfor ikke rart det ble regnskap av det:
TID FRA HVERANDRE
Estimert tid på dusj & do pr. dag: 0,5t. Antall dager: 28.
To timer i Keszthely, hvor jeg stekte meg på stranden og han gikk på det lokale markedet.
En halv time da han var i butikken og jeg satt og leste i en park i Keszthely.
To og en halv time i Wien da han kjørte Segway og jeg var på slottet Hofburg og møtte den østerriske presidenten.
Én time da han satt foran i bussen og jeg helt bak fra Auschwitz til Krakow.
14t
2t
0,5t
2,5t
1t
=20 timer.
20 timer av 666, ja… Det er 3 %. Med andre ord har jeg tilbragt 97 % av tiden min med kjæresten, og vi har nusset og klemt og diskutert alt og deitet på restaurant hver eneste kveld. Æsj! Æsj! Jeg skulle jo ikke bli sånn!
(Tanke: Nå har jeg ikke sett ham på fem timer. Jeg tror jeg må ringe. Hva gjør han nå? Så lenge har jeg ikke vært fra ham siden 13. juni!)
og likevel en bra tur?
Hotellet i Keszthely stjal et av haandklaerne mine. I et möte med en hissig barberhövel mistet jeg litt venstre pekefinger. Vi fryser (det er bare 25 grader og mild fönvind). Sigurd har tettet doen paa hostellet. Vi bruker sikkert 10 000 penger om dagen. Sigurd paapekte at det ser ut som jeg er blitt beskutt med hagle, fordi bena mine er overströdd med blodige myggstikk. Og telefonen min er mest sannsynlig rasist, for den har nektet aa fungere tilfredsstillende siden vi dro ut av Norge (til tross for at den klarte seg nesten til Köbenhavn). Og jeg savner Solo, og jeg savner ae, ö og aa!
rapport fra östfronten
Ná har vi vaert sammen sá lenge at vi skviser hverandres kviser og forteller hverandre hva rapene váre smaker. Det er jo egentlig ganske ekkelt, men etter 19 dager i konstant samkvem er slike ting irrelevant.
Med sol, strand og bading har vi rett og slett en ferie fra ferien her i Keszthely (10 poeng hvis du kan uttale det).
Over og ut fra to griserosa og lykkelige interrailere ved Balaton!
er det noe mer aa skrive om naa, da?
Interrail er selvfòlgelig aa staa i kò sammen med alle de andre turistene for aa se David. Det er selvfòlgelig aa se alt Firenze har aa by paa i lòpet av fire dager, akkurat slik vi gjòr i alle de andre byene.
Men jeg hadde ikke tenkt paa hvor mye av interrailturen som bestaar av at Sigurd konspirerer med badeanden sin (som ser ut som en sjòròverku og heter Glade Roger), eller aa fnise av barn som faller, eller aa kile hverandre paa albuene, eller gjòre alle disse tingene som vi kunne gjort hvor som helst.
Eller interrail kan bestaa av Kristin som er sytete. Jeg fòler at jeg syter naar jeg er varm, naar jeg er tròtt, naar jeg er sliten, naar jeg er litt smaasyk og naar jeg er sulten. I det store og hele er det ganske utrolig hva Sigurd holder ut med. Og da har jeg ikke en gang nevnt den dramatiske episoden i kuppelen paa katedralen, hvor jeg 32o skritt i vaeret kom paa at jeg har jo hòydeskrekk. Lite festlig aa jobbe seg oppover kjipe steintrapper, for saa aa springe graatende og skjelvende gjennom de vakre delene. I tillegg mistet vi hverandre, slik at Sigurd sprang hele runden to ganger, fòr jeg endelig klarte aa faa nett paa telefonen min.
Men naa! Naa maa vi ha frokost. Tross alt.
kvinnen der hun hører hjemme
Som kjent er jeg ingen ekspert på kjøkkenet, så da det skulle lages torettersmiddag for vertskapet + vennepar ble jeg satt til de enkle og monotone oppgavene. For uten miksmaster tar det litt tid å piske krem, så jeg fikk en visp & en bolle og ble satt i et hjørne med beskjed om å vispe.
Neste gang øverstekommandoen så til meg, hadde jeg laget smør. Og nå overdriver jeg ikke – vi saltet det litt og satte det i kjøleskapet. Etter dette ble arbeidsoppgavene mine tatt ned på benkvask-nivå.
